• Vinn Rive Rolf-klokke og vekkerklokke

    Vinn 8-bits Rive Rolf-klokke og Rive Rolf-vekkerklokke ved å svare på tre spørsmål.

    Etter en lang inaktiv eksamensperiode her på Filmbloggen vil vi starte sommeren på en best mulig måte. I anledningen at Rive Rolf kommer på DVD og Blu-Ray 5. juni arrangerer Filmbloggen med hjelp av Disney Norge en konkurranse for dere glade sommermennesker. I tillegg til vekkerklokka og den sinnsykt kule 8-bit klokka så gir vi også bort tre Blu-Ray eksemplarer av filmen.

    1. Hvilken var den første full lengde Disney-filmen som kom ut i farger? a) Den Lille Havfruen b) Snøhvit og de Syv Dvergene c) Pinnochio

    2. Spillet Rive Rolf er ikke et ekte spill. Hvilket spill er det basert på? a) Donkey Kong b) Mario c) Pacman

    3. Regissør av Rive Rolf Rich Moore har regissert 71 episoder av en populær amerikansk tv-serie. Hvilken? a) Simpsons b) Futurama c) Family Guy

    For å delta i konkurransen send dine svar til hanskristian@rangnes.no innen mandag 17. juni. Husk å inkluder navn, adresse og postnummer.

    1. plass: Vekkerklokke og Blu-Ray av Rive Rolf 2. plass: 8-bits armbåndsur og Blu-Ray av Rive Rolf 3. plass: Blu-Ray av Rive Rolf

    Alarm Clock - side 8-bit_Shaped_Watch_1

  • Fargerik adaptasjon med uperfekte mennesker

    Regissøren bak Persepolis gir oss en dramakomedie om depresjon, glede, kunst, liv og død. Filmen er visuelt vakker, men hovedpersonen er rimelig usympatisk. 

    Originaltittel: Poulet aux prunes (2011) Kategori: Drama, Komedie Regi: Vincent Paronnaud, Marjane Satrapi Skuespillere: Mathieu Amalric, Edouard Baer, Maria de Medeiros, Golshifteh Farahani, Isabella Rosellini Spilletid: 1 time, 31 min

    Bilde: Celluloïd Dreams. 

    Poulet aux prunes (på norsk: Den lidenskapelige fiolinisten) forteller historien om den talentfulle fiolinisten Nasser-Ali. Når hans elskede fiolin blir ødelagt under en krangel med hans kone, bestemmer han seg bokstavelig talt for å legge seg ned og dø, til tross for at familien prøver å stoppe ham. Det tar åtte dager før han gir slipp på livet. Hver av disse åtte dagene brukes til å vise tilbakeblikk i livet til ham og hans nærmeste, samt glimt av fremtiden til barna hans.

    Poulet aux prunes er regissert av Marjane Satrapi og basert på tegneserien hennes med samme navn. Noen av dere kjenner kanskje til den Oscar-nominerte Persepolis (2007), også regissert av Satrapi og basert på tegneseriene hennes. På Poulet aux prunes samarbeidet hun nok en gang med regissøren Vincent Paronnaud, og de har også tatt med seg komponist Olivier Bernet videre. Bernet gjør en helt grei jobb med blant annet melankolsk piano og strykere for å mane frem den tapte verdenen som er fortidens Iran og Nasser-Alis fortid.

    Introen til Poulet er vakkert animert i Marjane Satrapis gjenkjennelige tegnestil, men i motsetning til Persepolis, er mesteparten av filmen live-action. Unntaket er et pent, helanimert innslag når dødsengelen Azrael forteller historien om en mann som prøvde å unnslippe døden. Landskapene er ofte også malt eller tegnet, men glir fint sammen med det mer realistiske. Fargebruken er nydelig i hele filmen. Den er befolket av skuespillere, ikke tegnede figurer, men dette er likevel en levende tegneserie, stappfull av melodrama, parodiske elementer og komisk overdrevne bevegelser— samtidig som det er et genuint drama med menneskelige følelser.

    Bilde: Celluloïd Dreams. 

