• Tar barnslig humor på alvor

    Det har blitt sagt av mange andre at en spillefilm basert på Guardians of the Galaxy-tegneserien er noe som ikke skulle fungert på papiret. Så feil kan man ta. 

    Guardians of the Galaxy

    Marvel har dedikert flere år på å skape et stort og imponerende filmunivers, med superhelter som Iron Man, Thor, Captain America og en håndfull andre, som alt akkumulerte i The Avengers fra 2012. Guardians of the Galaxy er deres seneste ny-introduksjon, og det fungerer eksepsjonelt bra.

    Til tross for at mange ikke forventet at dette ville fungere valgte Marvel Studios å satse alt på denne bisarre kvintetten i sommer-blockbuster-sesongen i år, og på grunn av en godt valgt regissør, og en rolleliste som vet hva det hele handler om, blir det fullstendig eksplosivt.

    Filmen åpner med en kort scene som tar plass i 1988. En liten gutt tviholder på en Walkman, mens han blir vitne til at sin kreftsyke mor går bort. Fortvilelsen tar overhånd, og den lille gutten løper ut ifra sykehuset, for så å bli kidnappet av et romskip. Slik starter Guardians of the Galaxy. Et klassisk scenario i superhelt-forhistorien. Foreldrene dør. Vi kutter til nåtiden, og denne gutten har vokst opp til å bli, Peter Quell (Chris Pratt), en plyndrer i det store universet. Det er her filmen viser oss hva den er; en Marvel-film som vet akkurat hvor absurd og teit disse historiene og situasjonene er, og i et storslagent musikalsk nummer – hvor lydsporet blir dannet av Quells 1988-Walkman – slår tittelen oss i ansiktet; Guardians of the Galaxy, mens Peter Quell danser med til musikken under tittelen.

    Quell er som sagt en plyndrer, og når filmen starter finner han «The Orb»; en klassisk narrativ-kickstarter i denne type film. Noe alle vil ha, fra Quells pengegriske hender, til store og mørke supermakter på andre siden av galaksen. Disse store og mørke supermaktene liker selvsagt ikke at en frekk og karismatisk drittsekk fra jorden finner denne, og slik starter eventyret. Quell blir tvunget inn i et samarbeid med den mest dysfunksjonelle gjengen i Marvel-universet. Den hissige og skyteglade vaskebjørnen, Rocket Raccoon (som Bradley Cooper låner stemmen til), og hans kompanjong – et vaskeekte og snakkende tre – Groot (bragt til liv av Vin Diesels stemme). Vi har også Gamora (Zoe Saldana), en hardtslående alien dame som også er adoptivdatteren til en vis slemming. Til slutt møter vi den humørløse, muskelbunten, Drax the Destroyer, spilt av wrestleren, Dave Bautista.

    Det høres absurd ut, og til tross for at undertegnede er en stor vaskebjørn-fanatiker i virkeligheten – av uforklarlige årsaker – er det ikke akkurat en gjeng med samme salgspotensialet som Iron Man, Thor og resten av gjengen i The Avengers. Noe Marvel innså selv, ettersom mange av disse karakterene lå død i tegneserie-universet i flere tiår, før de fikk nytt liv tidlig i 00-tallet. Heldigvis har Marvel Studios vist seg å være flinke til å velge ut regissører (bare se Josh Whedon i The Avengers, og Russo-brødrene i Captain America: The Winter Soldier), for ved å bringe inn James Gunn til å gi liv til denne gjengen, har de skapt gull.

    Guardians of the Galaxy

    Gunn – som også har regissert den hysterisk morsomme, Super – har en unik evne til å regissere skuespillerne sine i ulike situasjoner. Hver eneste Marvel-film har en slags løssluppen humor i sitt ytterste skal. Tony Starks personlighet i Iron Man-filmene, Thors uvitenhet om jorden i Thor-filmene og mye annet. I Thor-filmene spiller Kat Dennings den unge assistenten til Natalie Portmans karakter, og skal på papiret fungere som det morsomme leddet, men i hennes sko blir alt flatt og uinspirert. Det er gjort utallige ganger før, og er som oftest frekk i sine antakelser om hva publikum mener er morsomt. Dette skjer sjeldent i Guardians of the Galaxy.

    Det virker som om Marvel har gitt Gunn og med-skribent, Nicole Perlman, større spillerom for hva som er lov og ikke. Denne filmen slipper nemlig unna med et par spøker som ikke ville vært å se i de tidligere sensur-tunge filmene. Det er ikke lett å forklare hvordan uten å presentere eksempler, men det er også synd å avsløre for mye i forkant av kinopremieren. For å ta et eksempel; Gamora kommenterer hvor skittent skipet til Quell er, og hans svar er; Bra vi ikke har UV-lys. Da ville det sett ut som et Jason Pollock-maleri. Fullstendig barnslig, men gjennomført med et snev av intelligens og respekt for sitt publikum.

    Fra start til slutt føles også filmen som noe helt friskt. Identiteten til Marvel ligger godt i filmens grunnstruktur, men når vi følger vår nye gjeng fra planet til planet, er det hele tiden en slags barnslig nostalgi over det hele. Gunn viser her at han har en evne vi ikke har sett mye av, men som best kan sammenlignes med den originale Star Wars-trilogien. I filmens komplekse geografiske struktur, blir vi aldri glemt. Det føles som om det er en vei mellom planetene vi besøker, og det er en illusjon noe ytterst få filmer klarer å skape (se John Carter, JJ Abrams Star Trek…).

    På denne måten blir Guardians of the Galaxy ikke bare den morsomste Marvel-filmen per dags dato, den blir også den mest inspirerte. Den forsøker å gå nye veier, og ettersom veldig få har et forhold til navnet, får Gunn og co. godt spillerom til å klare det. Den er langt ifra den mest eksplosive, eller imponerende på actionsiden, men det gjør absolutt ingenting. Dessverre sliter Marvel fortsatt litt med skurkene sine (sett oppimot DC Comics) i hvert fall, men det er faktisk filmens eneste åpenbare svakhet.

    Dette er popcorn-film på høyeste nivå, men uten å gå bort fra kunstnerisk identitet og spillerom. Den fungerer som et hardt slag i magen på alle som sier at en bør slå av hjernen i blockbuster-filmer, og pulveriserer den unnskyldningen fullstendig. Det er et regelrett bevis på at det går an å skape renspikket action, barnslig humor og nostalgi, uten å behandle publikum som hjernedøde konsumere, og plasserer seg i en meget eksklusiv gruppe filmer.

    • Originaltittel: Guardians of the Galaxy
    • Sjanger: Action / Komedie
    • Regissør: James Gunn
    • Manus: James Gunn, Nicole Perlman
    • Skuespillere: Chris Pratt, Bradley Cooper, Vin Disel, Zoe Saldana, Dave Bautista, Lee Pace, Karen Gillan.
  • Hercules gir det du forventer

    Hercules gir deg god action og tre nordmenn i sverd og sandaler-film. Det er som forventet, men ikke akkurat minneverdig.

    Hercules nordmen

    Store deler av det norske mediekorpset har kastet seg over Hercules, og kulturredaksjonene i landets største aviser har fått testet tastaturene sine mye de siste ukene. Ingrid Bolsø Berdal og Aksel Hennie er jo tross alt med. Nå kan vi i hvert fall bekrefte at det ikke er mye annet å rope hurra for i denne actionfilmen.

    Hercules er regissert av Brett Ratner (X-Men: The Last Stand) og plasserer Dwayne «The Rock» Johnson i sandalene til den greske halvguden. Du vet altså hva en kan forvente. I løpet av filmens 98 minutter lange spilletid følger vi Hercules, og hans kompanjonger – hvor Berdal og Hennie spiller to av dem !! – i et forsøk på å redde Lord Cotys (John Hurt) ut av en liten knipe med en fiendtlig makt. Dette betyr mange kampsekvenser, noen enorme og andre mindre. Fellesnevneren i dem alle er dog at Johnson – og derfor Hercules – har en fortid i toppen av rangstigen i WWE.

    Han dominerer alle som står i hans vei, noe som resulterer i få spenningsmomenter iløpet av filmen. Johnson er også en skuespiller som sjeldent fungerer i seriøse roller, og han klarer aldri å skape en illusjon om at det faktisk er Hercules vi følger – og ikke han selv. Heldigvis er han ikke den eneste skuespilleren på skjermen, for blant annet John Hurt, Ian McShane og Hennie (!!) fortjener en klapp på skulderen. Hurt og McShane er begge legendariske, og dette er langt fra deres høydepunkt, men de gjør fortsatt en innsats i å skape liv til karakterene de spiller. Hennie spiller en taus, og noe skummel type, og til tross for at det blir i overkant karikert, fungerer det oppimot filmens actionfylte stemning.

    Det negative ved skuespillet til Johnson og resten av gjengen ligger dog ikke eksklusivt på deres skuldre. Ratner har aldri vært en spesielt flink skuespiller-regissør (se X-Men: The Last Stand og Rush Hour), og viser nok engang at han sliter på dette punktet. Ratner vet å lage store og imponerende tablåer, men har slitt med å skape en identitet rundt dem i hele sin karriere. Actionscenene er godt inspirert av Zack Snyders, 300, men det tar ikke bort ifra det faktum at de er godt orkestrert og avbildet. Noe irriterende kameraarbeid lagt i glemmeboksen.

