• Resirkulert, støtende og kjedelig

    Jeg har gitt Tim Burton stadig nye sjanser de siste årene siden jeg liker de tidligere filmene hans, men nå er det nok. Med Frankenweenie skuffer han meg igjen.

    Originaltittel: Frankenweenie (2012) Kategori: Komedie, Skrekk, Drama, Animasjon Regi: Tim Burton Skuespillere: Catherine O’Hara, Martin Short, Martin Landau, Charlie Tahan, Winona Ryder Spilletid: 1 time, 26 min.

    Bilde: Tim Burton Productions, Walt Disney Pictures. 

    Etter å ha mistet sin elskede hund Sparky i en ulykke, tar unge Victor (Charlie Tahan) i bruk vitenskap for å bringe sin beste venn tilbake fra de døde. Han prøver å holde sin nye hjemmelagede skapning skjult, men Sparky slipper selvsagt ut. Dermed oppdager Victors medelever, lærere og resten av den trangsynte småbyen New Holland at den snille hunden tilsynelatende har blitt til et monster. Frankenweenie er basert på Tim Burtons kortfilm med samme navn fra 1984.

    Jeg hadde lave forventninger til denne filmen. Dette skyldes i hovedsak at jeg har rukket å bli ganske lei Tim Burton. De siste årene har han holdt seg til formularet ”mye stil og lite innhold”, samt lite variasjon i stilen og innholdet. På det siste punktet, variasjonen, sikter jeg særlig til det gjentatte samarbeidet mellom Burton, Elfman, Depp og Bonham-Carter, som begynte bra, men har blitt for mye av det gode. Riktignok komponerer Danny Elfman enda en gang for Burton, men heldigvis så er Frankenweenie en av de få filmene Burton har laget de siste 10-20 årene hvor verken bestevennen Johnny Depp eller konen Helena Bonham-Carter er med på rollelisten. Men nytt blod hjelper ikke alltid: Unggutten Charlie Tahan (I am Legend), som aldri har vært med i en Burton-film før, var dessverre lite engasjerende og overbevisende som hovedpersonen Victor. Jeg brydde meg nesten ikke om figuren. Det var derimot kjekt å få et gjensyn (eller gjenhør) med den talentfulle komikeren Catherine O’Hara (Nightmare Before Christmas, Beetlejuice), som Burton ikke har ansatt på rundt 20 år.

    Burton har ikke bare stort gjenbruk av skuespillere— ** med unntak av Ed Wood (1994) og Sweeney Todd (2007), har Burton brukt komponisten Elfman i alle spillefilmene han har regissert siden debuten med Pee-wee’s Big Adventure (1985). Når han komponerer for Tim Burton, gir Danny Elfman oss ofte assosiasjoner til andre verker han har komponert for Burton, men denne gangen går det for langt. Frankenweenie-soundtracket fremstår rett og slett som om soundtrackene til Edvard Saksehånd (1990) _og _Batman (1989) har fått en baby sammen. Dette var veldig distraherende. Jeg liker Danny Elfman, men det er åpenbart tid for en forandring!

    Bilde: Tim Burton Productions, Walt Disney Pictures. 

    Animasjonsnivået her er svært høyt. Burton har erfaring som animatør, storyboard-artist og konseptutvikler fra Disney, så det er ikke rart at han egner seg til å utforme animasjonsfilmer. Frankenweenie har en bedre ”filmfølelse” enn Nightmare Before Christmas (1993) _og til en viss grad også enn _Corpse Bride (2005)— altså en bedre følelse av større skala, og av tilstedeværelse i en annen verden. Filmen er visuelt sett veldig gjennomført, med masse fine detaljer. Nightmare Before Christmas er også vakker, men samtidig tenker jeg ganske bevisst at jeg ser på dukker og modellsett. Det gjorde jeg ikke like mye her. Se også opp for en særdeles stilig forvandlingssekvens senere i filmen. Det eneste som bryter den ellers så solide illusjonen om et annet, levende univers, er når man av en eller annen grunn velger å vise en live action-film (Christopher Lee i The Horror of Dracula, 1958) på TV i filmen. Illusjonsbruddet var nok gjort med fullt overlegg, men virket litt poengløst.

    Stilmessig er Frankenweenie full av elementer vi er vant med fra Burton: Striper, spiraler, groteske monstre, mørkt hår, store øyne, lange, tynne bein og en firkantet forstad full av trangsynte mennesker, hvor hovedpersonen er ”misforstått”. Hovedpersonen Victor ligner til forveksling på hovedpersonen i Corpse Bride— som også het Victor. Greit nok, Frankenweenie er tross alt basert på materiale fra tiden før Burtons umiskjennelige stil ble berømt, men hva er poenget med å vise oss de samme tingene om og om igjen? Gjenkjennelsesglede er én ting, men det som en gang var unikt blir tappet for mening og sjarm hvis det gjentas for ofte.

    Burtons styrke har alltid lagt i visuell utforming— det er dette han har blitt hyllet og genierklært for, ikke hans briljante handling og dialog. Og manuset er virkelig svakt her. Det merkes at man har strukket handlingen til en halvtimes kortfilm ut til spillefilmlengde. Frankenweenies univers er proppfullt av pinlig påklistrede rollefigurer uten dybde og motivasjon, samt deres meningsløse sekundære fortellinger. Verken figurene eller fortellingene går noen steder, de bare liksom er der og dingler uforløste på slutten av filmen. Slutten var særlig sukkersøt og kvalm, fordi man kastet bort alle muligheter til å gi et sensitivt tema som døden en interessant behandling. Dialogen er også svak: De eneste gangene den ikke er helt kjedelig og forglemmelig, er når den enten er så klissete eller så støtende at den brenner seg fast i minnet.

    Bilde: Tim Burton Productions, Walt Disney Pictures. 

    Hvordan den japansk-amerikanske gutten Toshiaki blir portrettert i Frankenweenie lukter litt rasisme, eller i det minste ignoranse. Toshiaki kan så dårlig engelsk at han ikke makter å snakke i fullstendige setninger eller å skille mellom bokstavene l og r. Han er også en slags skurk, med få positive sider. Han er hemmelighetsfull, egoistisk, legger onde planer, er en maktsyk, smart nerd og ikke til å stole på— kort og godt kan han virke som snytt ut av propagandafilmer fra andre verdenskrig og eldre Hollywood-filmer med asiatiske skurker. Mange seere har kommentert med misnøye på dette (det er bare å ta en Google-runde på ”Frankenweenie” og ”racism”). Som flere av dem påpeker, er ikke 50-tallsestetikken i filmen en ”unnskyldning” for disse smårasistiske tendensene, spesielt siden man nevner ting i filmen som plasserer den i nyere tid. Det hjelper heller ikke at filmens eneste andre ikke-hvite person, den egyptisk-amerikanske gutten Nassor, også er en av antagonistene. Jeg skjønner at man har inkludert figurer med tilknytning til Japan og Egypt i anledning referansene til klassiske monsterfilmer om Mumien, Godzilla og Gamera. Man kan sikkert dessuten (til nød, og med mye godvilje) tolke det som en slags kritikk av fortidens stereotyper på film, men hvis det var det som var meningen, var ikke kritikken vellykket gjennomført.

    Kvinnene og jentene i filmen har dessuten overraskende passive roller. Elsa van Helsing, nabojenten til Victor, eksisterer utelukkende for å bli reddet av Victor på slutten. Winona Ryder (Black Swan, Little Women, Edward Saksehånd) er totalt bortkastet på denne rollen. Catherine O’Hara får i det minste svingt seg i tre forskjellige roller. O’Hara er morsom som den rare, blonde jenten med katten, men rollefiguren har lite å bidra med ellers. Moren til Victor (O’Hara) gjør husarbeid eller bekymrer seg over sønnen sin, som en stereotyp husmor fra 50-tallet. Moren i den originale kortfilmen hadde jobb, og snakket med ektemannen om andre ting enn bare sønnen. Den kvinnelige gymlæreren (også O’Hara) skriker i frykt og løper fra monstrene.

    Bilde: Tim Burton Productions, Walt Disney Pictures. 

    Hvordan endte Frankenweenie opp med mulige rasistiske tendenser og passive kvinneroller? Jeg skal ikke spekulere for mye rundt arbeidet bak manuset. Jeg vet ikke om det er manusforfatterne, Tim Burton selv eller Disney som har hatt mest innflytelse akkurat der. Men jeg trodde for eksempel at Disney var for redd for å bli anklaget for rasisme og kvinnediskriminering til å godkjenne noe sånt i 2012. Egentlig skjønner jeg heller ikke helt hvorfor denne gjenskapningen var nødvendig i det hele tatt. Grunnkonseptet i opphavsmaterialet var enkelt, sentimentalt og holdt såvidt til en familievennlig kortfilm. Som spillefilm er det støtende og kjedelig på samme tid.

