Forrige uke ble det kjent at Norges Kon-Tiki er Oscar-nominert i kategorien «Beste utenlandske film». Nominasjonen blir bare akseptert av nasjonalisten i meg, ikke filmelskeren.

Foto: Carl Christian Raabe

Først og fremst fortjener Joachim Rønning og Espen Sandberg en gratulasjon for å skape en ordentlig norsk kommersiell film som kan kjempe for prisen blant noen ordentlig gode filmer fra andre land. Dessverre sier filmelskeren i meg at Kon-Tiki absolutt ikke fortjener å vinne prisen, eller i det hele tatt å være nominert på Norges vegne. Den er for all del en storslått filmproduksjon som står større enn mange andre norske filmer fra fjoråret, eller tidligere for den saks skyld. Den briljerer udiskutabelt med sitt produksjonsnivå, men det er i mine øyne alt den faktisk gjør. Kon-Tiki er av typen Hollywood-produksjon, hvor alt av virkemidler er til de grader pompøst og storslått, og at det helt tilfeldig er en norsk regissør-duo kreditert. Den er verken typisk norsk, innovativ eller spennende i sitt filmspråk, og kunne like gjerne vært regissert av en utenlands regissør hvor alt vi hadde mistet er den konstant bitende patriotismen filmen, som Max Manus, ønsker å holde over oss nordmenn.

Når Elling ble nominert til samme pris i 2001 var den bedre stilt til å representere Norge fordi den faktisk stilte med typisk norske elementer, som ga den et særeget uttrykk i konkurransen. Elling ga oss en større nasjonalfølelse enn Kon-Tiki, og på tross av at Kon-Tiki virkelig ønsker å være patriotisk.

Det skal da kanskje ikke i seg selv ekskludere den fra en nominasjon, men for meg finnes det mange andre norske filmer som både fortjener prisen mer, og ville betyd mer for norsk film om de vant. Det som nemlig kan være skummelt med en eventuell Kon-Tiki-pris er at den setter en ny standard, eller mal om du vil, for hvordan norsk filmproduksjon vil foregå. Vi kan ende opp med å kun imitere de største Hollywood-produksjonene i et febrilsk forsøk på å motta nok en nominasjon. Noe som vil eliminere store deler av muligheten Norge har til å komme på lik linje med Danmark og Sverige hva filmproduksjon gjelder. For la oss være ærlig, slik det står i dag kan vi ikke holde mål med våre naboer på internasjonalt plan.

Jeg vil poengtere at jeg applauderte denne Hollywood-estetikken i anmeldelsen min tidligere i år, men i min oppfatning er det fortsatt kjedelig at den skal representere Norge på et så høyt plan.

Det er også viktig å huske at filmer som Trolljegeren lå på salgstoppen i England i fjor, og til tross for at jeg ikke ønsker at vi kun skal fortsette med sjangerfilmer, som ofte er substansløse, vil det gi oss et større og mer særegent merke i filmverden enn en Hollywood-imitasjon.