Gangster Squad låner fra Zack Snyder, Boardwalk Empire og andre plasser, men klarer ikke helt å gjøre noe nytt.

Originaltittel: Gangster Squad** Sjanger: Action Regissør: Ruber Fleischer Manus:** Will Beall** Skuespillere: **Josh Brolin, Ryan Gosling, Sean Penn, Anthony Mackie, Robert Patrick, Michael Peña

**
**Foto: Warner Bros. Pictures/ SF Norge AS 

Jeg har holdt øynene på Gangster Squad helt siden det først fikk liv. Når den første traileren da kom, ble jeg ekstra interessert og hadde tro på at Zombieland-regissør  Ruben Fleischer taklet sjangerovergangen ypperlig. Nå vet jeg både at han ikke kom gjennom uten mindre problemer, men også at filmen i sin helhet ble for opptatt av å imitere andre. 

Vi følger en stor og staut politimann spilt av Josh Brolin, som ikke tar hensyn til at Mickey Cohen (Sean Penn) er urørlig i følge de fleste andre kollegaene hans. Ingen tør å vitne, dømme eller gå imot gangsterkongen om de ikke har et dødsønske, men Brolins karakter viser lite nåde i filmens anslag. Alene klarer han ikke engang å lage et kloremerke på Cohens jakke, men politimesteren (Nick Nolte) hyrer inn Brolin for å danne en spesialpatrulje som skal ruinere Cohen gjennom mindre lovlige metoder. Slik dannes… gangster patruljen (mer effektivt på engelsk som Gangster Squad).

I denne patruljen møter vi Josh Brolin, Ryan Gosling, Anthony Mackie, Robert Patrick, Michael Peña og Giovanni Ribisi. En fin gruppe altså, hvor spesielt Brolin, Gosling og Patrick skilte seg ut. Det er også noen kjente navn i følget til Mickey Cohen, men det vil ta for lang tid å nevne alle. Kort fortalt er skuespillet generelt sett ganske bra i Gangster Squad, men det er Brolin, Penn og Gosling som virkelig løfter filmen, med litt hjelp fra Robert Patrick.

Dessverre holder det ikke bare med godt skuespill. Fleischer har uten tvil funnet inspirasjon i andre filmer og TV-serier som The Untouchables og Boardwalk Empire, men på den visuelle fronten har han også tatt inspirasjon fra en slags Zack Snyder/Rian Johnson-metamorfose. Fotokjøringen kommer mot deg i sakte film, og i flere sekvenser med animerte actionsekvenser avbildet, men han tar også flere imponerende autentiske kjøringer som straks løfter filmen. Det er ikke direkte dårlig å finne inspirasjon hos andre, men det blir for lite særegent eller unikt til å faktisk kunne virkelig unnskylde det.

Filmen er full av klisjéer både i sin dramaturgi og dialog, noe som gjør at jeg mot slutten begynte å se mot klokken. Det var aldri direkte kjedelig, men så var det sjeldent direkte underholdende å se den heller. Det er to scener som skiller seg ut som nydelige, en av de mest sannsynlig den som erstattet kinoskytingen, og jeg kunne ønske filmen kunne holde det nivået, men det gjorde den dessverre ikke.