    Trenger vi egentlig flere Frankenstein-parodier? Nå i 2012/2013 har vi fått mer enn nok av dem, både på kino og på TV. Hvis det absolutt skal lages en slik parodi, må det være noe helt nytt og unikt. Spesielt dersom man har sett mye animasjon og/eller komedie, begynner man å bli lei av den typen skrekkfilmparodier som finnes i denne filmen— billige, oppbrukte og åpenlyse. Jeg ble direkte dårlig da nabopuddelen fikk samme hårsveis som Bride of Frankenstein og når Victors klassekamerat (en parodi på Dr. Frankensteins assistent) utbrøt «Your dog is ALI-HI-HIIIVE!». Parodien på Gremlins (1984) var derimot hakket friskere, ettersom disse monstrene ikke har blitt parodiert til døde på den måten de gamle Universal-monstrene og Godzilla-filmene har. Uansett kan jeg faktisk ikke huske at jeg lo.

    Anbefaler jeg denne? Nei. Frankenweenie er en sånn film hvor jeg sitter og tenker på alle de samfunnsnyttige tingene man heller kunne ha brukt budsjettet (39 millioner) til. Eventuelt kan du se den med lyden av, slik at du kan nyte den deilige animasjonen uten å måtte høre på den resirkulerte Elfman-musikken eller bli utsatt for den grusomme dialogen. Eller så går det jo heller an å sjekke ut den originale kortfilmen Frankenweenie. Den har vært tilgjengelig som bonusmateriale på Nightmare Before Christmas-DVD’en i årevis.

  • Virkelighetsflukt

    **Robert Zemeckis nye film Flight byr på skuespillerprestasjoner i særklasse og actionfylt katastroferedning. Kappløpet om en Oscar har nettopp fått en mer enn verdig deltaker.**

    Originaltittel: Flight Sjanger: Drama/thriller Regissør: Robert Zemeckis Skuespillere: Denzel Washington, Kelly Reilly, Don Cheadle, John Goodman, James Badge Spilletid: 2 timer og 18 minutter Denzel Washington Foto: UIP

    Flykaptein Whip Whitaker (Denzel Washington) har ansvaret for 102 sjeler ombord og det er ikke bare været som skal vise seg å være turbulent. Whitaker sliter med rusproblemer og i de små timene før oppstigningen konsumerer kapteinen en stripe med kokain for å våkne, hvor effekten blir virkeliggjort av en spennende filmvinkel. For å holde bakrusen fra kvelden før i sjakk, inntar Whitaker en god gammeldags screwdriver ombord etter å ha geleidet flyet gjennom et kraftig uvær. Når reisen nærmer seg slutten oppstår det problemer som sender flyet mot bakken med snuten først. Etter et heroisk, men vågalt redningsforsøk glir flyet ned på et provisorisk landingsområde. Den harde medfarten kostet 6 mennesker livet og Whitaker blir hyllet som en nasjonal helt. Det han derimot ikke vet er at den hardeste medfarten ennå ikke har kommet.

    Flight er en god film hvor bruken av spesial– og filmeffekter underbygger viktige poeng  uten å være overdådig, til tross for at den er amerikansk. Zemeckis har gjort en fantastisk god jobb i å virkeliggjøre en fiktiv flykatastrofe. Dramatikken rundt flykrasjen er intens, men troverdig. På tross av den korte tiden det går mellom filmstart og uhellet klarer Zemeckis å få publikum til å bite negler i det utfallet fortsatt er ukjent.

    Skuespillerprestasjonene i filmen er troverdige og overbevisende. Det er mange karakterer, men man får en forståelse for hver og en på tross av det korte tidsrommet. Denzel Washington sa på Golden Globe-utdelingen i etterkant av filmens premiere at han hadde brukt mange timer på YouTube til research av hvordan man spiller full, noe som tydeligvis har gitt avkastning.  En annen skikkelse som fortjener å bli omtalt er Nicole (Kelly Reilly). Hun gir en god portrettering av en rusmisbruker som ønsker en helomvending. Denzels eksentriske langer og venn Harling (John Goodman) gjør en svært god rolletolkning og representerer det meste av humor i filmen. En annen karakter som får seerne til å trekke på smilebåndet er kreftpasient Mark Mellon (Tommy Kane). På tross av sin lille rolle leverer han en minneverdig opptreden. Den seriøse siden er det advokaten Hugh Lang (Don Cheadle) og politimann Charlie (Bruce Greenwood) som står for. Sammen utgjør de en dynamisk duo som gjør alt i sin makt for å få Whitaker fri fra beskyldninger og rusmisbruk.

    Flight er en fargesprakende og underholdende film. Robert Zemeckis tar deg med på en turbulent reise som til tider har lange tomrom med mye alkoholpreget dialog, men det fine med filmen er at på høyden leverer den til de grader. Fra det som ser ut til å bli en klassisk heltefortelling, brytes heller hovedpersonen såpass mye ned gjennom sine besøk til fortiden og nåtiden at han mister kontroll. Fra mannen bak Tilbake til Fremtiden mister han litt grepet om fortellingen til tider, men filmen reddes av gode skuespillere og flotte filmeffekter.

    Zemeckis gjør en briljant jobb med å ta opp vanskelige situasjoner for så å utforske de med en forankring i karakterenes personlighet. Et godt eksempel er hvor iherdig alle rundt kapteinen lyver for å beskytte hans nye heltestatus. Kapteinen selv tigger også om at ingen forteller sannheten rundt hans almenntilstand morgenen flyet tok av. Zemeckis har klart å lage en film hvor man føler både motbyd og medfølelse, noe som nøstes godt sammen av hendelsesforløpet. Kjent for både Cast Away, Polarekspressen og Forrest Gump, kan Flight nå legges til som en del av hans flotte repertoar.

    Flight er absolutt verdt å få med seg hvis du liker fabelaktige og neglebitende spesialeffekter, virkelighetstro skuespill og en film som tar opp vanskelige spørmål på en fremragende måte.

    P.S: Om du er redd for å fly, vil ikke skrekken bli dempet av å se denne filmen.

  • Usjenert voksenfilm

    The Sessions slår sammen to vanskelige temaer, handikap og sex, på en stilfull måte.

    Originaltittel: The Sessions Spilletid:1 time og 35 minutter Kategori: Drama Regi: Ben Lewin Med: John Hawkes, Helen Hunt, William H. Macy og Moon Bloodgood Foto: Twentieth Century Fox Norway

    Religiøse Mark O’Brian (John Hawkes) ble rammet av polio som liten gutt og er praktisk talt lam fra halsen og ned. Han tilbringer store deler av livet i en pustemaskin, en såkalt jernlunge, hvor han bruker tiden på å skrive dikt og snakke med et bilde av jomfru Maria. Han er omgitt av assistenter som hjelper ham med praktiske gjøremål. Etter å ha forelsket seg i en av assistentene sine, fridd til henne og blitt avslått, bestemmer Mark seg, i en alder av 38, for at det er på tide å miste jomfrudommen sin.

    Etter å ha rådført seg med sin lokale prest (William H. Macy), oppsøker Mark profesjonell hjelp hos sexterapauten Cheryl (Helen Hunt). Denne filmen utspiller seg i et veldig uvanlig scenario og forteller en historie om to ting som mange av oss helst vi se vekk ifra, nemlig sex og handicap. Den er fortalt på en måte som gjør meg utrolig glad for at vi lever i en tid hvor nettopp disse to temaene kombinert kan tas opp i et så serkt medium som film. «The Sessions» er basert på en sann historie ut ifra de selvbiografiske tekstene til poeten og journalisten Mark O’Brian og hans reise til manndom sammen med «sexsurrogaten» Cheryl Cohen Greene. John Hawkes («American Gangster», «Identity» og «Me, You and Everyone We Know» ) leverer en ekstremt troverdig karaktertolkning av hovedrollen. Han har et uttrykk som formidler karakterens humoristiske og elskverdige vesen godt på tross av at vi stort sett ser ham horisontalt på en slags båre.

    Helen Hunt («Twister», «As Good as it Gets», «What Women Want») er etter min mening veldig modig som har tatt på seg rollen som noe så kontroversielt som en sexsurrogat for handicappede. Hun fremstiller en dame som er veldig privat, men som samtidig kler seg naken i første møte med klientene sine og blir veldig kjapt intim med dem og hjelper dem med å utforske seksualiteten deres. Sexscenene mellom Hawkes og Hunt er så naturlige og rene som jeg aldri har sett på film før. Ingen sensuell dempet belysning, ingen forførende avkledning og helt blottet for klisjéer. Akkurat disse partiene i filmen kunne lett ha blitt pinlige og latterlige, men scenene er så velrgisserte og skuespillerne så trygge at selv en ungdomsskoleklasse hadde akseptert det.

    Mark har et spredt støtteapparat rundt seg i presten sin og assistentene.Jeg frydet meg spesielt over den lunefulle tonen mellom Mark og presten Father Brendan, spilt av William H. Macy («Fargo», «He Was a Quiet Man», og «Magnolia»). Som prest blir det på en måte hans oppgave å gi klarsignal til Mark for å gjennomføre dette prosjektet. det er tross alt snakk om sex utenfor ekteskapet, og Mark som har hatt en katolsk oppvekst søker konsultasjon fra den godhjertede Father Brendan som stadig vil ha oppdateringer om fremgangen til Mark.