    Dette er ikke en spenningsfilm, men en stemningsfilm. Vi vet allerede i traileren at Nasser-Ali dør. Det er ikke noe spørsmål om han skal dø, så det er ingen spenning knyttet til om at han kanskje blir reddet. Vi vet også at han er ulykkelig på grunn av at han ikke fikk kvinnen han egentlig elsket. Poenget er vel å få vite mer om Nasser-Ali, hans kjente og hans familie. Hvordan livene deres har vært. Hvordan de vil bli. Dette er en kjærlighetshistorie, og en historie om mange forskjellige deler av Satrapis familie og ting hun har hørt om eller opplevd— Nasser-Ali er basert på et bilde regissøren så av sin grandonkel, og historier hun hørte om ham. I likhet med Persepolis, er Poulet basert på noen virkelige hendelser, som så har blitt overdrevet og stiliserte, men i Poulet er det mer fiksjon enn i den selvbiografiske Persepolis.

    Det største problemet til filmen er at det var vanskelig å sympatisere med Nasser-Ali, eller å vite hva jeg skulle synes om ham. Jeg ser tragedien både i oppveksten og det voksne livet hans, men han er egoistisk, lat og arrogant, og neglisjerer kone og barn. Marjane Satrapi sier at han ikke er en spesielt likandes kar som sårer alle, men at vi får se at han har sine grunner. Jeg vet ikke om det er en unnskyldning for hvordan han behandler dem rundt seg, spesielt siden det er barn inne i bildet.

    Satrapi sier at hun identifiserer seg med Nasser-Ali. At han ikke er en helt, ikke ond eller god, og at alle har sine gode og dårlige tider. Oppførselen hans er vel ment å gjøre ham til en komplisert, menneskelig figur i motsetning til en mer urealistisk «helt», men slik det er utført i filmen, gjorde det ham heller irriterende enn fascinerende. Det er i alle fall bra at filmen ikke alltid tar hans selvhøytidelighet og selvmedlidenhet særlig seriøst. Midt i en av Nasser-Alis pompøse avskjedstaler, før han skal dø, så promper den lille sønnen hans slik at søsteren begynner å le. Jeg liker vanligvis ikke prompehumor, men akkurat her passet det veldig bra. Ser man på det grunnleggende som skjer i filmen— at en mann bestemmer seg for å dø, og hvor mye ulykkelig kjærlighet som blir fremstilt— er det jo egentlig en tragedie, men den holder for det meste en (mørkere) komisk tone.

    Bilde: Celluloïd Dreams. 

    Det er ikke tilfeldig at kvinnen Nasser-Ali ikke fikk heter «Irane». Iran er hjemlandet Marjane Satrapi har mistet, etter at innføringen av strenge regimer (med regler særlig for kvinners oppførsel) førte til at hun flyttet derfra. I dag bor hun i Paris. Hun kan reise tilbake til Iran, sier hun, men hun kan ikke reise hjem igjen. Landet er ikke det samme. Det kan være litt rart (eller bare interessant) at filmen skal foregå i Iran, men er befolket av franske eller fransktalende skuespillere og er innspilt i Berlin. Men Satrapi ville kanskje ikke fått spilt inn denne filmen i Iran (om hun så hadde villet det), hvor Persepolis ble sensurert og bare tillatt noen få, begrensede visninger. I likhet med Persepolis, gir Poulet samtidig et annet, mer nyansert og hverdagslig bilde av Iran enn det vi har sett på nyhetene de siste årene, til tross for at filmens univers er overdrevet. Et mindre konservativt Iran, som var overraskende vestlig påvirket.

    Et minus er at de bruker samme skuespiller når Nasser-Ali er i tyveårene og i førtiårene. Det blir svært lite troverdig at han fremdeles skal være veldig ung og ha god tid til å finne seg en annen kone når han spilles av da 46 år gamle Mathieu Amalric (Quantum of Solace, Dykkerklokken og sommerfuglen). Man får ikke et overbevisende bilde av et misforstått ungt par mot en konservativ gammel far når skuespilleren som spiller faren (Serge Avedikian) knapt er ti år eldre enn han som spiller Nasser-Ali. Da er «aldringssminken» på den alltid like stilige Isabella Rosellini et hakket mer vellykket trekk, selv om hun i virkeligheten ikke er i nærheten av å være gammel nok til å spille Nasser-Alis mor.

    Bilde: Celluloïd Dreams. 