    Det ser hardt og røft ut, men mangler sin egen identitet. Derfor blir det lite å rope hurra for. Rå action er alltid en god grunn til å dra på kino – uansett om historien er total fraværende – men Hercules leverer action du har sett flere ganger før. Da er det gjerne bedre å vente til The Raid 2 kommer neste uke, eventuelt se den eksepsjonelle, _Guardians of the Galaxy _denne helgen.

    Originaltittel: Hercules Sjanger: Action Regissør: Brett Ratner Manus: Ryan Condal, Evan Spiliotopoulus Skuespillere: Dwayne Johnson, Ian McShane, John Hurt, Aksel Hennie, Ingrid Bolsø Berdal, Tobias Santelmann

  • Beetlejuice, Beetlejuice…BEETLEJUICE!

    Mens vi venter på den potensielle oppfølgeren til Beetlejuice, tar vi en titt på den animerte tv-serien.

    Originaltittel: Beetlejuice (1989-1991) Kategori: Komedie, Eventyr, Skrekk, Animasjon Produsenter: Michael Hirsh, Patrick Loubert, Clive A. Smith, Tim Burton, David Geffen Skuespillere: Stephen Ouimette, Alyson Court, Elizabeth Hanna, Roger Dunn Spilletid:** 94 episoder på ca. 22 minutter hver**

    vlcsnap-2013-06-18-23h31m47s49Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

    En god stund nå har det har gått rykter om at det planlegges en oppfølger til Tim Burton’s Beetlejuice (1988). Det som får meg til å krysse fingrene er at det altså ikke er en reboot eller remake det er snakk om, men en direkte oppfølger, som fortsetter historien fra den første filmen. Med tanke på hvor langt bak i køen Beetlejuice befant seg da vi forlot ham i venterommet i det hinsidige på slutten av den opprinnelige Beetlejuice, er det god grunn til å tro at han fremdeles befinner seg der ved begynnelsen av Beetlejuice 2.

    Michael Keaton (Beetlejuice), Winona Ryder (Lydia Deetz), Catherine O’Hara (Delia Deetz) og Tim Burton har alle vist sin interesse for prosjektet. Den potensielle regissøren og manusforfatteren Seth Grahame-Smith har i tillegg understreket at filmen ikke vil bli laget uten de originale skuespillerne, eller uten et skikkelig manus som respekterer opphavsmaterialet. Alt dette høres bra ut, men prosjektet er som sagt fremdeles på planleggingsstadiet, så det blir nok en stund å vente. Mens vi venter, kan jeg opplyse dere om at animasjonsserien som i sin tid ble basert på filmen, nettopp har blitt gjort tilgjengelig på DVD— for første gang noensinne! Beetlejuice-serien (1989-1991) hadde Tim Burton med på laget som konseptutvikler og utøvende produsent, og tittelmelodien var laget av Danny Elfman. Serien var et samarbeid mellom canadiske Nelvana og amerikanske Geffen Films. Lydia og Beetlejuice er nå bestevenner, og drar på eventyr sammen— som innebærer mer hverdagslige hendelser i Lydias verden, eller sprø, ofte skrekk-inspirerte hendelser i Beetlejuices verden  

    vlcsnap-2013-06-19-00h20m53s56 Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

    Animasjonskvaliteten vil kanskje plage noen, ettersom det er tv-animasjon fra seint 80-tall/tidlig 90-tall, med et påfølgende lavt budsjett. Man brukte i hovedsak gammeldags «cel animation», hvor man tegnet direkte på transparent-ark, men samtidig var serien en av de første som forsøkte seg på innslag av dataanimasjon. Uansett har denne serien noe som mange andre mangler— nemlig sjarm, personlighet og intelligens i bøtter og spann. Og nei, dette er ikke begynnelsen på en meningsløs tale om hvordan alt var bedre før. Det finnes serier i dag som overgår mye av det som var tilgjengelig da jeg var barn. Animasjonskvaliteten til Beetlejuice-serien er kanskje ikke alltid på topp, men figurdesignet er vidunderlig. Beetlejuice har i tillegg fremdeles en av de lekreste serieintroene jeg noen gang har sett. Kjemien mellom bestevennene Lydia og Beetlejuice sitter som støpt, dialogen er morsom, og bifigurene er underholdende.

    For de som bare har sett filmen, kan det virke veldig tvilsomt at Lydia og Beetlejuice plutselig er bestevenner, med tanke på at han blant annet skremte vettet av foreldrene hennes og prøvde å tvangsgifte seg med henne. Det er også ganske suspekt at en voksen mann er bestevenner med en mindreårig jente, og ofte henger rundt på soverommet hennes. Det er liksom noen gode grunner til at mange har lurt på hvordan i all verden noen gikk med på å lage dette. Jeg regner med det er fordi Beetlejuice-filmen var blant de topp ti mest sette kinofilmene det året den kom ut. 80-tallet var dessuten en tid da man laget animasjonsserier for eller av alt. Og da mener jeg ALT. Rollefigurene Rambo og Robocop, hvis filmer er mye voldeligere og mørkere enn Beetlejuice, fikk også egne animasjonsserier som var tilgjengelige for barn. Og visste du at rapstjernen MC Hammer også fikk sin egen animasjonsserie, hvor et par magiske sko forvandlet ham til superhelten Hammerman? Ja, du leste riktig. 

    </span>

    Ettersom Beetlejuice skulle sendes på tidspunkter da barn kunne se serien, måtte noen elementer fra filmen uunngåelig tones ned. Beetlejuice er ikke lenger den samme pervoen. Han går ikke på horehus, klår ikke på damer, og har gitt opp å prøve å gifte seg med mindreårige Lydia. Han røyker og drikker ikke lenger heller, men spiser desto flere biller, og er enda mer skitten, stinkende og grotesk. De «magiske» kreftene hans er også større enn noensinne. Han er fremdeles uetisk og småkriminell, og har ikke noe imot å svindle eller bryte loven på andre måter for å bli rik, ta hevn, eller rett og slett for å more seg selv ved å skremme folk. Lydia fungerer ofte som samvittigheten hans, og hindrer ham gjerne i å gå for langt. Noen ganger er hun derimot med på leken. 

    I denne versjonen er Beetlejuice stort sett kjip mot alle, men gjør hva som helst for Lydia, spesielt hvis hun er lei seg eller i fare. Dette sterke vennskapsforholdet skaper en slags solid emosjonell kjerne og hindrer serien fra å skli fullstendig ut i fjollete tull. Det gjør dessuten at Beetlejuice blir noe annet enn bare en drittsekk. Til tross for at Lydia ofte blir sint på Beetlejuice, kan man skjønne hvorfor de er venner. Det hjelper også at Stephen Ouimette (Beetlejuice) og unge Alyson Court (Lydia) gjør en imponerende jobb som stemmeskuespillere. I likhet med Beetlejuice i filmen, høres Stephen Ouimette ut som om han gurgler grus, og Alyson Court har akkurat den rette balansen mellom melankolsk goth og eventyrlysten tenåring. Perfekt, med andre ord. Gode episoder hvor vennskapet deres er et særdeles sentralt element er Out of My Mind, Time Flies og It’s a Wonderful Afterlife.

    Lydia er stort sett den samme som i filmen— en uredd og fornuftig goth-jente med tørr humor, en fascinasjon for det mørke og bisarre, og en tendens mot selvmedlidende melodrama— men er kanskje litt blidere og mer optimistisk. Andre forskjeller mellom filmen og serien er det faktum at Delia Deetz plutselig er Lydias biologiske mor istedenfor stemoren— og at hovedpersonene i filmen, Barbara og Adam Maitland, har forsvunnet uten noen forklaring. Jeg likte Geena Davis og Alec Baldwin i filmen, men rollefigurene deres er ikke noe stort tap i serien. Den er uansett sin helt egen greie. Det er altså fullt mulig å like både filmen og serien, så lenge man ikke forventer at de er helt like.

    vlcsnap-2013-06-18-23h29m12s151 Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

    Beetlejuice-serien innebærer mange kreative groteske konsepter. Beetlejuice er jo faktisk død. Kroppsdeler faller av, folk befinner seg på forskjellige stadier av forråtnelse og noen sover gjerne i kister. Serien er like god på skarp satire som på morbid humor. Mange av mine favorittepisoder gjør narr av de mest overfladiske, materialistiske delene av samfunnet, andre serier eller filmer som var populære på den tiden, komedie og show business generelt sett, overdreven sensur— og vi får i tillegg servert den obligatoriske kritikken mot politikere, helsesystemet og rettssystemet. You know— for kids!  

    Beetlejuice er en veldig selvrefleksiv serie, som gjerne tar i bruk meta-humor. I episoder som Snugglejuice og Goody Two Shoes, etablerer Beetlejuice seg klart og tydelig som en motgift mot flere av datidens sukkersøte og ryggradløse tv-serier. I Goody Two Shoes kommer det en sensor på besøk. Hun prøver å ufarliggjøre hele Beetlejuice-universet, fordi hun mener det er skadelig for seerne. Hun gjør dem til perfekte, smilende englebarn, men får selvsagt sin straff til slutt. Sensoren vil minne Harry Potter-fans om Dolores Umbridge fra Order of the Phoenix. Andre høydepunkter her er episodene The Chromazone, som parodierer tv-serien The Twilight Zone og konformistiske skjønnhetsidealer og The Sappiest Place on Earth, som tuller med Disney og Disneyland.  