    Regissør Ben Lewin har skrevet og regissert en del australske serier og dokumentarer på 80- og 90-tallet, og var hittil helt ukjent for meg. «The Sessions» mottok ikke overraskende publikumsprisen på Sundance Film Festival i fjor, og Helen Hunt er nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle i nettopp denne filmen.

    Jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten for ekstremt gode skuespillerprestasjoner og en velproposjonert dramaturgi, med tanke på både humor og seriøsitet rundt en historie som virkelig har fortjent en filmatisering.

  • Både Tarantinos beste og verste

    «Django Unchained» byr på det beste arbeidet til Tarantino, DiCaprio og Waltz så langt i deres respektive karrierer, men filmen blir dessverre skadet av arbeidet til andre navn i rulleteksten.

    Originaltittel: Django Unchained** Sjanger:** Spaghetti Western / Sjangerhyllest** ** Regissør: Quentin Tarantino** ** Manus: Quentin Tarantino** Skuespillere:** Jamie Foxx, Christoph Waltz, Leonardo DiCaprio, Samuel L. Jackson..

    «Django Unchained» er en slags sjangerhyllest av ypperste slag, og uttrykker ved flere anledninger at dette er Tarantinos endelige stopp. Han har gjort det stort tidligere i karrieren med filmer som «Reservoir Dogs», «Pulp Fiction» og «Inglourious Basterds». Alle disse, og resten av mannens filmografi har nesten ledet mot denne episke cineast pornoen i sin audiovisuelle fremtoning.

    Den er spenstig, nådeløs og nesten skremmende underholdene på alle punkter, men faller til tider i fra hverandre på grunn av deltakelse i Oscar-kappløpet, som mest sannsynlig er en av grunnene til den kjedelige klippejobben. Nå har Tarantino mistet sin kjente og kjære klipper Sally Menke, som dessverre gikk bort i 2010, så det spiller nok også en rolle. Store deler av Tarantinos hurtige og ukonvensjonelle klippestil er fullstendig borte, og heller byttet ut med stygge overganger, unøyaktig presisjon og lite oversikt over lengde i klipp.

    Ta for eksempels «Inglourious Basterds» scenen i den tyske kjelleren, hvor «heltene» sakte men sikkert holder på å bli avslørt. Dette var for meg filmens beste scene fordi den klarte å være fryktelig intens og spennende med simpel og velskreven dialog. «Django Unchained» har en lignende scene, og igjen er det filmens beste for min del, men den mangler så mye sett opp i mot «Inglourious Basterds» og blir ikke halvparten så intens og spennende. Det ligger uten tvil i klippingen. Her er det rotete, og kunne tjent stort på å ikke klippe bort en gang som jeg ikke skal avsløre her, men som sikkert alle so har sett filmen også reagerte på.

    Leonardo DiCaprio gjør da sin beste rolle gjennom tidene og det er fantastisk å se han i en skurkerolle. Han er perfekt for det, og for meg er det et mysterium at hans nærmeste skurkerolle er den karismatiske forfalskeren i «Catch Me If You Can». Han er sleip, og på mange måter såpass galant i sitt utseende at det blir ekkelt på samme måte som Christian Bale i «American Psycho». Joda, det kan sies at manuset ikke lar han spille like mye på logikk og tause trusler som Hans Landa i «Inglourious Basterds» men i mine øyne passer det karakteren bedre. Han er ustabil til en vis grad, men uttrykker fortsatt en form for ubalansert fornuft som gjorde at «shake my hand»-scenen var ekstremt spennende.

    Christoph Waltz er nok engang fantastisk, men for de som kun har sett han i «Inglourious Basterds» er det forståelig å kanskje anklage han for plagiat av sin egen rolle. Men han har i sin karriere vist et helt enormt spekter av følelser å spille på, og her tar han en miks av alt. Han er fortsatt litt truende som i sin forrige Tarantino-rolle, men han tar også å viderefører sine emosjonelle spill som vi så i «Carnage». Dessverre synes jeg at tittelkarakteren falt litt gjennom på grunn av Jamie Foxx, men han var langt ifra dårlig. Han overspilte litt for mye til tider, men like etter holdt han masken godt i de roligere scenene.

    Filmen ender altså opp med å bli både den (nesten) beste og verste Tarantino-filmen i mine øyne, og da teller jeg også med «Death Proof». Klippejobben var til tider så pinlig at jeg ble dradd ut av nytelsen jeg ellers kjente på, men det er nettopp derfor filmen også kan stå som den beste. Den er fryktelig underholdende og har en gjensynsverdi ulikt noen av hans tidligere verker, kanskje sett bort ifra «Reservoir Dogs». Det er en sjangerhyllest av ypperste kvalitet hvor hver eneste scene er akkompagnert av en nydelig og klassisk Western-sang eller en mer moderne hip-hop-sang som straks gir filmen et større særpreg enn den ville hatt ellers. Det er kult, rått og ikke minst skamløst morsomt.

  • Fra skuffen: Ronal Barbaren

    I disse Hobbiten-tider graver vi frem en dansk animasjonsfilm som parodierer fantasysjangeren— særlig Tolkien. Dette er en uhøytidelig motgift mot oversensurerte amerikanske animasjonsfilmer, men den kan dessverre også være provoserende klisjéfylt.

    Original tittel: Ronal Barbaren (2011) Kategori: Komedie, Action, Eventyr, Animasjon Regi: Thorbjørn Kristoffersen, Kresten Vestbjerg Andersen, Philip Einstein Lipski Skuespillere: Anders Juul, Hadi Ka-Koush, Lærke Winther Andersen, Brian Lykke, Lars Mikkelsen** **Spilletid: 1 time, 29 min.

     Bilde: Einstein Film, Nordisk Film. 

    Ifølge legenden, oppsto det kamplystne folkeslaget barbarene da en overnaturlig mektig kriger ble såret i kamp med en demon og lot menneskene han hadde reddet drikke blodet hans før han døde. Blodet gjorde barbarene supersterke— bortsett fra en av dem, som bare fikk tilgang til noen få dråper og forble en svekling. Etterkommeren til denne sveklingen er Ronal (Anders Juul), som ikke liker tokt og kamp og ikke passer inn hos barbarene. Når de blir angrepet for første gang på lenge, er det bare pinglen Ronal som ikke blir bortført, fordi kidnapperne ikke tror at han er en barbar. Ronal blir derfor den eneste barbaren som kan forhindre at den onde krigsherren Volcazar tapper det magiske blodet til alle barbarene, for å kunne bli forvandlet til en mektig demon og ta over verden. Forhåpentligvis kan Ronal komme seg over mindreverdighetskompleksene sine og gjøre jobben.

    Med tanke på hva som blir vist på kino og TV her i Norge av animasjon, blir det omtrent uunngåelig å sammenligne Ronal Barbaren med amerikansk animasjonsfilm. Det er fint å bli minnet på at vi her i Norden tilsynelatende ikke er like streite som for eksempel amerikanerne har blitt når det gjelder familiefilm, og da særlig animasjonsfilm. Ronal Barbaren kom aldri på kino i Norge, men er nå tilgjengelig på DVD og BluRay. I hjemlandet Danmark ble den markedsført som en ”film for hele familien”— og ja, jeg fant DVD’en stående i barneavdelingen. Likevel er filmen spekkfull av banning, toaletthumor, sexspøker, nakne rumper, hoppende pupper, alkohol, sigaretter, hasj, demoner, vold og død. Man får til og med se blod når noen har blitt hardt skadet, noe som på latterlig vis ofte utelates fra amerikanske animerte filmer— selv når noen blir skutt på kloss hold midt i brystkassen, slik som i Pocahontas (1995).

    Etter å ha lest kommentarer fra ”bekymrede foreldre” som ikke tålte de svært milde ”banneordene” (eller det faktum at det er en åpent homofil figur) i den amerikanske animasjonsfilmen ParaNorman (2012), var det rett og slett vakkert å se Ronal Barbaren. Her får vi blant annet en sadomasochistisk rytter som pisker seg selv i stedet for hesten, damer som knuser hodeskaller med brystene, og Ronal som skriker: ”For helvede, onkel, hvem fanden er det du forestiller deg sku’ angribe oss? Vi er fucking barbarer!” Lavpannet toaletthumor kjeder meg riktignok, men denne filmen er likevel et fristed for oss som er luta lei av overdreven sensurering.

    Men det er jo folk som kan finne på å si ting som: «Men det er jo en tegnefilm? Hvorfor er det så mye banning?» Jeg vet aldri hva jeg skal svare på det. Men folk banner jo. De gjør jo det. Barn banner jo. Det jeg derimot ikke liker er hvis filmen mangler en slags moralsk ryggrad. Det må være et hjerte der. ~ Regissør Thorbjørn Christoffersen i intervju med comoyo.no

     Bilde: Einstein Film, Nordisk Film. 