    I anledning denne anmeldelsen sjekket jeg ut tegneserien filmen er basert på. Jeg skjønner at man forandret visse elementer i filmen for å appellere til et større publikum, men jeg liker å lære nye ting, så for meg var det for eksempel ikke nødvendig å forandre det persiske strengeinstrumentet taren til en fiolin. Det var dessuten slitsomt hvordan de utvidet eller overdrev rollen til en viss pågående butikkeier. Han var ment å være morsom, men var ikke det. Men dette er egentlig bare detaljer. Historien forble stort sett den samme i filmen som i tegneserien, så man kan kalle det en vellykket adaptasjon. Mot slutten av filmen er det derimot en lang montasje hvor jeg mistet interessen og bare ventet på rulleteksten. Jeg kommer kanskje aldri helt til å vite om dette var fordi jeg allerede hadde lest tegneserien og visste hva som skulle skje, eller fordi jeg egentlig ikke brydde meg om Nasser-Ali.

    Når Den lidenskapelige fiolinisten kommer på BluRay i Norge, kan forhåpentligvis de av oss som ikke har så god peiling på iransk historie, kultur og politikk få litt interessant bakgrunnsinformasjon i bonusmaterialet. Men velger du å se den på kino, får du nok ikke problemer med å henge med. Dette er en nokså universell kjærlighetshistorie som man ikke trenger spesialkunnskaper for å skjønne. Og filmens fargerike estetikk, med innslag av animasjon og magisk realisme, gjør seg godt på det store lerretet.

  • Apokalyptisk romanse

    Warm bodies er en noe annerledes zombiefilm med gjennomført god sans for humor, interne konflikter og klisjéromantikk.

    Originaltittel: Warm Bodies (2013) Sjanger: Komedie, romantikk Musikk: Marco Beltrami, Buck Sanders Spilletid: 1 time og 37 minutter Regissør: Jonathan Levine Skuespillere: Teresa Palmer, Nicholas Hoult, Dave Franco, Analeigh Tipton, John Malkovich, Rob Corddry, Cory Hardrict


    Foto: Summit Entertainment

    I filmen basert på Isaac Marions novelle ”Warm Bodies” møter vi R (Nicholas Hoult), en tilsynelatende normal zombie med stor apetitt for hjerner og en konfliktpreget holdning til sin egen livsstil. I denne post-apokalyptiske verden er det mennesker mot zombier og skjeletter, som spiser alt med hjerteslag. Når R møter Julie (Teresa Palmer), faller han pladask og redder henne fra å bli en del av menyen til zombie-vennene. R sine følelser blir satt i sving når han og Julie tilbringer flere dager sammen i et forlatt fly. Følelsene til R vokser seg sterkere for Julie over tid og han får etter hvert noe som minner om en menneskelig forelskelse. Det hjelper kanskje også at han i mellomtiden har småspist på hjernen til Julies eks, som han går rundt med i lommen på hettegenseren sin, for å oppleve minner.

    Nicholas Hoult, som også spiller helt i ”Jack the Giant Slayer” tilfredsstiller som zombie. Hans gradvise overgang fra en haltende kannibal til en forelsket tenåring er overbevisende, selv om manuset ikke er av det krevende slaget. Det er mye grynting og stønning, men ved god beherskelse av blikk og kroppsspråk blir han i mine øyne en temmelig sjarmerende zombie. Teresa Palmer blir dessverre litt anonym og det må mer til enn et pent ansikt og pappaproblemer for at jeg skal bli overbevist.


    Foto: Summit Entertainment

    Regissør Jonathan Levine (50/50, How to Make It in America) har valgt å legge mye vekt på mellommenneskelige relasjoner i en hverdag hvor kampen for å overleve er daglig kost. Hendelsesforløpet i filmen går i et behagelig tempo og veksler akkurat nok mellom action og rolig samspill. Vi blir kjent med karakterene gjennom kreative metoder, enten ved at zombiene spiser noens hjerne for tilgang på minner og drømmer eller at vi får innblikk i hovedkarakterens tanker. Marco Beltrami og Buck Sanders har også gjort en fabelaktig jobb med musikken. Den er høyst varierende, men passer som hånd i hanske til det som utspiller seg på skjermen.

    Både skjeletter og zombier er utført på en estetisk tilfredsstillende måte. Jeg skal ærlig innrømme at hånden dekket fort øynene mine både når det gjaldt grotesk hjernefråtsing og skjeletter på jakt. Filmen har lett humor, noe som redder den fra å bli for klisjéfylt selv om navnet på hovedpersonene stammer fra historiens kanskje mest kjente kjærlighetsfortelling, Romeo og Julie.