    Beetlejuice har det også moro med film og litteratur. Det finnes hele episoder dedikert til Edgar Allan Poe, Jules Verne, Shakespeare, Moby Dick eller Sherlock Holmes, og selvsagt tonnevis av episoder som parodierer skrekkfilmklassikere som Dracula, Frankenstein og The Blob (med mye kjærlighet). Beetlejuice er eid av Warner Bros, og det merkes. Serien har mye av humoren og stilen til klassiske Looney Tunes-tegnefilmer. I likhet med Snurre Sprett, for eksempel, trekker Beetlejuice gjerne i fullt «drag» hvis situasjonen krever det, og man bryter den fjerde veggen så ofte man vil.

    vlcsnap-2013-06-19-00h08m07s67Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

    Beetlejuice-serien er veldig kreativ når det gjelder å leke med språket. Man blir gjort oppmerksom på uttrykk og fraser man tar for gitt i hverdagen fordi serien tar dem bokstavelig talt. Gjør deg klar for ordspill. Mange, mange ordspill. Man får mest ut av serien dersom man har et godt grep på det engelske språket og vestlig populærkultur. Det er også lurt å se et begrenset antall episoder på rad, ellers kan det bli litt for mye av det gode. Som andre har bemerket før meg, skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å oversette en serie hvor det er så mye språkbasert humor. Jeg holder meg til den engelske versjonen.  

    DVD-boksen ble sluppet 28. mai, og inneholder den komplette serien, altså alle fire sesongene. Uheldigvis er det også alt den inneholder. Det mangler bonusmateriale og undertekster, og selve boksen ser heller ikke særlig proff ut. Etter så mange år burde man riktignok kunne forvente seg et bedre produkt, men for min del er det egentlig bare flott å få tilgang til alle 94 episodene i grei kvalitet. Så langt har det kun vært mulig å oppdrive bootleg-varianter basert på private og utslitte opptakskassetter fra 90-tallet. DVD-boksen er tilgjengelig for kjøp fra Amazon, og til tross for de tidligere nevnte problemene, anbefaler jeg å skaffe den. Beetlejuice er kanskje ikke for alle, men hvis man først liker serien, liker man den virkelig. Det er søt, cheesy moro som garantert vil få mange av dere til å smile. Og stønne og riste på hodet av alle ordspillene. Herlig underholdning!

  • Klisjéfri og fantastisk

    Harrison Ford har sin beste rolle i «42» siden Indiana Jones og Han Solo. Han er rett og slett spektakulær i denne fortellingen om Jackie Robinson.

    filmbloggen-42

    Han kan faktisk ikke beskrives på noen annen måte. De siste årene så har han kun blitt kjent som en gretten, gammel mann som ikke klarer en seriøs og god rolle (eksempel: Morning Glory). I «42» så spiller han Branch Rickey som er sjefen for Brooklyn Dodgers. Han er kjent for å ha hentet den første svarte spilleren til Major League Baseball (MLB) i 1947.

    Spillerens navn var Jackie Robinson, og han ryddet vei for et arsenal av svarte spillere i årene som fulgte. Dette er historien om kampen, ydmykelsen, sinnet og talentet til Jackie Robinson. Og sjokkerende nok så er dette ikke nok en pompøs og klisjéfylt idrettsfilm. Den er fantastisk filmet og du sitter igjen med en god følelse. Rett og slett en god film om en del av USAs historie. I hovedrollen finner vi Chadwick Boseman, som har hatt gjesteopptredener i en del tv-serier, men en for meg rimelig ukjent skuespiller. Han er også fremragende, men alle surfer som nevnt på prestasjonen til herr Harrison Ford.

    «You want a player who doesn’t have the guts to fight back? No, I want a player with the guts not to fight back.»

    Jeg kan ikke mye om Oscar, og jeg pleier som regel ikke å være tøff nok i trynet til å slenge ut påstander om hvem som fortjener hva. Men Harrison Ford leverer virkelig en Oscar-verdig rolle. Han gir deg frysninger på ryggen i flere tordentaler til rasister, før han i neste scene gir deg en tåre i øyet. Dette er en av mine favorittscener fra hele filmen:

    Brian Helgeland har manus og regi på denne herlige idrettsfilmen. Helgeland er langt fra en mann med mye erfaring som regissør, men det synes ikke i det hele tatt. «42» er så deilig filmet og utført at jeg hadde lyst til å se den en gang til rett etter at jeg var ferdig. Det skal sies at Helgeland er en mann som står bak mye bra. Han var regissør og manusforfatter på A Knight’s Tale og han hadde også manus på Robin Hood, Mystic River og L.A. Confidential. En annen ting jeg ble overrasket over var filmens nogenlunde lave budsjett. Den har «kun» 40 millioner dollar i budsjett, men som et kvalitetsstempel så kan jeg si at filmen dro inn nesten hele budsjettet kun i åpningshelgen. Det er veldig imponerende!

    Filmen ble aldri tatt inn på norske kinoer, noe jeg selvfølgelig synes er en stor skam. Jeg vil anta at det er på grunn av at det er en baseball-film og noe et norsk publikum ikke er spesielt kjent med. Men det kommer i andre rekke. Dette er først og fremst en film om to vanvittig tøffe rollefigurer, og et karakterdrama av de sjeldne. Baseball er bare det som ligger bak og som driver historien fremover. Dette er en glimrende film uansett om du liker idrettsfilmer eller ikke. Jeg koste meg i samtlige 128 minutter, og det tror jeg du også kommer til å gjøre!

    Originaltittel: 42 Sjanger: Sport / Drama
    Varighet: 2 timer og 8 minutter
    Regi: Brian Helgeland
    Musikk: Mark Isham
    Skuespillere: Max Gail, Harrison Ford, John C. McGinley,Christopher Meloni, Lucas Black, Toby Huss,Hamish Linklater, Alan Tudyk, Ryan Merriman,T.R. Knight, James Pickens Jr., Brad Beyer, Nicole Beharie, Chadwick Boseman, Andre Holland

  • Stålmannens gjenreisning

    **Zack Snyder & co gir oss en god dose superhelt-action med visuelt blendende effekter og gode skuespillerprestasjoner. Dessverre er filmen relativt humørløs i dialog. Og det raske tempoet gjør dette til en kjapt glemt actionfilm. **

    Man of Steel Zack Snyder, kjent for Dawn of the Dead (2004), 300, Watchmen og Sucker Punch, er nå tilbake med nok en CGI-preget actionfiesta. Skrevet av David S. Goyer og produsert av ingen ringere enn Christopher Nolan. Supermann-franchisen trengte en gjenopplivning og det ønsket ble oppfylt. Man of Steel er en energisk og ekslosiv restart, men føles litt som et hasteprosjekt. Med så mange dyktige filmskapere bak prosjektet hadde jeg forventet mer.

    Fortellingen starter på Krypton som vanlig, der vi møter Jor-El (Russell Crowe) og Lara Lor-Van (Ayelet Zurer) som har en dyster fremtid i møte. Planeten Krypton er døende og lederne på planeten innser det ikke. Zod (Michael Shannon), planetens militær kommandant, organiserer et militærkupp i håp om å redde Krypton. Jor-El skjønner beboerne på Krypton er fortapte, så han stjeler en viktig genetisk kodeks. Han sender den avgårde i et romskip sammen med sin nyfødte sønn ut i galaksen, med Jorda som destinasjon. Zod og hans medfølgere blir imidlertid også sendt ut i verdensrommet (til the Phantom Zone), som straff for sitt opprør, og må tilbringe resten av sine verdiløse liv i kjølebokser — inntil Krypton eksploderer og deaktiverer systemet.

    Romskipet til Kal-El (Supermann) lander utenfor en liten by i Kansas og blir først oppdaget av Jonathan og Martha Kent. De bestemmer seg for å oppdra gutten på ekte jordboervis. Videre ser vi Clark Kent — som jordboerne kaller ham — gjennom en rekke traumatiske hendelser der han finner ut at han har superstyrke, lasersyn og evnen til å høre lyder langt unna. Noe han etterhvert behersker, takket være råd fra sin adoptivfar – spilt av Kevin Costner. Monologen om ansvaret som følger med paranormale evner er blitt en klisjé i superheltfilmer, så den er ikke til å unngå her heller. Og verre er det at rådene Jonathan Kent gir Clark er utrolig motstridende og forvirrende for ham. Supermanns coming-of-age historie er kort fortalt i Man Of Steel, ønsker du mer kan du se Smallville. Her fremstilles han som en ensom drifter, en som går fra sted til sted uten å skape sosiale relasjoner, men når liv står i fare er han der.