    Ronal Barbaren er først og fremst en parodi, gjort med mye kjærlighet. Filmen har åpenbare inspirasjonskilder, som Conan Barbaren, Ringenes herre, norrøn mytologi og Bibelen. Filmen er stort sett befolket av muskuløse figurer i lendekleder og støvler, som Conan selv. Man tuller særlig med alven Legolas fra Ringenes Herre, parodiert gjennom alven Elric, som beveger seg som en ballettdanser og ellers stort sett bare står og ser pen ut og erklærer at han ”fornemmer” noe som allerede er åpenlyst for alle. Dette er morsomt, spesielt siden til og med Orlando Bloom (Legolas) har kommentert på hvor komisk rollefiguren etter hvert ble i Ringenes Herre-filmene. Andre mulige inspirasjonskilder er ikke like åpenlyse. Når jeg studerer det interessante designet til krigsvognene, skurkene og det gamle orakelet, lurer jeg på om teamet bak Ronal i tillegg har sett på animasjonsfilmen The Thief and The Cobbler. Ettersom animasjonsgeniet og regissøren Richard Williams (Who Framed Roger Rabbit?, 1988) aldri fikk fullført filmen slik han ville, er den ganske ukjent for folk flest, men ikke for folk som driver med animasjon.

    Sammenlignet med det vi er vant med av dataanimerte filmer på kino, er virkelig ikke animasjonen i Ronal spesielt imponerende. Figurdesignet er veldig enkelt— menneskenes armer og bein minner ofte om spaghetti. Her har man nok spart litt på budsjettet, ja. Men med tanke på hvor mye bank figurene får i filmen, er det kanskje greit for dem at de ligner mer på Snurre Sprett enn ekte mennesker. Samtidig må man ta med i vurderingen at de andre animasjonsfilmene ikke bare har mye større budsjett enn Ronal Barbaren, men at Einstein Film (studioet som laget filmen), kun består av 15-20 mennesker. For å gi det en slags sammenheng, kan jeg for eksempel nevne at budsjettet til Ronal var på rundt 18 millioner, mens budsjettet til Disney-filmen Brave (2012) var på 185 millioner. Animasjonskvaliteten har dessuten kommet milevis siden Thorbjørn Kristoffersen og Kresten Vestbjerg Andersen regisserte Terkel i knibe (2004), som var fæl å se på selv etter animasjonsstandarden i 2004. Einstein Film kan derfor godt få gi seg selv et klapp på skulderen.

    Ronal Barbaren er en av de få filmene (ikke ”animerte filmene”, bare ”filmene”, punktum) jeg har sett hvor mennene nesten er mer lettkledde enn kvinnene. Jeg bestemte meg raskt for at filmen vant en trillion bonuspoeng bare på grunnlag av dette, uansett hvor ille resten av den var. Uheldigvis gjorde de to neste punktene at den mistet mye av godviljen min.

    Kan vi snart slutte å bygge opp en kvinnelig heltinne som en smart, sterk, akrobatisk slåsskjempe, for så å gjøre henne nærmest hjelpesløs mot slutten av filmen? Bare slik at vi kan følge det obligatoriske formularet hvor mannen skal redde henne og se heltemodig ut? Jeg har sett dette fenomenet altfor mange ganger nå. Prinsesse Fiona i Shrek (2001), for eksempel, banker opp Robin Hood og alle hans menn tidligere i filmen. Senere roper hun plutselig på Shrek i stedet for å beskytte seg selv— og dette til tross for at hun da har blitt forvandlet til et troll, og dermed er enda fysisk sterkere enn før. Totalt ulogisk. Skjoldmøyen Zandra (Lærke Winther Andersen), som tidligere i Ronal Barbaren lett slaktet ned motstanderne sine, hadde tonnevis av sjanser i filmen til å drepe skurken selv, men de fant på en beleilig unnskyldning for hvorfor hun ikke kunne gjøre det. Jeg skjønner at dette skulle være ”Ronals historie”, men hver gang den normalt dynamiske Zandra fint kunne ha ordnet opp selv og ikke gjorde det, rev jeg meg nærmest i håret.

    Skjoldmøyen Zandra trengte ikke å bli reddet, hun trengte bare en mann hun kunne snakke skikkelig med. Det kunne hun med Ronal, som er en oppriktig hovedperson, med troverdige feil og dyder som gjør ham sympatisk. De danske stemmeskuespillerne klarer å være følelsesmessig overbevisende samtidig som de er gode komikere.

    Bilde: Einstein Film, Nordisk Film. 

    I Ronal finner vi dessverre også den evinnelige falske dødsscenen. Vi vet alltid at helten, heltinnen, hjelperen, kjæresten og så videre ikke er død, spesielt når denne scenen er rett før slutten. Vi vet at slutten kommer til å bli lykkelig i en eventyrfilm av denne typen. Dette er ikke en smal kunstfilm eller en uvanlig Hollywoodfilm med ”twist ending”. Filmskaperne trenger ikke å kaste bort tid på å ”late som om” helten er død. Vi har sett det tusen ganger før, og ikke virker det som om det er parodisk ment her engang.

    Hvis du liker metal, er nok denne filmen for deg. Den låner fra metalkulturen både visuelt og musikalsk. For min del gjorde ikke soundtracket _noe sterkt inntrykk på meg, verken metaldelen eller det orkestrale._ Hvis du vil høre en sang om testikler, kan du bli sittende og se på rulleteksten. Selv bestemte jeg meg for å hoppe over dette.

    Ronal Barbaren skuffer mot slutten, men er likevel verdt å se for sin frekke og uredde humor og heftige actionscener. Teamet som har laget denne filmen har tydeligvis hatt det gøy. Avslutningsvis anbefaler jeg å se filmen på dansk, selv om skalden Alibert (Hadi Ka-Koush) kan være litt vanskelig å forstå.

  • Slettes ikke miserabelt

    Les Misérables er vakker og vil nok gi deg både gåsehud og en våt øyekrok, men Tom Hoopers musikal debut innfrir desverre ikke alle forventningene.

    Originaltittel: Les Misérables
    Sjanger:
    Drama/musikal/romantikk
    Regi:
    Tom Hooper
    Musikk:
    Claude-Michel Schönberg
    Spilletid:
    2 timer og 37 mintutter
    Med: Anne Hathaway, Hugh Jackman, Russell Crowe, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne,Jonathan Groff, Amanda Seyfried, Sacha Baron Cohen, Samatha Barks, Aaron Tveit, Colm Wilkinson, Ella Hunt, George Blagden, Daniel Huttlestone, Bertie Carvel, Isabelle Allen

    Foto: UIP

    Denne uken kom den mye omsnakkede Les Miserables ut på kino her i Norge.Men Tom Hoopers regi av Victor Hugos velkjente roman fra 1962 har dessverre noe småplukk som neppe vil gjøre den til årets film. Uavhengig av dette er filmen absolutt verdt å få med seg dersom man liker musikaler.

    Les Misérables er en mangfoldig historie om menneskers oppturer og nedturer i en ellers vanskelig hverdag. Det er Frankrike på 1800-tallet og vi møter fangen Jean Valjean (Hugh Jackman). Valjean blir satt til slavearbeid i fire år etter å ha stjålet brød til sin søsters sultende datter, han får femten ekstra fordi han prøvde å rømme. Når dagen endelig kommer for Valjeans løslatelse møter vi for første gang politimannen Javert (Russel Crowe). Når Valjean etter utallige forsøk har gått fra dør til dør etter mat og husly, blir han til slutt ønsket velkommen av Biskopen i Digne som skal vise seg, sammen med Valjeans tro på Gud, å bli hans frelse fra et liv i lenker.

    LES OGSÅ: Grensesprengende Les Misérables? 

    Valjean forlater livet han er kjent med til fordel for en stilling som borgemester med en ny identitet. Det er ikke før Javert kommer ridende til byen gjennom et hav av sultende mennesker at fortiden kommer tilbake for å hjemsøke dem begge to. Ved fabrikken til Valjean jobber Fontine (Anne Hathaway), en enslig mor som gjør alt for å forsørge sitt barn som er født utenfor ekteskap. Når dette blir kjent får hun sparken og blir tvunget til å selge hår, tenner og til slutt seg selv for å sende penger til svindlerparet (Helena Bonham Carter og Sasha Baron Cohen) i besittelse av hennes kjære Cosette. Etter en tid i horestrøket går det såpass utover livskvaliteten til Fontine at hun angriper en kunde og blir beskyldt for blind vold. Valjean er vitne til hendelsen og får henne, tross Javerts ordre om arrest, innlag på en sykestue hvor hun etter et par dager med delerium og lungebetennelse gir slipp på livet.

    Tom Hooper dro hjem med en Oscar for «The Kings Speech», men om Les Misérables vil oppnå samme suksess er usikkert. Hooper gjør en god jobb med å få frem alle karakterene som portetteres i filmen, men allikevel virker det som om det er nærbilder som står i fokus. Jeg trenger desverre ikke se opp i nesa til hver og en for å forstå smerten eller gleden de går gjennom. Som en fersking innenfor musikalsjangeren syns jeg han har gjort en bra jobb i sammenhengen av både karakterene og historien, men samtidig tror jeg musikken blir Hoopers livbøye.