    Budskapet her er at kjærligheten overvinner alt, men for min del blir dette for drøyt. Som blodfan av The Walking Dead, ser jeg rett og slett ikke for meg at kjærligheten mellom to tenåringer kan overvinne en zombieapokalypse.

  • 40 minutter for lang

    Judd Apatow gir oss en banal skildring av fedre i 40-årsalderen – alt fra deres pinlige legetimer til deres sexvaner.

    Originaltittel: This is 40 Kategori: Komedie Regi: Judd Apatow Skuespillere: Paul Rudd, Leslie Mann, Maude Apatow, Iris Apatow, Jason Segel, Megan Fox, Melissa McCarthy, John Lithgow, Albert Brooks. Spilletid: 2 timer og 14 minutter

    Etter suksessen med Knocked Up falt det som en selvfølge for Judd Apatow å lage en film om birollene Pete (Paul Rudd) og Debbie (Leslie Mann). De spilte da et «lykkelig» ektepar og gode venner av hovedrolleinnehaverne, spilt av Seth Rogen og Katherine Heigl. This is 40 tar oss med et par år frem i tid, når barna har begynt på skole og fedrene møter motgang på jobb og i livet generelt sett. Potensialet for å skape god underholdning er der, men sløses bort med retningsløs historiefortelling og dårlig humor.

    Med This is 40 prøver Apatow å lage en komedie med samme seriøse undertone som Funny People, der vi får et dystert blikk på menneskers hverdagslige dilemmaer. Den hadde et troverdig plott om ensomhet, berømmelse og sykdom. This is 40 mangler dessverre mange av de kvalitetene Funny People hadde. Historien, som da antageligvis har mye med Apatows familieliv å gjøre (ettersom hans kone og to døtre er med) handler mer om penger og perfeksjon enn kjærlighet. De bor i en villa i Los Angeles, kjører BMW’er og lyver om alderen sin. Apatow har endret ideologien sin fra «Money can’t buy me love» til «Money, that’s what I want». Denne forandringen og det faktum at filmen mangler dybde og brodd i sin fortelling gjør den mindre minneverdig.

    Utfordringene med å bli eldre er filmens tematikk, men jeg synes ikke den gjør noen god jobb med å latterliggjøre konseptet om å entre en tidlig midtlivskrise. Filmen pøser på med mange problemer, som de da antar folk i 40-årsalderen kan kjenne seg igjen i, og sier med det: Voilà, dette er 40.  Men de kunne like gjerne kalt det: This might be 40. Det hadde vært en mer korrekt tittel, ettersom deres satire ikke oppnår annet enn å få filmen til å virke banal, urealistisk og lite gjennomtenkt.

    Komedier med spilletid på to timer er sjelden vare. Noen bruker tiden på utvikling av karakterer eller oppbygging mot et klimaks; This is 40 bruker tiden på scener uten nevneverdig verdi for plottet. Venter man på at noe av det skal gi mening senere i filmen, da venter man forgjeves. Det blir gjort mange forsøk på humor, men selv ikke lattermaskinen Melissa McCarthy (Bridesmaids, Identity Thief) klarer å snu denne humørløse og ensidige filmen.

    Judd Apatow klarer ikke å gjøre det Guillaume Canet gjorde med dramakomedien Little White Lies: Å ta tiden til hjelp for å danne komplekse og interessante karakterer, samtidig som man ivaretar et handlingsforløp som faktisk ender bra. Selv om Little White Lies ikke nødvendigvis er den beste filmen jeg har sett, står den allikevel som et godt eksempel på hvordan man heller kan gjøre det – og lykkes.

    Det skal sies at Paul Rudd og Leslie Mann var morsomme i Knocked Up, men her føles det som om vi ser alt i reprise. Rudd er blitt en typecasted skuespiller (en skuespiller som forbindes med og ofte får den samme spesifikke rollen), noe som får hans opptreden i This is 40 til å virke som en inneslutta og kjip Pistol Pete (kallenavnet til karakteren hans i I Love You, Man). Desperate husfruer fra Los Angeles er nok de eneste som liker karakteren til Leslie Mann – jeg regner med de kjenner seg igjen – men det er dumt for oss andre som ikke tar hennes diett-prat på alvor.