    Clark Kent lever et dobbeltliv, men blir oppdaget av Lois Lane (Amy Adams) og hun gjennomskuer ham. Det gode forholdet deres — tåpeligst portrettert i tv-serien Lois & Clark: The New Adventures of Superman — er litt i oppstartsfasen her. Men i og med at det kommer en oppfølger kan man regne med at det kommer til å utvikle seg til noe mer troverdig. Dialogen dem imellom er veldig tam og minner til tider om ordassosiasjons-scenen fra Skyfall. Her er det manuset som faller igjennom og ikke et tegn på dårlig skuespill. Henry Cavill (Immortals) imponerer som Superman og gir en solid portrettering i måten han opptrer på. Det skal imidlertid sies at karakteren kunne hatt større utvikling – fra han oppdaget sine krefter til han fant ut at å ikle seg kappe og gjøre gode gjerninger var tingen. Amy Adams (The Master) har lenge vært meget interessert i rollen som Lois Lane, i og med at hun var på tre auditions for rollen i tidligere Supermann-filmer. Og jeg må si jeg ble bergtatt av hennes sjarmfulle tolkning av karakteren. Hun er suveren som Lois Lane. Uheldig er det at deres roller må krangle om plassen i denne klovnebilen av en film.

    Med de visuelt vakre åpningssekvensene på Krypton gjorde Zack Snyder to ting: la grunnlag for Supermanns ekte opphav og gjorde Zods onde plan mer forståelig og hensiktsmessig. Lex Luthors plan i «Superman Returns» om å bygge landskap av kryptonitt som var ubeboelig — var ren idioti, så det er gledelig å se at skurken i denne filmen faktisk har en mer overbevisende plan. Michael Shannon (Boardwalk Empire) passer godt til rollen som Zod. Det er noe med ansiktstrekkene hans som gjør ham til en veldig morsk og skummel antagonist. Sammen med sin medsoldat Faora-Ul (Antje Traue) skaper de frykt blant jordens befolkning. Som absolutt gir stålmannen noe å bryne seg på. Og med Hans Zimmers turbulente filmmusikk i bakgrunnen blir dette en grei kinoopplevelse.

    Supermannhistorien er kjent, så da er det bra at «Man Of Steel» bringer litt nyanse til fortellingen. CGI-bruken i filmens første scener på Krypton er noe av det beste jeg har sett på en stund. Zack Snyders gode øye for visuelle effekter, superzooming og lens flares preger store deler av filmen. Det føles livlig og spennende ut til å begynne med, men etterhvert blir man lei, og ønsket om en scene med statisk filming blir forsterket. Supermann-universet er her langt dystrere enn sine forgjengere. Og de har lagt fokus på aktuelle miljøproblemer, ved å sammenligne jordas miljøproblematikk med Kryptons utbrente kjerne. De har fått plass til mange interessante momenter og detaljer, men jeg tror at de mistet grepet i et forsøk på å lage en film prøver å være veldig mye på en gang. Med alle skuespillerne blir det en hard kamp om oppmerksomheten, og den raske klipperytmen gjør at du glemmer hendelsene i de foregående scenene. Man Of Steel føles som en lettbeint underholdningsfilm på veien til den veldig etterlengtede Justice Leauge.

    Originaltittel: Man of Steel Kategori: Action Regi: Zack Snyder Skuespillere: Henry Cavill, Amy Adams, Michael Shannon, Diane Lane, Russell Crowe, Antje Traue, Harry Lennix, Richard Schiff, Christopher Meloni, Kevin Costner, Laurence Fishburne. Spilletid: 2 timer og 23 minutter

  • Søt, men skuffende

    Despicable Me 2 har mye kreativ visuell humor, men overfokuserer dessverre på mindre interessante figurer.

    Originaltittel: Despicable Me 2 Kategori: Komedie, Action, Drama, Animasjon Regi: Pierre Coffin, Chris Renaud Skuespillere: Steve Carell, Kristen Wiig, Benjamin Bratt, Miranda Cosgrove, Russell Brand Spilletid: 1 time, 38 min

    12Bilde: Illumination Entertainment.

    I oppfølgeren til Despicable Me (Grusomme meg, 2010), lever eks-superskurken Gru (Steve Carell) et lykkelig liv sammen med sine adopterte døtre Agnes, Edith og Margo, samt de gule undersåttene hans. Gru har lagt skurkefortiden bak seg, og konsentrerer seg om å bli en ærlig, hardtarbeidende familiefar. De nye forretningene til Gru, salg av gelé og syltetøy, går derimot ikke knirkefritt. I tillegg savner hans gamle samarbeidspartner Professor Nefario (Russell Brand) å være ond, så han drar avgårde for å begynne hos en ny arbeidsgiver. Når anti-skurkeorganisasjonen AVL plutselig trenger hjelp av Gru til å fakke en ny superskurk, ender han dermed opp med å takke ja til tilbudet. Mens Gru og den hemmelige agenten Lucy Wilde samarbeider for å avsløre den nye superskurken, forsvinner minionsene, en etter en. Hvem er det som bortfører dem, og hvorfor? Dessuten kompliseres samarbeidet mellom Lucy og Gru ved at det oppstår sterke følelser.

    Jeg må bare si det med en gang: Denne filmen er egentlig ikke for meg. Den er sjarmerende, og jeg kan skjønne hvorfor noen vil like den, men den er ikke for meg. I likhet med den forrige filmen, henvender denne seg mest til barna. Jeg var innstilt på at filmen skulle være søtere og snillere enn det jeg er vant til, men den har samtidig ikke lov til å være lat bare fordi den «er for barn». Det finnes nok av barne- eller familiefilmer med mer komplekse historier og mer interessante mellommenneskelige forhold. Jeg satt og ventet på scener og samspill som aldri dukket opp. Dette er en sånn film hvor man nærmest kan lukte potensialet som aldri blir realisert. Den er full av oppfinnsomme konsepter, men snubler lenge før målstreken. Deler av filmen er morsomme, og til og med rørende, men som helhet er filmen slett håndverk, på grunn av tvilsomme prioriteringer.

    Til å begynne med mangler oppfølgeren fokuset på forholdet mellom Gru og barna, som var den første filmens hjerte. Det er forståelig at det blir litt mindre tid til dette, ettersom dette er en ny film med en ny historie, men selv det nye forholdet som begynner å utvikle seg mellom Gru og Lucy kunne ha godt ha blitt utforsket i fem eller ti minutter til. Hakket verre er det likevel at det er nesten null samhandling mellom Grus døtre og Lucy. Så hvis filmen ikke videreutvikler far-og-døtre-dynamikken eller tar seg god tid til å utforske den splitter nye figuren Lucy Wilde og det som oppstår mellom henne, Gru og familien hans, hva bruker den tid på da?

    10Bilde: Illumination Entertainment.

    Jo, filmen lider dessverre av en overfokusering på «minionsene»— eller de gule klumpene, som jeg liker å kalle dem. Etter den første filmen kom ut, ble minionsene en knallsuksess. Tilsynelatende «alle» elsket dem. Derfor har visst Illumination Entertainment bestemt seg for å fylle så mange minutter som mulig med de sprø påfunnene deres. Dette sjarmerer til tider, men for det meste blir det uinteressant fysisk humor på bekostning av alt annet. Om du kommer til å digge filmen eller ikke, er altså avhengig av hvor mye du digger minion-figurene. Jeg misliker dem ikke, men jeg liker dem ikke nok til at jeg synes at det er verdt å bruke så mye tid på dem, spesielt siden de snart skal få sin egen spinoff-film. Det er vel av sistnevnte årsak at de promoteres så sterkt.

    Det vi får se av Gru og Lucy sammen er stort sett en spennende smakebit. Det er ikke noe fullendt og tilfredsstillende, slik forelder-og-barn-forholdet var i den første filmen. Vil man først gjøre en romanse til et av hovedpunktene, som det tydeligvis er meningen denne skal være, bør man utvikle den skikkelig— uansett om det er en familiefilm eller en voksenfilm. Problemet er at det er for mange ting som skal skje på en gang, slik at hver ting får tildelt for lite tid. I den forrige filmen fokuserte man helt enkelt på Gru sin identitet og yrke som superskurk versus hans nye rolle som far. I oppfølgeren prøver man å få plass til den gamle familiedynamikken, et nytt kjærlighetsforhold, et eget sideplott for den eldste datteren, og en helt ny skurk— samtidig som man altså gir minionsene minst dobbelt så mye skjermtid.

    Det som finnes av historie er enkelt, uinspirert og forutsigbart. For å gi et eksempel blir Lucy nok en kvinne som ender opp med å bli bundet fast av superskurken og må reddes av den mannlige protagonisten. Kjedeliiiig og fornærmende. Jeg er så lei av det. Det er heller ikke en unnskyldning at dette skal være en lek med spionsjangeren— det er nok av tøffe kvinner der, og hvis de kan gjøre en superskurk til småbarnspappa, så kan de også gjøre noe annet med Lucy enn dette. Det hadde vært mye gøyere dersom Lucy reddet Gru eller Lucy og Gru samarbeidet mer om å stoppe skurken. I tillegg er det noen av trådene i plottet som ikke fører noen steder eller rett og slett glemmes på slutten.

    5Bilde: Illumination Entertainment.

    En annen anmelder nevnte at han synes Illumination Entertainment ikke utfordrer seg selv, men bare gjør akkurat det som skal til for å more publikum. Animasjonen er kjempefin, med kreativ visuell humor og slapstick og stilige maskiner og våpen, men det er den førnevnte følelsen jeg får av den litt slappe dialogen og den forutsigbare historien: At de bare ikke prøver særlig hardt. Jeg ønsker ikke at filmen skal være noe helt annet enn det den vil være. Den kan fint fremdeles være søt, tullete og uskyldig, men de kan strekke seg litt lenger når det gjelder forvaltningen av historie og dialog. Etter hvert stønnet og okket jeg meg mer enn jeg lo.