    Les Misérables byr som sagt på mange opp – og nedturer. Vi får ta del i karakterenes verden på en helt spesiell måte som blir virkeliggjort med sang. Spesielt for denne filmen er at skuespillerne faktisk synger live på settet, noe som både har sine fordeler og ulemper. Dessverre er det ikke alle som gjør en like følelsesladd opptreden. Russel Crowe passer definitivt som politimann, men jeg tror med fordel at større deler av budsjettet burde blitt brukt til å gi flere sangtimer. Det virker rett og slett som om han konsentrerer seg mer om å treffe tonene enn å gi en overbevisende opptreden. Heldigvis er ikke dette et problem for resten. Hugh Jackman mestrer rollen uten problem og ble tildelt en Golden Globe for beste skuespiller. Anne Hathaway dro også hjem med en Golden Globe for beste kvinnelige birolle og ga meg tårer i øynene når hun sang ”I have a dream” i en smertefull closeup.

    Det var heller ikke mangel på gåsehud når vi i slutten på filmen får se alle som har lagt ned livet for revolusjonen akkompagnert av ”Do you hear the people sing”. En avslutning så verdig at man glemmer Crowes sure toner og den usammenhengende og til tider irriterende ”Lovely Ladies” fra slummen som gjorde meg takknemlig for dialogpausene.

    Alt i alt gir Les Misérables meg tro på det gode i mennesket og at selv om man kanskje lever en vanskelig hverdag kan finne fred når man vet at man har gjort det rette. Filmen har mange storslagne scener og rent visuelt er den uten tvil praktfull. Man skulle tro at ved hjelp av både Ron Howard (Chicago) og Baz Luhrmann (Moulin Rouge) at deler av filmen kunne vært mer fargerik, men siden det er snakk om 1800-tallet og revolusjon er det kanskje meningen at den skal være sånn.

  • Stor Beautiful Creatures-konkurranse

    **Fem heldige personer kan vinne to kinobilletter og en bok fra Beatiful Creatures hver!


    Beautiful Creatures er en film av Summit Entertainment. Samme selskap som leverte deg Twilight-filmene altså. Dette er en adapsjon av den første av fire bøker i The Caster Chronicles-serien av Margaret Stohl og Kami Garcia. Filmen er av mange spådd til å ta over mange av Twilight-fansen. Den har premiere 15. februar, men vi i Filmbloggen har fått inn fem bøker og ti billetter som vi skal dele ut derekjære lesere. Fem heldige vinnere får hver sin bok og to kinobilletter.
    **

    Beautiful Creatures kan ut ifra traileren se ut som en gutts verste mareritt, men den har flere kvalitetsskuespillere som Viola Davis, Jeremy Irons og Emma Thompson så den har potensiale.

    Alt du trenger å gjøre for å vinne dette er å svare riktig på de tre spørsmålene nedenfor og du er med i trekningen som skjer fredag 8. februar. Premien er levert av Nordisk Film. 

  • Mini-comeback av Tom Cruise

    Jeg hang litt etter med å se Jack Reacher på grunn av juleferie og travle dager. Etter et par gode anmeldelser var forventningene bygget rimelig høyt opp, og den innfridde faktisk!

    Originaltittel: Jack Reacher Sjanger: Action / Thriller Regi: Christopher McQuarrie Manus: Christopher McQuarrie Skuespillere: Tom Cruise, Rosamund Pike, Richard Jenkins, Werner Herzog, David Oyelowo, Joseph Sikora, Scott A. Martin, Alexander Rhodes, Jai Courtney Spilletid: 2 timer og 10 minutter Foto: UIP

    Tom Cruise gjør et mini-comeback i Jack Reacher. Han har kun laget tre filmer siden Valkyrie i 2008: Knight and Day, Rock of Ages og Mission Impossible: Ghost Protocol. Joda, han gjør ålreite roller i ålreite filmer. Med unntak av Rock of Ages som jeg synes var gjennomsyra kjedelig, så manglet både Knight and Day og MI: Ghost Protocol et godt manus. Det gjør ikke Jack Reacher. Bortsett fra scenen der Robert Duvall blir introdusert for oss tas det ikke snarveier i en vanvittig god actionthriller som blir dratt frem av kule karakterer, høyt tempo, god action og et godt manus skrevet av regissør Christopher McQuarrie. Humoren er også på plass og de to timene i kinosalen blir borte fortere enn snø på Sunnmøre.

    Traileren til filmen kunne ikke ha blitt laget dårligere. Den kunne like godt vært en trailer for en B-film fra Øst-Europa. «The law has Limits. He does not!» står det i posteren på filmen. Høres ut som om noe du ikke har lyst til å bruke penger på, ikke sant? Virker nesten som om gutta bak Jack Reacher ikke vil ha noen til å se filmen. Men når det kommer til actionthrillere så er dette rimelig nært toppen.

    Tom Cruise, Rosamund Pike og Richard Jenkins gjør alle solide roller. Det er ingenting ekstraordinært selvfølgelig, noe som heller ikke er nødvendig. Man må ta en spade for en spade. Dette er ikke en dramafilm som skal få frem en tåre i øyekroken, dette er underholdning. Rettelse: Underholdning for gutta!

    LES OGSÅ: Anmeldelse av Mission Impossible: Ghost Protocol

    _Anmeldelsen fortsetter under bildet _ ** Jeg har allerede vært innom manuset, skuespillerne og spesialeffektene,** men et annet nøkkelmoment som også er på plass, er en sinnsykt kul skurk som både er troverdig og vanvittig skummel. Den første scenen vi ser han i gir deg frysninger (ikke på den gode måten) og The Zeg er en mann som du kan se er pur ondskap. Han er spilt av Werner Herzog. Ikke en mann som er spesielt kjent, med mindre du er lidenskapelig opptatt av tysk dokumentarfilm. 70-åringen tilfører mye til Jack Reacher. Den kunne gått over til å blitt veldig cheesy og lite minneverdig film, men den fella klarer Christopher McQuarrie fint å unngå. Selv om han danser på kanten flere ganger.

    Tom Cruise er en profesjonell racerbilsjåfør og var visst en stor ressurs på sett. Jeg må selv ærlig innrømme at filmen hadde et par sinnsykt kule bilscener uten at jeg skal gå noe særlig mer inn på det. Jack Reacher er en karakter som fort kunne blitt borte i et hav av actionhelter som gjør alt som kreves for å komme i bunnen av saken. Alle Jason Statham sine karakterer havner i den kategorien, men det gjør ikke Jack Reacher. Jeg vet ikke hvorfor han skiller seg ut, men han gjør det. Når jeg ser en slik type film er det viktigst at det er kule karakterer som blir gjennomført på en god måte, at det er en passende fremgang i historiefortellingen, at jeg ikke mister interessen og at det er kule spesialeffekter. Alt dette fikk jeg oppfyllt pluss litt til i Jack Reacher.

    LES OGSÅ: Anmeldelse av Rock of Ages

    Se traileren til Jack Reacher under, men ikke la den få deg til å tro at dette er en kjedelig og standard kinoopplevelse. Det er den så absolutt ikke:

  • Kampen mot Umbrella fortsetter

    Milla Jovovich er tilbake som Alice i Resident Evil: Retribution og banker som vanlig en hel haug med zombier og rare mutanter. Overraskende nok så hever film nummer fem i serien nivået. 


    Originaltittel: Resident Evil: Retribution Sjanger: Sci/Fi / Action / Skrekk Regi: Paul W. S. Anderson Manus: Paul W. S. Anderson Skuespillere: Milla Jovovich, Sienna Guillory, Bingbing Li, Aryana Engineer, Michelle Rodriguez Spilletid: 1time og 35 mininutter

    Bilde: Screen Gems

    Historien starter der vi forlot Alice (Milla Jovovich) i Resident Evil: Afterlife, på lasteskipet Arcadia hvor de overlevende er under angrep av flere luftskip. Det er Jill Valentine (Sienna Guillory) som står bak angrepet. Jill var tidligere alliert med Alice, men er nå hjernevasket og under kontroll av Umbrella Corporation. Under angrepet blir Alice slått bevistløs og havner i sjøen. Her tar historien en brå vending og vi treffer Alice i et idyllisk hjem. Hun er nå gift og mor til ei jente med navn Becky (Aryana Engineer). Ektemannen viser seg å være Todd, (Oded Fehr), som døde i den tredje filmen. Det tar ikke lange tiden før familien blir angrepet av zombier og Alice må kjempe for både sitt eget og Becky’s liv. I det øyeblikket Alice dør, våkner hun opp på basen til Umbrella, som er under kontroll av The Red Queen.