    Filmen har så mange karakterer som bare svipper innom, de er der uten formål og føles ganske så ubetydelige. Jason Segel, som vanligvis er hysterisk morsom, er med i noen få scener uten å ha noe fornuftig å si. Det føles veldig bortkastet. John Lithgow er også med (som faren til Debbie). Mannen spilte jo fantastisk som skurk i Cliffhanger, her er han kjedelig – uten særpreg og fullstendig uinteressant. Jeg er ikke imponert over rollegalleriet. Alle karakterene er uoppfinnsomme og overfladiske.

    This is 40 er en familiefilm som prøver å gi deg ettertanke når du forlater kinosalen. Den hadde dessverre ikke den effekten på meg. Den føles som en to timer lang reality-tv-serie: uten sjarmerende mennesker og med en irriterende mengde pengeprat. Apatow er en dyktig produsent, men filmene hvor han selv står for regien ender med å bli for innviklet, på sett og vis oppslukt i tanken om å skape en nyansert komediestil. Han har ikke lykkes med det ennå, men det forhindrer ham ikke å lykkes som regissør i fremtiden.

  • Vittige sangfugler

    Pitch Perfect er en feelgood-film myntet på Glee-generasjonen og tilhengere av forutsigbare romanser. Allikevel har den musikknumre som er irriterende fengende.

    Originaltittel: Pitch Perfect Regissør: Jason Moore Manus: Kay Cannon Spilletid: 1 time og 52 minutter Sjanger: Komedie, romantikk, musikk Skuespillere: Anna Kendrick, Brittany Snow, Rebel Wilson, Christopher Mintz-Plasse, Anna Camp, Adam DeVine, Alexis Knapp, Freddie Stroma, Skylar Astin, Brittney Alger, Jacob Wysocki

    Foto: UIP
    Foto: UIP

    Beca (spilt av Anna Kendrick) er en tenåring som skal begynne på universitet, selv om hennes egentlige planer er å flytte til Los Angeles for å produsere musikk. Etter streng beskjed fra hennes far, skal Beca prøve å engasjere seg i universitetslivet for å få venner og nye opplevelser. Hun blir etter hvert medlem i et kvinnelig a cappella kor kalt The Barden Bellas, ledet av perfeksjonisten Aubrey (Anna Camp).

    Etter fjorårets katastrofe som endte med at Aubrey prosjektilspydde på scenen, må koret få flere medlemmer og dermed senke standarden slik at personligheter som Fat Amy (Rebel Wilson) og Lilly (Hana Mae Lee) får innpass.

    Filmen er regissørdebuten til Jason Moore, som med tidligere erfaring fra Broadway sørger for at den musikalske delen går knirkefritt. Det meste av syngingen er faktisk så bra at noen deler av filmen, blant annet ”riff-off” scenen, godt kunne vart litt lenger. A ca-scuse me? Du hørte riktig. Selv om jeg ikke er en fan av Glee, syns jeg innslagene av musikk gir et friskt pust til det ellers noe monotone og forutsigbare hendelsesforløpet.

    Karakterene i filmen er noe bisarre, men hovedpersonene spiller ut rollene sine godt. Anna Kendrick er veldig selvsikker og lever ut rollen uten problem. Dialogen er det heller ikke noe å utsette på. Manusforfatter Kay Cannon (skribent for 30 rock og New Girl) har porsjonert ut nok ironi og humoristiske utsagn til alle, men ingen får det til like bra som Fat Amy (Rebel Wilson). Wilson som tidligere er kjent fra ”Bridesmaids” leverer så det suser i denne filmen. Med kommentarer som ”You are gonna get pitch slapped so hard that your man boobs are gonna go concave.”, “Sometimes I have the feeling that I can do crystal meth but then I think, mmm, better not.” og “Release the Kraken!”, leverer hun minneverdige sitater som ikke kommer til å gå i glemmeboken med det første.
    Foto: UIP
    Foto: UIP

    Sett bort i fra fengende musikk og humoristiske kommentarer, er ikke filmen noe annet enn 112 minutter med tenåringsdrama og en jentes søken etter å kunne åpne seg for andre. Det er lite spenning, til og med når jentene skal delta på konkurranse, og avslutningen kommer så fort at jeg satt igjen og lurte på hva som egentlig hadde skjedd. Det er umulig å ikke sammenligne Pitch Perfect med Bill Dukes Sister Act 2 fra 1993. Begge har en frontfigur som er litt utenom det vanlige, begge har flotte innslag av musikk og begge har en humoristisk dialog. Selv om Pitch Perfect ikke er i nærheten av å bli en ny Sister Act 2, syns jeg Moore har levert en grei film.

Subscribe