    Og hvorfor må så mange animasjonsfilmer avsluttes med et danseparty? Trenger vi egentlig å se de gule klumpene synge «Y.M.C.A» av Village People? Barna aner ikke hvem Village People er, og det er sikkert mange voksne som allerede er lei av sangen. I det minste er den orkestrale bakgrunnsmusikken av Heitor Pereira fin. Det er fremdeles en munter og mystisk hyllest til spionsjangeren, men med et nytt innslag av latin-amerikanske rytmer. Sangene til Pharell Williams fungerer også bra til scenene de akkompagnerer, selv om de kunne ha spart seg for å resirkulere et par av dem fra den første filmen.

    Jeg likte antagonisten i Despicable Me 2 litt bedre enn den forrige. Han nye (Benjamin Bratt) var morsommere og mindre irriterende, men manglet motivasjon og tyngde. Jeg er dessuten usikker på hva folk vil synes om de mange mexicanske stereotypiene som er assosiert med denne skurken. Sluttoppgjøret med skurken var litt antiklimaktisk for min del, men det kan jeg tilgi, ettersom det kanskje er vanskelig å overgå slutten på den første filmen, som innebar romreiser og månestjeling. Det jeg derimot ikke tilgir er de halvhjertede forsøkene på å gjøre skurkens identitet til et «mysterium» som måtte løses, når det var pinlig åpenlyst hvem det var fra første stund.

    Som sagt er ikke denne filmen for meg. Andre vil sikkert sette mer pris på den, så lenge de ikke plages av problemene jeg har nevnt her. Og selv jeg kan godt tenke meg å se den igjen, hvis jeg har tilgang til en spoleknapp neste gang. Filmen hadde sine fine sider også, i tillegg til den vakre animasjonen (som flere ganger fikk meg til å uttrykke et «Oooh!» av beundring). Steve Carell (The Office, Little Miss Sunshine, The 40-Year-Old Virgin) er for eksempel stadig like overbevisende som Gru. Han er en litt utstøtt, usikker, bitter og hevngjerrig mann med dårlige sosiale ferdigheter. Samtidig har han et godt hjerte, er fingerferdig, eventyrlysten og lager moro for seg selv og barna med det han har. Vi får også se bittelitt mer av hans smertefulle fortid. Døtrene til Gru er søte, men ikke for søte, de er underholdende og de har godt utviklede personligheter. Vanligvis er jeg ikke så glad i barnefigurer, fordi det er så vanskelig å gjøre dem naturlige. De blir gjerne enten små, stive voksne, sukkersøte englebarn eller ustyrlige drittunger. Når barnefigurer ikke irriterer meg i det hele tatt, slik som her, er det derfor en stor bragd.

    8Bilde: Illumination Entertainment.

    Kristen Wiig (Bridesmaids, The Looney Tunes Show) spilte Miss Hattie, den kalde barnehjemsbestyrerinnen, i den forrige filmen. Nå spiller hun den litt klønete og eksentriske men uredde og snille agenten Lucy Wilde. Lucy er morsom og søt, og jeg liker figurdesignet hennes, særlig den store nesen, men vi får som sagt ikke særlig mye tid til å bli nærmere kjent med henne. Det jeg egentlig ønsker meg nå er at man lager Despicable Me 3, og at den handler om hva som skjedde i de «147 dagene» mellom sluttoppgjøret med skurken og filmens siste scene. Jeg kan tenke meg at det hadde blitt mye mer engasjerende å få høre mer om eventyrene til Lucy, Gru og døtrene, enn å få se en hel film om minionsene.

    Jeg gikk glipp av pressevisningen og så derfor originalversjonen av filmen, som bare er tilgjengelig i 3D. Det er synd at man ikke kan velge å se originalversjonen i 2D, men 3D-en ser i alle fall kjempebra ut. På begynnelsen av filmen, hvor «kamera» glider over et snølandskap, gir det en følelse av å bevege seg inn i filmen, og litt senere blir vi servert en fascinerende undervannssekvens. Det er virkelig imponerende vann-animasjon her. Dersom man har norsktalende barn og skal se den norske dubbingen, anbefaler jeg midlertid å droppe 3D-versjonen av hensyn til de aller minste. Jeg merket at alle vesenene som «glefset mot» dem hele tiden kunne være altfor kraftig kost for noen av barna.

    Til slutt: Se også opp for en underholdende scene med Lucy på flyreise, hvor man tilsynelatende parodierer den infamøst bisarre restaurantscenen fra Being John Malkovich (1999).

  • The Bling Ring er trashy perfeksjon

    The Bling Ring er den nyeste filmen i Sofia Coppolas fargerike filmografi, og er kanskje den beste.

    Originaltittel: The Bling Ring Sjanger: Drama Regissør: Sofia Coppola Skuespiller: Israel Broussard, Katie Chang, Emma Watson, Claire Julien, Taissa Farmiga…

    The Bling Ring 1 Foto: SF Norge AS

    Sofia Coppola er en mye omdiskutert regissør. Mange elsker hver eneste spillefilm hun har regissert, mens andre misliker de fleste. Lost in Translation er da den éne filmen de aller fleste anerkjenner som hennes beste film, meg inkludert. Verken The Virgin Diaries, Marie Antoinette eller_ Somewhere_ ligger spesielt nært mitt hjerte, og én av dem (Marie Antoinette) misliker jeg så sterkt at jeg forlater rommet i all hast under filmkvelder om den kommer på skjermen, for å slippe å pine meg selv mer enn et eneste sekund av Kirsten Dunsts ubegripelig kjedelige rolletolking. Av den grunn var det spennende å gå inn i The Bling Ring i år, både fordi Sofia Coppolas navn var klistret til plakaten, men også fordi de første trailerne hadde preg av trashy rikdoms-ungdomsportrettering. En slik subsjanger som har kommet mer til syne i år gjennom Spring Breakers, er såpass frittstående fra det konvensjonelle uten å egentlig ønske det. Det er slik som er moro.

    The Bling Ring er basert på en sann historie, hvor en gruppe ungdommer sniker seg inn i husene til kjendiser når de er borte. De Googler kjendisenes timeplan og adresse, og voila, de kan enkelt og greit gå inn i husene dems og forsyne seg fritt fra Hervé Leger-klær til enorme mengder kontanter. Filmens historie er tyn, repeterende og substansløs. Iløpet av 90 minutter følger vi disse ungdommene gjennom flere hus, og det er deres overekstase og generelle usympatiske holdning til disse kjendisene som står i sentrum.

    Det er lett å se at Sofia Coppola ikke er ute etter en subtansrik film, men heller å avbilde disse personene på en ukritisk, men delvis satirisk, måte. Det er ikke filmens egentlige plott som er hovedattraksjonen, men heller det den ønsker å legge frem til debatt. Amerikas, og store deler av verdens, merkverdige merkevare-fokus. En kjendis er ofte en merkevare. Et salgsprodukt for regissører å bruke i filmene sine. The Bling Ring i seg selv er et eneste stort eksempel på dette, intensjonelt eller ei, for Emma Watson drar inn kinogjengere som ellers ikke ville gitt filmen en sjanse. Det er også et sitat sent i filmen, også i trailerne, som kommenterer hvordan reaksjonene til slike umoralske handlinger blir mottat av resten av verden.

    Alt dette blir gjort på klassisk Coppola-vis, samtidig som lydsporet kommer inn over oss som tatt fra nattklubbene til disse unge tyvene. Lange og stillestående tagninger avbilder dem i glanstilstander med smykker og solbriller verdt mer enn alt annet de eier, og alt fra Sleigh Bells nois-pop til Kayne Wests POWER er med på å skape en trashypen film. Coppola avbilder disse ungdommene spasere nedover et fotgjengerfelt, ikledd sine nyeste tjuvgods, i sakte film med nettopp POWER i i full front. Det er morsomt for oss utenforstående. Vi som vanligvis ikke er ute på slike overeksponerte nattklubber, men det er også en realitet for mange andre. En realitet som sikkert føles mer som et hån i The Bling Ring enn en dokumentaristisk fremstilling.

    Skuespillerne sklir inn i karakterene sine på suverent vis. Det vil være lett å anklage dem for overfladiske rolletolkninger, hvor mesteparten av dialogen går i «yo bitches», «look at this shit» og andre lignende korte og vulgære setninger. Det er da passende, og ekte. Det er presentert med slik selvsikkerhet at det faktisk blir pent å se. Nesten på samme måte som Harmony Korines _Spring Breakers _blir slike usympatiske og bortskjemte ungdommer fremstilt som protagonisten i fortellingen, og til tross for at du aldri liker dem som personer, er det vanskelig å ikke elske dem som karakterer.

    Sofia Coppola har nå to filmer som ligger høyt på min toppliste, og det er lett å begynne å diskutere hvilke av disse to filmene som fortjener å regjere over den andre. The Bling Ring er stygg og pen på samme tid, og drar deg inn i en historie som fra utsiden virker kjedelig og teit. Det er effektiv filmskapning, og jeg falt 100% for filmens audiovisualitet, men er definitivt ikke noe for alle.

  • Stemmelegg Despicable Me 2!