    Den femte filmen i denne svært så populære serien er overraskende bra. Paul Anderson har virkelig gjort en bra jobb for å få denne filmen actionfylt.  Han har også hentet inn tidligere avdøde karakterer og brakt dem tilbake til live. Handlingen foregår inne på Umbrella’s base, som gjør det lettere å sende flere store mutasjoner mot karakterene gjennom hele filmen. Som vanlig altså er det mer enn bare zombier de må beskytte seg mot. I Resident Evil – Extinction og i Afterlife klarte de ikke å holde nivået oppe. Og det er jo selvfølgelig forståelig, men Anderson beviser med Retribution at det er fortsatt mye kul action å se. Selv om det allerede har kommet fem filmer.

    Leon S. Kennedy (Johann Urb) er en karakter fra både TV-spillene og animasjonsfilmene, hvor han jobber som hemmelig agent for den Amerikanske ambassaden. I denne filmen er han leder av en motstandsgruppe som slår seg sammen med Alice for å bringe Umbrella til grunne. Johan Urb bringer virkelig Leon til livet, ikke bare på hvor lik han er i utseende, men hele kroppsspråket er nesten en tro kopi av animasjonsfiguren. Bingbing Li som spiller Ada Wong gjør også en fantastisk jobb og det er tydelig at hun har studert animasjonsfilmen Resident Evil: Damnation.

    Bilde: Screen Gems

    Dette er den filmen i serien som virkelig får deg til å føle at du er med i et TV-spill. The Red Queen bryter plutselig inn i filmen for å informere de Umbrella ansatte om hvor Alice og teamet oppholder seg.  De gir oss også dette animerte kartet hvor de drar oss ut av scenen og viser oss hvor karakterene befinner seg på basen, før vi forflyttes videre. Måten karakterene må kjempe seg gjennom forskjellige «byer» for å komme seg ut av basen på, gir deg TV-spillenes «Checkpoint» følelse.

    Liker du de tidligere filmene kommer du ikke til å bli skuffet over Retribution. Filmen er fylt med zombier, mutantmonstre, avdøde karakterer og en god del action. Det er noen få stunder i filmen der jeg synes de har underprioritert animasjonen, det trekker noe ned. Resten av spesialeffektene er det ingenting å klage på.  Det sies at det skal komme en avsluttende film nummer seks, så da er det bare å krysse fingrende for at de klarer å skape en verdig avsluttende film til serien.

  • – Kon-Tiki fortjener ikke nominasjonen

    Forrige uke ble det kjent at Norges Kon-Tiki er Oscar-nominert i kategorien «Beste utenlandske film». Nominasjonen blir bare akseptert av nasjonalisten i meg, ikke filmelskeren.

    Foto: Carl Christian Raabe

    Først og fremst fortjener Joachim Rønning og Espen Sandberg en gratulasjon for å skape en ordentlig norsk kommersiell film som kan kjempe for prisen blant noen ordentlig gode filmer fra andre land. Dessverre sier filmelskeren i meg at Kon-Tiki absolutt ikke fortjener å vinne prisen, eller i det hele tatt å være nominert på Norges vegne. Den er for all del en storslått filmproduksjon som står større enn mange andre norske filmer fra fjoråret, eller tidligere for den saks skyld. Den briljerer udiskutabelt med sitt produksjonsnivå, men det er i mine øyne alt den faktisk gjør. Kon-Tiki er av typen Hollywood-produksjon, hvor alt av virkemidler er til de grader pompøst og storslått, og at det helt tilfeldig er en norsk regissør-duo kreditert. Den er verken typisk norsk, innovativ eller spennende i sitt filmspråk, og kunne like gjerne vært regissert av en utenlands regissør hvor alt vi hadde mistet er den konstant bitende patriotismen filmen, som Max Manus, ønsker å holde over oss nordmenn.

    Når Elling ble nominert til samme pris i 2001 var den bedre stilt til å representere Norge fordi den faktisk stilte med typisk norske elementer, som ga den et særeget uttrykk i konkurransen. Elling ga oss en større nasjonalfølelse enn Kon-Tiki, og på tross av at Kon-Tiki virkelig ønsker å være patriotisk.

    Det skal da kanskje ikke i seg selv ekskludere den fra en nominasjon, men for meg finnes det mange andre norske filmer som både fortjener prisen mer, og ville betyd mer for norsk film om de vant. Det som nemlig kan være skummelt med en eventuell Kon-Tiki-pris er at den setter en ny standard, eller mal om du vil, for hvordan norsk filmproduksjon vil foregå. Vi kan ende opp med å kun imitere de største Hollywood-produksjonene i et febrilsk forsøk på å motta nok en nominasjon. Noe som vil eliminere store deler av muligheten Norge har til å komme på lik linje med Danmark og Sverige hva filmproduksjon gjelder. For la oss være ærlig, slik det står i dag kan vi ikke holde mål med våre naboer på internasjonalt plan.

    Jeg vil poengtere at jeg applauderte denne Hollywood-estetikken i anmeldelsen min tidligere i år, men i min oppfatning er det fortsatt kjedelig at den skal representere Norge på et så høyt plan.

    Det er også viktig å huske at filmer som Trolljegeren lå på salgstoppen i England i fjor, og til tross for at jeg ikke ønsker at vi kun skal fortsette med sjangerfilmer, som ofte er substansløse, vil det gi oss et større og mer særegent merke i filmverden enn en Hollywood-imitasjon.

  • En eneste stor kitsch

    Gangster Squad låner fra Zack Snyder, Boardwalk Empire og andre plasser, men klarer ikke helt å gjøre noe nytt.

    Originaltittel: Gangster Squad** Sjanger: Action Regissør: Ruber Fleischer Manus:** Will Beall** Skuespillere: **Josh Brolin, Ryan Gosling, Sean Penn, Anthony Mackie, Robert Patrick, Michael Peña

    **
    **Foto: Warner Bros. Pictures/ SF Norge AS 

    Jeg har holdt øynene på Gangster Squad helt siden det først fikk liv. Når den første traileren da kom, ble jeg ekstra interessert og hadde tro på at Zombieland-regissør  Ruben Fleischer taklet sjangerovergangen ypperlig. Nå vet jeg både at han ikke kom gjennom uten mindre problemer, men også at filmen i sin helhet ble for opptatt av å imitere andre. 

    Vi følger en stor og staut politimann spilt av Josh Brolin, som ikke tar hensyn til at Mickey Cohen (Sean Penn) er urørlig i følge de fleste andre kollegaene hans. Ingen tør å vitne, dømme eller gå imot gangsterkongen om de ikke har et dødsønske, men Brolins karakter viser lite nåde i filmens anslag. Alene klarer han ikke engang å lage et kloremerke på Cohens jakke, men politimesteren (Nick Nolte) hyrer inn Brolin for å danne en spesialpatrulje som skal ruinere Cohen gjennom mindre lovlige metoder. Slik dannes… gangster patruljen (mer effektivt på engelsk som Gangster Squad).

    I denne patruljen møter vi Josh Brolin, Ryan Gosling, Anthony Mackie, Robert Patrick, Michael Peña og Giovanni Ribisi. En fin gruppe altså, hvor spesielt Brolin, Gosling og Patrick skilte seg ut. Det er også noen kjente navn i følget til Mickey Cohen, men det vil ta for lang tid å nevne alle. Kort fortalt er skuespillet generelt sett ganske bra i Gangster Squad, men det er Brolin, Penn og Gosling som virkelig løfter filmen, med litt hjelp fra Robert Patrick.

    Dessverre holder det ikke bare med godt skuespill. Fleischer har uten tvil funnet inspirasjon i andre filmer og TV-serier som The Untouchables og Boardwalk Empire, men på den visuelle fronten har han også tatt inspirasjon fra en slags Zack Snyder/Rian Johnson-metamorfose. Fotokjøringen kommer mot deg i sakte film, og i flere sekvenser med animerte actionsekvenser avbildet, men han tar også flere imponerende autentiske kjøringer som straks løfter filmen. Det er ikke direkte dårlig å finne inspirasjon hos andre, men det blir for lite særegent eller unikt til å faktisk kunne virkelig unnskylde det.

    Filmen er full av klisjéer både i sin dramaturgi og dialog, noe som gjør at jeg mot slutten begynte å se mot klokken. Det var aldri direkte kjedelig, men så var det sjeldent direkte underholdende å se den heller. Det er to scener som skiller seg ut som nydelige, en av de mest sannsynlig den som erstattet kinoskytingen, og jeg kunne ønske filmen kunne holde det nivået, men det gjorde den dessverre ikke.

  • Topp 10: Filmer å se i 2013

    I denne topplisten ser vi på filmer som (mest sannsynlig) kommer på kino i år og som vi gleder oss til. Lista er subjektiv, så ikke forvent at alle dine favoritter er med.

    10. Gravity 

    Gravity marker Alfonso Cuaróns tilbakekomst til registolen etter mesterverket som er Children of Men. Cuarón beviste med nevnte film at han er en regissør som kan levere på alle punkter. Historie, skuespillerintruksjoner og spesielt fotoarbeidet.

    Rent tematisk kan det se ut til at Gravity ikke vil nå opp til Children of Men, men det er fortsatt veldig spennende å se hva Cuarón kan gjøre. Han har i hvert fall mye rom til å leke med fotoarbeid og skape et nydelig kammerspill med karakterene sine i det store mørke verdensrommet.

    9. Twelve Years a Slave

    Regissør Steve McQueen tok faktisk tredjeplassen i vår toppliste for beste regissører gjennom tidene, og det med kun to filmer i sin filmografi. Både Hunger og Shame er filmer som tilbyr unike, kontroversielle og uredde historier med et solid filmteknisk lag under seg.

    I Twelve Years a Slave er Steve McQueen tilbake med nok en historie som fort kan bli kontroversiell, og oversett av Akademiet av den grunn, og igjen er Fassbender på rollelisten. Men denne gang har McQueen også fått med seg flere store navn, som Brad Pitt, Paul Giamatti, Sarah Paulson og ikke minst Benedict Cumberbatch. McQueen står for oss som en av de beste regissørene gjennom tidene, og med Fassbender og Cumberbatch som står som to av de beste skuespillerne i dag, kan dette ikke bli annet enn en suksess.

    8. Nymphomaniac

    Enda en regissør mange skygger unna fordi tematikken i filmene hans er for kontroversiell eller fordi mannen i seg selv er det. Lars von Trier har hatt sine oppturer og nedturer i ”kjendislivet” men det er ingen tvil om at han har markert seg blant de beste i industrien, og uten tvil den mest innflytelsesrike danske regissøren gjennom tidene (med flere).

    Med Nymphomaniac tar han det et steg lenger ved å lage et to delt erotisk drama med en meget underlig rolleliste hvor alt av seksuelle handlinger visst nok skal være ekte. Lite er fortsatt kjent om filmens egentlige plott, men vi følger Charlotte Gainsbourg, en selvdiagnosert nymfoman, som forteller om sine opplevelser til en mann. Det blir spennende å se hva von Trier kan gjøre med dette, og la oss bare håpe at kinoene ikke er redde for å vise den usensurerte versjonen av filmen når den endelig kommer.

    7. Don Jon’s Addiction

    De siste årene har Joseph Gordon-Levitt markert seg som en av de beste ungguttene i mainstream Hollywood-film, men han har også gjort det stort med forskjellige indie-filmer. Blant annet Rian Johnsons Brick.

    I Don Jon’s Addiction finner vi han derimot ikke bare på skjermen, men også bak kamera. Dette er Gordon-Levitts regissør-debut, og ut ifra det lille som er kjent virker det, om ikke lovende, veldig spennende. Gordon-Levitt gir inntrykk for å elske industrien i nesten alle intervjuer jeg har sett, og det er ofte en indgrediens som er med i gode filmer.

    6. Spring Breakers

    Helt frem til de forskjellige anmeldelsene for denne filmen kom i fjor var dette på mange måter en slags ”guilty pleasure” for meg. Når de da kom, og flere faktisk dro paralleller til Terrence Malick gikk forventningene mine offisielt opp i taket.

    Spring Breakers ser ut til å bli en slags festens kunst-film, og er nok akkurat det vi trenger for å kunne introdusere et enklere og mindre individuelt publikum til kunst-film. Hvorvidt rollelisten faktisk har de beste CV’ene på denne listen er ikke relevant, dette ser magisk ut.

    5. The East

    Som jeg sa i min personlige toppliste med filmer fra 2012 er Brit Marling en av mine kjære favoritter som jobber i dag. Nå er hun tilbake med Sound of My Voice-co-regissør, Zal Batmanglii for å gi oss noe som sikkert blir enda en tankevekkende film.  Ærligtalt vet jeg ingenting om The Easts plott, fordi jeg har full tillit til at Marling og Batmanglii har noe stort og unikt på lur, så jeg vil ikke vite noe i forkant.

    Det er også spennende å se at de utvider rollelisten litt, til noen mer kjente ansikter enn tidligere. Blant annet kjekkasen Alexander Skarsgård og ungjenta Ellen Page.

    4. Evil Dead

    Det er nok ingen som ikke har hørt om den klassiske skrekk(komedien) fra 80-tallet, Evil Dead. Ikke bare var den på mange måter med på å definere sjangeren, før jeg ble født vel og merke, men den står i dag som en ordentlig kult klassiker. Personlig er jeg en stor fan av den, selv uten å vokse opp med den lik mange andre som liker den.

    I denne ”remaken” er Bruce Campell og Sam Mandes kreditert som produsenter, og ut ifra det vi har hørt opp imot lanseringen har de hatt mye å si på selve produksjonen og de er visstnok fornøyd. Noe jeg ikke tviler på et sekund ut ifra de to trailerne som har kommet. Gud bedre! Dette blir underholdning ulikt noe annet på denne listen.

    Se trailer her! 

    3. The Place Beyond the Pines

    I 2011 var Blue Valentine en av mine personlige favoritter. Så når jeg hørte at Derek Cianfrance skulle lage enda en film var jeg solgt på sekundet. Når jeg da fikk vite at Ryan Gosling nok engang skulle spille hovedrollen steg forventingene enda kraftigere.

    De to hadde, sammen med Michelle Williams, en helt unik kjemi i Blue Valentine og jeg håper virkelig jeg ser det gjenskapt her. Nå har jeg unngått å sett trailere og klipp, rett og slett fordi jeg ikke vil vite noe om den før jeg går inn i kinosalen senere i år.

    Se trailer her! 

    2. Only God Forgives

    Enda en Ryan Gosling-film, og begge så høyt på listen. Igjen handler det om skuespiller og regissør-duoen, og her er det Nicolas Winding Refn som i 2011 ga oss Drive. En enkelt og greit kul film som ga oss mye mer enn en kanskje skulle tro.

    Dette er også et klassisk eksempel av, har ikke sett for mye på klipp og bilder som er lansert fordi jeg ikke vil vite for mye når jeg sitter meg ned for å se den. Det eneste jeg vet er at Gosling denne gang spiller en respektert skikkelse i Bangkoks underverden, og at noen skal slåss. Det blir spennende å se hva Refn kan gjøre med en slik ”subkultur” i det miljøet, med tanke på hans tidligere Pusher-filmer.

    1. The Master

    Jeg liker å si at Paul Thomas Anderson er den beste filmskaperen som jobber i dag, rent objektivt. Selv om mange kanskje vil si seg uenig i det, er det nok få som vil si at han er en dårlig filmskaper.

    Med en filmografi som går fra atmosfæriske karakterstudier til Kubrick-lignende fotokjøringer er han alltid moro å følge. Ulikt så mange andre ordentlig gode regissører er ikke PTA redd for å gjøre nye og spenstige ting i filmene sine, og det er ikke lett å vite hva du vil få servert.

    The Master ser ut til å kunne konkurrere med min personlige favoritt, There Will be Blood, spesielt på grunn av de to hovedrolleinnhaverne Phillip Seymour Hoffman og Joaquin Phoenix. Trailerne er elegant, stilfull og ikke minst interessante å se på.

    Se trailer her!

  • Brutalitet, grådighet og kapitalisme

    Killing Them Softly gir et mørkt og ærlig bilde av en nasjon i økonomisk krise, og det gjør den på en smart, stilsikker og stemningsfull måte.   **

    Originaltittel: Killing Them Softly

    Kategori: Krim/ Thriller / Drama Regi: Andrew Dominik Skuespillere: Brad Pitt, Scoot McNairy, Ben Mendelsohn, James Gandolfini, Richard Jenkins, Vincent Curatola, Ray Liotta, Trevor Long, Max Casella, Sam Shepard. Spilletid: 1 time og 37 minutter

    The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford var Andrew Dominiks gjennommbruddsfilm. Den var stillferdig, men gjorde aliikevel inntrykk på kritikerne. Med Killing Them Softly velger Andrew å skildre menneskers liv under fortvilelse over nedgangstider i USA. Det er på tidspunktet da George W. Bush taler sine siste ord som president og verden introduseres for den karismatiske Barack Obama. Andrew bruker den økonomiske krisen som bakteppe for historien og det har sin sammenheng med hva rollene gjør og sier. Dette er mer enn bare en thriller, den kritiserer politikken og dens likegyldighet. Noen vil si at det er pretensiøst, men da har de ikke skjønt hva Andrew meddeler.

    To småkjeltringer (Ben Mendelsohn og Scoot McNairy) slår seg sammen for å rane et mafiabeskyttet pokerspill. De stikker av med gevinsten og tenker at det verste er overstått. Som et resultat får de den livsfarlige leiemorderen Jackie Cogan (Brad Pitt) etter seg. Oppdraget til Cogan skal vise seg å være vanskeligere enn først antatt. Så Cogan tar kontakt med Mickey (James Gandolfini) for å høre om han kan ta livet av arbeidsgiveren til de to kjeltringene. Det utspiller seg ikke helt slik man skulle trodd, noe jeg mener gjør filmen mer virkelighetsnær – siden livet også iblant kan være litt uforutsigbart.