    Oppfølgeren til den populære animasjonsfilmen Despicable Me (Grusomme meg, 2010) har Norgespremiere 5. juli. Nå får du muligheten til å stemmelegge dine favorittfigurer. 

    dm1Bilde: Illumination Entertainment. 

    I sommer reiser det norske dubbingstudioet til Despicable Me 2 rundt i Norge og tilbyr folk å stemmelegge et klipp fra filmen. Klippet kan deles med venner. Man får også mulighet til å møte Minion-figurene fra filmen og ta bilde sammen med dem, og til å skaffe seg filmeffekter.

    Listen som gir deg oversikt over tidspunkt og steder, er tilgjengelig her: [link]

    Dubbingstudioet har akkurat besøkt Oslo, men har ikke vært i noen av de andre byene enda. Neste mulighet for stemmelegging blir på Hamar kino, 26. juni, mellom 15:00 og 18:00.

  • Menneskelige dyr i vannmaleriverden

    Ernest & Celestine er vakkert animert og akkurat passe spennende og morsom. 

    Originaltittel: Ernest & Celestine (2012)
    Kategori: Komedie, Drama, Animasjon
    Regi: Benjamin Renner, Stéphane Aubier, Vincent Patar
    Skuespillere: Stig Henrik Hoff, Kaia Varjord, Gisken Armand (på fransk: Lambert Wilson, Pauline Brunner, Anne-Marie Loop)
    Spilletid: 1 time, 19 min

    vlcsnap-2013-06-20-02h48m24s15
    Bilde: La Parti Productions, Les Armateurs, Arthaus.

    I Ernest & Celestine er verden befolket av bjørner og mus. Musene lever i et underjordisk samfunn, og bjørnene lever over bakken. Det er ikke slik at det ene samfunnet undertrykker det ene— begge er faktiske like redde for hverandre, en redsel som understrekes av rykter og eventyr om «de andre». Det er ulovlig for mus og bjørner å så mye som snakke sammen. En dag forandres alt, når den lille musen Celestine møter den store bjørnen Ernest. De finner ut at den andre ikke bare er ufarlig, men at de begge har kunstneriske ambisjoner. Uheldigvis kommer de i trøbbel med loven, og vennskapet oppdages av omverdenen.

    Så vidt jeg kan huske, fikk jeg mitt første møte med fransk kultur gjennom Ernest og Celestine. De var da kalt Bjarne og Stine, i de fire av billedbøkene om dem som ble oversatt fra fransk til norsk av Tor Åge Bringsværd på 80-tallet. Som barn leste jeg Bjarne og Stine drar på landtur (1982), og jeg tror det forvirret meg at det kom en sint fyr for å jage bort Bjarne og Stine mens de hadde piknik. I motsetning til i Frankrike, har vi jo nemlig allemannsretten her i Norge, som gjør at alle kan ferdes fritt i skog og utmark. Jeg tror også det fascinerte meg at de tok med seg frukt, loff og vin på tur istedenfor kvikklunsj og ferdigsmurte grovbrødskiver. Men mest av alt husket jeg den detaljrike, varme streken til den belgiske forfatteren Gabrielle Vincent. Særlig klær og møbler var sirlig utført.

    I animasjonsfilmen er denne tegnestilen forenklet til noe rundere, søtere og mer naivistisk. Særlig merkbart er dette på designet til Celestine. Jeg forstår at Vincents tegnestil kan være for komplisert og dermed ikke særlig animatørvennlig: Forandringen var nok en praktisk avgjørelse, men jeg synes likevel at noe gikk tapt på veien. Fargebruken er mye den samme som i bøkene, men streken mangler det lille— for å bruke et fransk uttrykk— je ne sais quois  som originalillustrasjonene har. Streken i filmen ligner mer på ting man har sett før.

    BjarneStineLandturBilde: Gabrielle Vincent. Fra Bjarne og Stine drar på landtur (1982).

    vlcsnap-2013-06-20-02h46m12s214
    Bilde: La Parti Productions, Les Armateurs, Arthaus.

    Hvordan figurene oppfører seg og beveger seg, er derimot kreativt utført, med myk, glidende animasjon. Musene er menneskelige, men oppfører seg likevel ofte som mus. De smetter rundt i en rasende fart, bruker de skarpe fortennene i vanskelige situasjoner, og kan klatre oppover bygninger like lett som firfisler. Bjørnene, særlig Ernest, okkuperer også menneskeverdenen og dyreverdenen på samme tid. Ernest bor i et hus, snakker og går med klær, men har beholdt bjørnetrekk som brøling, stor appetitt og styrke, samt en trang til å gå i dvale. Stig Henrik Hoff (The Thing, Nåde, Kautokeino-opprøret) som Ernest er flink til å gi sterke bjørneassosiasjoner, med en mørk, brumlende, og litt gretten stemme.  

    I den norske oversettelsen har man boltret seg i dialekter. Den nyoppstartede Tromsø barnefilmfestival fikk nemlig støtte fra Språkåret til å dubbe Ernest & Celestine, som ble åpningsfilmen til festivalen i 2013. Musene har bergensdialekt og bjørnene har tromsødialekt. Og av en eller annen grunn snakker Celestine (Kaja Varjord, kjent fra Babycall) «teater-Oslomål» selv om hun har blitt oppfostret av «bergensere». Det er dessuten en tannlege-mus som har fransk aksent, selv om ingen andre i filmens Frankrike har det. Slike språklige logiske brister er midlertid ikke noe nytt innenfor film. Bare tenk på Skjønnheten og Udyret (1991), hvor alle snakker amerikansk engelsk ispedd noen få franske gloser, til tross for at de skal være franske, mens lysestaken Lumière snakker engelsk med en tjukk fransk aksent. Eller The Sound of Music (1965), hvor handlingen finner sted i Østerrike, men alle snakker britisk engelsk— bortsett fra de yngste barna, som snakker amerikansk engelsk.

    Musikken og lydeffektene er godt gjennomført i Ernest & Celestine. Jeg hadde for eksempel den muntre kjenningsmelodien (som kan høres i traileren) på hjernen stort sett resten av dagen. Jeg la spesielt merke til lyden under scenen hvor det kommer en regnstorm. Den rumlende tordenen og det sildrende regnet skapte en overbevisende atmosfære som gjorde seg veldig godt i kinosalen. Et øyeblikk var det som å titte ut vinduet på en sommerstorm.

    vlcsnap-2013-06-20-00h48m35s38Bilde: La Parti Productions, Les Armateurs, Arthaus.

    Rent innholdsmessig er filmen mørkere og mer action-pakket enn de snille, rolige billedbøkene de er basert på. Effekten av diverse musefeller, for eksempel, beskrives i stor detalj. Jeg vil egentlig heller kalle filmen «inspirert av» enn «basert på» bøkene. Filmen tar seg i det minste tid på slutten til å anerkjenne og «forklare» disse forskjellene. Selv om jeg liker de søte bøkene, forstår jeg at de er litt for stillestående som grunnlag for engasjerende kinomateriale. Kanskje de hadde gjort seg bedre som korte tegnefilmsnutter, på rundt seks minutter hver?     

    Ernest & Celestine er tillatt for alle, og er en morsom og akkurat passe spennende film som vil fungere fint for yngre barn. Ernest vil få dem til å le, og jaktscenene og marerittsekvensene vil få dem til å gispe. Jeg tviler på at de blir utålmodige. For min del hadde jeg altså en nostalgisk interesse i filmen ettersom jeg husket figurene fra da jeg var barn. Jeg kan ta feil, men jeg kan se for meg at Ernest & Celestine muligens kan bli en smule kjedelig eller klissete for noen eldre seere som ikke har denne interessen. Det faktum at det tar flere uker før politiet finner huset til Ernest, til tross for at han er en gammel kjenning av dem, eller det faktum at det aldri forklares hvorfor samfunnet har denne skarpe todelingen, vil kanskje irritere noen. En historie om vennskap som samfunnet ikke godtar, og om å protestere mot tradisjoner, er heller ikke noe nytt, men det er sjarmerende nok utført.

    Voksne som følger barn på kino kan i alle fall beundre den vakre vannmaleristilen. Jeg tror voksne vil sette mest pris på overgangen mellom vinter og vår i filmen. De skiftende årstidene er vist gjennom et segment som minner om Fantasia (1940), hvor Celestines illustrasjoner av snø, trær og gress danser over skjermen og følger rytmen til Ernests fiolinspilling. Høres ikke dette fristende ut, varer jo uansett filmen knapt over en time.

  • Refleksjonsonani i Only God Forgives

    Nicolas Winding Refn og Ryan Gosling er tilbake ilag for å ta oss med på en reise til Bangkoks neonbelyste gater. Fungerer det, eller onanerer Refn til sin egen regissørrefleksjon?

    Originaltittel: Only God Forgives Sjanger: Drama, Thriller Regissør: Nicolas Winding Refn Skuespillere: Ryan Gosling, Kristin Scott Thomas, Tom Burke, Vithaya Pansringarm

    Only God Forgives Foto: Scanbox

    Dette er en meditativ, surrealistisk og emosjonelt eksplorativ film som kjører stil over substans på ultra vulgært vis. Historien er ikke-eksisterende, men grunnmuren for en hevnhistorie er lagt frem. Julian (Ryan Gosling) og broren (Tom Burke) importerer og distribuerer kokain og andre rusmidler til Bangkoks lokalbefolkning. Moren (Kristin Scott Thomas) kommer til byen, og presser Julian til å finne og drepe den skyldige i et nylig dødsfall. Uten å avsløre hvem, hva og hvordan, er dette et klassisk utgangspunkt for en hevnhistorie.