    Det som er mest spennende med filmen er hvordan vi dras inn i hverdagen til kriminelle. Enten det er en leiemorders perspektiv – en som gjør drap til en livsstil – eller en rusmisbruker med lite inntekter og langt rulleblad – som gjør alt for å overleve. Vi lever oss inn i den verdenen, der kriminalitet virker som den beste løsningen. Og politikerne snakker om løfter og løsninger på problemet som i bunn og grunn aldri blir iverksatt. Tomme ord fra lederne i landet fører til selvtekt blant befolkningen. Det er western satt i et moderne samfunn, den eneste som kan opprettholde orden i det kriminelle miljøet er en leiemorder. Loven er med andre ord uinnvolvert. Det gir Killing Them Softly et preg av lovløshet og kaos.

    They cry, they plead, they beg, they piss themselves, they cry for their mothers. It gets embarrassing. I like to kill ’em softly. From a distance.

    Brad Pitt briljerer som kaldblodig leiemorder. Han oppfører seg som en profesjonell konstant og har ingen empati for de han er sendt for å drepe. «America’s not a country. It’s just a business. Now fuckin’ pay me» var hans synspunkt på kapitalismen og også hans respons av å bli betalt noen lapper for lite på grunn av nedgangstider. Han er ganske enkelt kapitalismens udyret. Filmen har sekvenser med brutale drap og oppbankinger – det understreker filosofien Cogan snakker om: I’m living in America, and in America you’re on your own. Andrew prøver å vise oss skyggesiden av USA – der de fattige, arbeidsløse og psykisk traumatiserte går løs på hverandre som dyr.

    Med Killing Them Softly retter Andrew Dominik kritikk mot det politiske systemet som lar de fattige klare seg på egenhånd, mens de rike bare blir rikere. Med en solid innsats av Brad Pitt blir dette til en forrykende thriller. Den har bra dialog, spesielt mellom Cogan og hans arbeidspartnere Driver (Richard Jenkins) og Mickey (James Gandolfini). Filmen går for å være dyster og det kler den godt. Du kan i tillegg spille gjetteleken «Hvor mange Sopranos-skuespillere er med?». Svaret er mange. Med all sin kritikk og realistiske skildring av den kriminelle underverdenen ble filmen vellykket, dog den hadde potensiale til å bli noe større.

  • Sniktitt på den nye sesongen av Community

    Skepsisen har vært stor foran den nye sesongen med Community, nå som den kommer tilbake uten seriens skaper Dan Harmon. 

    Nedtellingen er i gang. Torsdag 7. februar kommer den på amerikanske tv-skjermer. Den nye sesongen kommer til å bestå av 13 episoder, som ser ut til å være NBCs nye TV-standard. Egentlig skulle serien komme tilbake allerede i oktober og på fredager, som absolutt ikke er idéelt. Men av ukjente grunnen ble den utsatt til nå i februar og det ble bestemt at den fortsetter med samme dag. Altså torsdager.

    Her er utsettelsen forklart bedre av Troy og Abed:_ (saken fortsetter under videoen) _

    Det var absolutt ingen selvfølge at vi i det hele tatt kom til å få se en ny sesong av Community. I mai 2012 ble det klart at seriens skaper Dan Harmon fikk sparken og ble erstattet av David Guarascio og Moses Port. De gutta er ikke totalt ukjente, men det er ikke så langt ifra. De har jobbet sammen på serien «Blush» for de som husker så langt tilbake.

    LES OGSÅ: Hva skjer med din favorittserie fremover?

    Nå som sniktitten på den nye sesongen har kommet vil det nok roe ned en del fans etter en veldig turbulent høst for serien. I November ble det klart at Chevy Chase (som spiller Pierce Hawthorne) forlater serien. Han har vært offentlig misfornøyd og det var tydelig at han og Dan Harmon ikke så øye-til-øye. Hvor stor rolle Chase hadde i sparkingen av Harmon er bare rykter og vanskelig å si, men nye folk var altså ikke nok til å holde han på plass. Heldigvis på grunn av at innspillingen startet i august hadde allerede de aller fleste episodene blitt spilt inn og han blir kun borte i to episoder. Sesongavslutningen var også spilt inn på dette tidspunktet og skal vi tro manusforfatterne så blir det en skikkelig avslutning på hans liv på den rare skolen.

    Jeg kan virkelig ikke se for meg Community uten «Pierce». Den mister veldig mye og fremtiden er alt annet enn lys. Hva tror du om den oppkommende sesongen og om fremtiden for Community?

    Se sniktitten her:

  • Visuelt eventyr som drukner i sin egen prakt

    Ang Lees fortelling om Pi er rørende og fabelaktig visuelt sett. Den nådde dessverre ikke opp mot mine forventninger, mye på grunn av den enkle fortellerformen.   **

    Originaltittel: Life of Pi

    Kategori: Eventyr/ Drama Regi: Ang Lee Skuespillere: Suraj Sharma, Irrfan Khan, Ayush Tandon, Gautam Belur, Rafe Spall, Gérard Depardieu. Spilletid: 2 timer og 7 minutter

    Ang Lee har tidligere hatt stor suksess med filmene Brokeback Mountain og Snikende Tiger, Skjult Drage. Nå er han tilbake med Life of Pi (Basert på Yann Martels populære roman). En film som har mange flotte, detaljrike naturbilder og en dataanimasjon av dyr som får deg til å måpe. Det er en bra film hvis man lar seg villede av effekter. Den er lik Avatar – spekket med fantasifulle og fargerike bilder – men mangler nyanse og originalitet i historien. Som sagt så har den fantastiske effekter, men det er ikke nok til å skyggelegge den noe lunkne historien.

    Hovedrollefiguren heter Piscine Molitor «Pi» Patel, de andre barna på skolen kaller ham pissing patel. Så han tok saken i egne hender og endret navnet sitt til Pi (som i Pi det matematiske sympolet). Han og familien driver en dyrehage i Pondicherry, India. Men en dag blir de nødt til å flytte grunnet økonomiske problemer. De drar avgårde til Canada ombord på et fraktskip sammen med alle dyrene fra dyrehagen. Underveis forliser skipet og Pi kommer seg helberget ut av det i lag med en orangutang, en zebra, en hyene og en bengalsk tiger kalt Richard Parker. Sammen prøver de å overleve på det endeløse havet.

    Overlevelsehistorien er unik, den gir deg et innblikk i hvordan det er å overleve noe så dramatisk. Man blir virkelig revet med inn i katastrofen takket være 3D-effekten. Ang Lee vet å bruke kontraster: skjermen preges av uvær og høye bølger i ett øyeblikk, og i et annet fylles skjermen med farger ifra havbunnen og en solrik himmel. Det er vakkert og inspirerende. Å være eneste overlevende etter et skipsforlis kunne vært en grå affære, men Rhythm & Hues Studios (som da er de som har stått for spesialeffektene) gjør en strålende jobb med å visualisere de forskjellige stemningene Ang Lee er ute etter å formidle.

    Suraj Sharma (Pi) er virkelig en dyktig skuespiller. Rollen hans viser alle de følelsene som opptar en person etter en katastrofe. Han får panikk, men ikke sorg. Det synes jeg er litt rart, han mistet tross alt hele familien sin. Psyken og humøret hans virker intakt gjennom hele opplevelsen. En ørliten eksistensiell krise kunne gjort undere for filmen. Nå er dette tross alt et eventyr om en ung mann og en farlig bengalsk tiger, det trenger ikke nødvendigvis være realistisk i den forstand. Skuespillet er ikke filmens svakhet, det er historiens varierende tempo som tar knekken på stemningen.

    Filmen er underholdende, dog den har noen svake partier og det føler jeg er oppsettet til fortellingen sin skyld. Den skifter fra renspikket fantasi på sjøen til kjedsom og nitrist tilværelse i en alminnelig leilighet. Enda en kontrast vel og merke, det får en til å undre hvordan han kom seg fra India til Canada. Som sagt, disse avbruddene i den dølle leiligheten påvirker vårt helhetsinntrykk av filmen.

    Pi er en religiøs person som ofte lever etter flere religiøse regler samtidig. Og etter tragedien styrkes troen hans til Gud. Men hvorfor den gjør det er litt uklart. Jeg føler forøvrig at filmen like gjerne kunne vært foruten religiøse standpunkt og meninger om livet. Det var vel heller naturlig seleksjon som var årsaken til Patels overlevelse, ikke Guds geleidende hånd.

    Ang Lees hovedtema er dyr og mennesker – deres forhold til hverandre. Og han setter det i et interessant perspektiv; som da er kampen om overlevelse. Det skildres særdeles godt og skuespillet er alt annet enn dårlig. Musikken er delvis slitsom, overbruk av strykere er årsaken. Sammenhengen mellom temaene religion og samspill mellom dyr og menneske er litt uklart. Skulle gjerne likt et sammensatt budskap, som ikke innehar tusen forskjellige meninger fra flere trosretninger. Det er imidlertid handlingen og fortellerformen som ødelegger mest. Til tross for dette så er Life of Pi en film du bør få med deg.

Subscribe