    Refn har da valgt å kjøre stil over substans hele veien. Såpass at historien forsvinner under lange- og neonbelyste innstillinger som avbilder en monoton Ryan Gosling og en ekspresjonistisk Vithaya Pansringarm i subtile konfrontasjoner med hverandre, og biroller.

    Only God Forgives 2Filmen er en eneste lang konnotasjon av fargetablåer som for meg uttrykker en regissør som elsker sitt eget arbeid såpass at han lager en korrektur av seg selv. Dette til tross er det vanskelig å holde det mot han. Dette er en film som går bort ifra Drive_s struktur, men heller tilbake til _Valhalla Risining fra 2009. Hovedpersonen, i dette tilfellet Gosling, er en stum helt med en ekstrem tilstedeværelse, bare overskygget av sin motpart Pansringarm. Det er langt mer mediterende enn Drive, og forlanger at seeren er villig til å gi slipp på realitet, logikk og ønsket om et standard narrativ. En film som forlanger at du drar dine egne tolkninger og assosiasjoner i alt du ser. Fra fargesymbolikk, med blå og røde noenlys som for meg representerer gud og djevelen, og Ryan Goslings konstante t-skjorte skift fra svart til hvit, hvor den hvite for meg representerer et urealistisk drømmeland for Julian.

    Den observante leser har kanskje fått med seg den enorme kritikken filmen har mottat. Fra buing under premieren i Cannes, og anmeldelser som kaller den kvinnehatende, mannsjåvinistisk og hypervoldelig. Denne voldsforløsningen er langt ifra like brutal eller dominerende som det vi så i Drive, Bronson eller Valhalla Risning for den saks skyld, men oppbygningen til det store smellet har en større slagkraft enn de nevnte filmene. Dessverre blir det ofte uforløst og kjedelig. Ofte ventet jeg på å bli sjokkert, men fikk heller et klipp til en annen scene. Slike jump cuts kan ofte fungere, men her ble det en smørje av kolliderende scener som kun irriterte.

    Det er da foto og klipp som er filmens sterkeste side, med herlig akkompagnert musikk av Cliff Martinez. Det er lange tagninger som sklir gjennom miljøet, og ofte tar deg med inn i en tilstand hvor munnen er åpen og øynene låst på de nydelige bildene prosjektert på lerretet. Dessverre blir også dette en smule langtrekkelig, og mot slutten var det slik at jeg nesten ventet på rulleteksten. Det er ikke bra når filmen varer i omtrent 90 minutter.

    Du kan velge å lete etter symbolske meninger, og få en helt annen versjon av den underliggende historien enn meg. Du kan også se på det som en typisk hevnfortelling, men da blir nok skuffelsen stor for de som kjenner Refn gjennom Drive. Her er det mye og ingenting, og hvorvidt Refn er like pretensiøs som mange liker å si blir en helt annen diskusjon, men Only God Forgives er i hvert fall pretensiøs, men på en måte som fungerer.

  • Vinn Rive Rolf-klokke og vekkerklokke

    Vinn 8-bits Rive Rolf-klokke og Rive Rolf-vekkerklokke ved å svare på tre spørsmål.

    Etter en lang inaktiv eksamensperiode her på Filmbloggen vil vi starte sommeren på en best mulig måte. I anledningen at Rive Rolf kommer på DVD og Blu-Ray 5. juni arrangerer Filmbloggen med hjelp av Disney Norge en konkurranse for dere glade sommermennesker. I tillegg til vekkerklokka og den sinnsykt kule 8-bit klokka så gir vi også bort tre Blu-Ray eksemplarer av filmen.

    1. Hvilken var den første full lengde Disney-filmen som kom ut i farger? a) Den Lille Havfruen b) Snøhvit og de Syv Dvergene c) Pinnochio

    2. Spillet Rive Rolf er ikke et ekte spill. Hvilket spill er det basert på? a) Donkey Kong b) Mario c) Pacman

    3. Regissør av Rive Rolf Rich Moore har regissert 71 episoder av en populær amerikansk tv-serie. Hvilken? a) Simpsons b) Futurama c) Family Guy

    For å delta i konkurransen send dine svar til hanskristian@rangnes.no innen mandag 17. juni. Husk å inkluder navn, adresse og postnummer.

    1. plass: Vekkerklokke og Blu-Ray av Rive Rolf 2. plass: 8-bits armbåndsur og Blu-Ray av Rive Rolf 3. plass: Blu-Ray av Rive Rolf

    Alarm Clock - side 8-bit_Shaped_Watch_1

  • Fargerik adaptasjon med uperfekte mennesker

    Regissøren bak Persepolis gir oss en dramakomedie om depresjon, glede, kunst, liv og død. Filmen er visuelt vakker, men hovedpersonen er rimelig usympatisk. 

    Originaltittel: Poulet aux prunes (2011) Kategori: Drama, Komedie Regi: Vincent Paronnaud, Marjane Satrapi Skuespillere: Mathieu Amalric, Edouard Baer, Maria de Medeiros, Golshifteh Farahani, Isabella Rosellini Spilletid: 1 time, 31 min

    Bilde: Celluloïd Dreams. 

    Poulet aux prunes (på norsk: Den lidenskapelige fiolinisten) forteller historien om den talentfulle fiolinisten Nasser-Ali. Når hans elskede fiolin blir ødelagt under en krangel med hans kone, bestemmer han seg bokstavelig talt for å legge seg ned og dø, til tross for at familien prøver å stoppe ham. Det tar åtte dager før han gir slipp på livet. Hver av disse åtte dagene brukes til å vise tilbakeblikk i livet til ham og hans nærmeste, samt glimt av fremtiden til barna hans.

    Poulet aux prunes er regissert av Marjane Satrapi og basert på tegneserien hennes med samme navn. Noen av dere kjenner kanskje til den Oscar-nominerte Persepolis (2007), også regissert av Satrapi og basert på tegneseriene hennes. På Poulet aux prunes samarbeidet hun nok en gang med regissøren Vincent Paronnaud, og de har også tatt med seg komponist Olivier Bernet videre. Bernet gjør en helt grei jobb med blant annet melankolsk piano og strykere for å mane frem den tapte verdenen som er fortidens Iran og Nasser-Alis fortid.

    Introen til Poulet er vakkert animert i Marjane Satrapis gjenkjennelige tegnestil, men i motsetning til Persepolis, er mesteparten av filmen live-action. Unntaket er et pent, helanimert innslag når dødsengelen Azrael forteller historien om en mann som prøvde å unnslippe døden. Landskapene er ofte også malt eller tegnet, men glir fint sammen med det mer realistiske. Fargebruken er nydelig i hele filmen. Den er befolket av skuespillere, ikke tegnede figurer, men dette er likevel en levende tegneserie, stappfull av melodrama, parodiske elementer og komisk overdrevne bevegelser— samtidig som det er et genuint drama med menneskelige følelser.

    Bilde: Celluloïd Dreams. 

    Dette er ikke en spenningsfilm, men en stemningsfilm. Vi vet allerede i traileren at Nasser-Ali dør. Det er ikke noe spørsmål om han skal dø, så det er ingen spenning knyttet til om at han kanskje blir reddet. Vi vet også at han er ulykkelig på grunn av at han ikke fikk kvinnen han egentlig elsket. Poenget er vel å få vite mer om Nasser-Ali, hans kjente og hans familie. Hvordan livene deres har vært. Hvordan de vil bli. Dette er en kjærlighetshistorie, og en historie om mange forskjellige deler av Satrapis familie og ting hun har hørt om eller opplevd— Nasser-Ali er basert på et bilde regissøren så av sin grandonkel, og historier hun hørte om ham. I likhet med Persepolis, er Poulet basert på noen virkelige hendelser, som så har blitt overdrevet og stiliserte, men i Poulet er det mer fiksjon enn i den selvbiografiske Persepolis.

    Det største problemet til filmen er at det var vanskelig å sympatisere med Nasser-Ali, eller å vite hva jeg skulle synes om ham. Jeg ser tragedien både i oppveksten og det voksne livet hans, men han er egoistisk, lat og arrogant, og neglisjerer kone og barn. Marjane Satrapi sier at han ikke er en spesielt likandes kar som sårer alle, men at vi får se at han har sine grunner. Jeg vet ikke om det er en unnskyldning for hvordan han behandler dem rundt seg, spesielt siden det er barn inne i bildet.

    Satrapi sier at hun identifiserer seg med Nasser-Ali. At han ikke er en helt, ikke ond eller god, og at alle har sine gode og dårlige tider. Oppførselen hans er vel ment å gjøre ham til en komplisert, menneskelig figur i motsetning til en mer urealistisk «helt», men slik det er utført i filmen, gjorde det ham heller irriterende enn fascinerende. Det er i alle fall bra at filmen ikke alltid tar hans selvhøytidelighet og selvmedlidenhet særlig seriøst. Midt i en av Nasser-Alis pompøse avskjedstaler, før han skal dø, så promper den lille sønnen hans slik at søsteren begynner å le. Jeg liker vanligvis ikke prompehumor, men akkurat her passet det veldig bra. Ser man på det grunnleggende som skjer i filmen— at en mann bestemmer seg for å dø, og hvor mye ulykkelig kjærlighet som blir fremstilt— er det jo egentlig en tragedie, men den holder for det meste en (mørkere) komisk tone.

    Bilde: Celluloïd Dreams. 

    Det er ikke tilfeldig at kvinnen Nasser-Ali ikke fikk heter «Irane». Iran er hjemlandet Marjane Satrapi har mistet, etter at innføringen av strenge regimer (med regler særlig for kvinners oppførsel) førte til at hun flyttet derfra. I dag bor hun i Paris. Hun kan reise tilbake til Iran, sier hun, men hun kan ikke reise hjem igjen. Landet er ikke det samme. Det kan være litt rart (eller bare interessant) at filmen skal foregå i Iran, men er befolket av franske eller fransktalende skuespillere og er innspilt i Berlin. Men Satrapi ville kanskje ikke fått spilt inn denne filmen i Iran (om hun så hadde villet det), hvor Persepolis ble sensurert og bare tillatt noen få, begrensede visninger. I likhet med Persepolis, gir Poulet samtidig et annet, mer nyansert og hverdagslig bilde av Iran enn det vi har sett på nyhetene de siste årene, til tross for at filmens univers er overdrevet. Et mindre konservativt Iran, som var overraskende vestlig påvirket.

    Et minus er at de bruker samme skuespiller når Nasser-Ali er i tyveårene og i førtiårene. Det blir svært lite troverdig at han fremdeles skal være veldig ung og ha god tid til å finne seg en annen kone når han spilles av da 46 år gamle Mathieu Amalric (Quantum of Solace, Dykkerklokken og sommerfuglen). Man får ikke et overbevisende bilde av et misforstått ungt par mot en konservativ gammel far når skuespilleren som spiller faren (Serge Avedikian) knapt er ti år eldre enn han som spiller Nasser-Ali. Da er «aldringssminken» på den alltid like stilige Isabella Rosellini et hakket mer vellykket trekk, selv om hun i virkeligheten ikke er i nærheten av å være gammel nok til å spille Nasser-Alis mor.

    Bilde: Celluloïd Dreams. 

    I anledning denne anmeldelsen sjekket jeg ut tegneserien filmen er basert på. Jeg skjønner at man forandret visse elementer i filmen for å appellere til et større publikum, men jeg liker å lære nye ting, så for meg var det for eksempel ikke nødvendig å forandre det persiske strengeinstrumentet taren til en fiolin. Det var dessuten slitsomt hvordan de utvidet eller overdrev rollen til en viss pågående butikkeier. Han var ment å være morsom, men var ikke det. Men dette er egentlig bare detaljer. Historien forble stort sett den samme i filmen som i tegneserien, så man kan kalle det en vellykket adaptasjon. Mot slutten av filmen er det derimot en lang montasje hvor jeg mistet interessen og bare ventet på rulleteksten. Jeg kommer kanskje aldri helt til å vite om dette var fordi jeg allerede hadde lest tegneserien og visste hva som skulle skje, eller fordi jeg egentlig ikke brydde meg om Nasser-Ali.

    Når Den lidenskapelige fiolinisten kommer på BluRay i Norge, kan forhåpentligvis de av oss som ikke har så god peiling på iransk historie, kultur og politikk få litt interessant bakgrunnsinformasjon i bonusmaterialet. Men velger du å se den på kino, får du nok ikke problemer med å henge med. Dette er en nokså universell kjærlighetshistorie som man ikke trenger spesialkunnskaper for å skjønne. Og filmens fargerike estetikk, med innslag av animasjon og magisk realisme, gjør seg godt på det store lerretet.

  • Apokalyptisk romanse

    Warm bodies er en noe annerledes zombiefilm med gjennomført god sans for humor, interne konflikter og klisjéromantikk.

    Originaltittel: Warm Bodies (2013) Sjanger: Komedie, romantikk Musikk: Marco Beltrami, Buck Sanders Spilletid: 1 time og 37 minutter Regissør: Jonathan Levine Skuespillere: Teresa Palmer, Nicholas Hoult, Dave Franco, Analeigh Tipton, John Malkovich, Rob Corddry, Cory Hardrict


    Foto: Summit Entertainment

    I filmen basert på Isaac Marions novelle ”Warm Bodies” møter vi R (Nicholas Hoult), en tilsynelatende normal zombie med stor apetitt for hjerner og en konfliktpreget holdning til sin egen livsstil. I denne post-apokalyptiske verden er det mennesker mot zombier og skjeletter, som spiser alt med hjerteslag. Når R møter Julie (Teresa Palmer), faller han pladask og redder henne fra å bli en del av menyen til zombie-vennene. R sine følelser blir satt i sving når han og Julie tilbringer flere dager sammen i et forlatt fly. Følelsene til R vokser seg sterkere for Julie over tid og han får etter hvert noe som minner om en menneskelig forelskelse. Det hjelper kanskje også at han i mellomtiden har småspist på hjernen til Julies eks, som han går rundt med i lommen på hettegenseren sin, for å oppleve minner.

    Nicholas Hoult, som også spiller helt i ”Jack the Giant Slayer” tilfredsstiller som zombie. Hans gradvise overgang fra en haltende kannibal til en forelsket tenåring er overbevisende, selv om manuset ikke er av det krevende slaget. Det er mye grynting og stønning, men ved god beherskelse av blikk og kroppsspråk blir han i mine øyne en temmelig sjarmerende zombie. Teresa Palmer blir dessverre litt anonym og det må mer til enn et pent ansikt og pappaproblemer for at jeg skal bli overbevist.


    Foto: Summit Entertainment

    Regissør Jonathan Levine (50/50, How to Make It in America) har valgt å legge mye vekt på mellommenneskelige relasjoner i en hverdag hvor kampen for å overleve er daglig kost. Hendelsesforløpet i filmen går i et behagelig tempo og veksler akkurat nok mellom action og rolig samspill. Vi blir kjent med karakterene gjennom kreative metoder, enten ved at zombiene spiser noens hjerne for tilgang på minner og drømmer eller at vi får innblikk i hovedkarakterens tanker. Marco Beltrami og Buck Sanders har også gjort en fabelaktig jobb med musikken. Den er høyst varierende, men passer som hånd i hanske til det som utspiller seg på skjermen.

    Både skjeletter og zombier er utført på en estetisk tilfredsstillende måte. Jeg skal ærlig innrømme at hånden dekket fort øynene mine både når det gjaldt grotesk hjernefråtsing og skjeletter på jakt. Filmen har lett humor, noe som redder den fra å bli for klisjéfylt selv om navnet på hovedpersonene stammer fra historiens kanskje mest kjente kjærlighetsfortelling, Romeo og Julie.

    Budskapet her er at kjærligheten overvinner alt, men for min del blir dette for drøyt. Som blodfan av The Walking Dead, ser jeg rett og slett ikke for meg at kjærligheten mellom to tenåringer kan overvinne en zombieapokalypse.

  • 40 minutter for lang

    Judd Apatow gir oss en banal skildring av fedre i 40-årsalderen – alt fra deres pinlige legetimer til deres sexvaner.

    Originaltittel: This is 40 Kategori: Komedie Regi: Judd Apatow Skuespillere: Paul Rudd, Leslie Mann, Maude Apatow, Iris Apatow, Jason Segel, Megan Fox, Melissa McCarthy, John Lithgow, Albert Brooks. Spilletid: 2 timer og 14 minutter

    Etter suksessen med Knocked Up falt det som en selvfølge for Judd Apatow å lage en film om birollene Pete (Paul Rudd) og Debbie (Leslie Mann). De spilte da et «lykkelig» ektepar og gode venner av hovedrolleinnehaverne, spilt av Seth Rogen og Katherine Heigl. This is 40 tar oss med et par år frem i tid, når barna har begynt på skole og fedrene møter motgang på jobb og i livet generelt sett. Potensialet for å skape god underholdning er der, men sløses bort med retningsløs historiefortelling og dårlig humor.

    Med This is 40 prøver Apatow å lage en komedie med samme seriøse undertone som Funny People, der vi får et dystert blikk på menneskers hverdagslige dilemmaer. Den hadde et troverdig plott om ensomhet, berømmelse og sykdom. This is 40 mangler dessverre mange av de kvalitetene Funny People hadde. Historien, som da antageligvis har mye med Apatows familieliv å gjøre (ettersom hans kone og to døtre er med) handler mer om penger og perfeksjon enn kjærlighet. De bor i en villa i Los Angeles, kjører BMW’er og lyver om alderen sin. Apatow har endret ideologien sin fra «Money can’t buy me love» til «Money, that’s what I want». Denne forandringen og det faktum at filmen mangler dybde og brodd i sin fortelling gjør den mindre minneverdig.

    Utfordringene med å bli eldre er filmens tematikk, men jeg synes ikke den gjør noen god jobb med å latterliggjøre konseptet om å entre en tidlig midtlivskrise. Filmen pøser på med mange problemer, som de da antar folk i 40-årsalderen kan kjenne seg igjen i, og sier med det: Voilà, dette er 40.  Men de kunne like gjerne kalt det: This might be 40. Det hadde vært en mer korrekt tittel, ettersom deres satire ikke oppnår annet enn å få filmen til å virke banal, urealistisk og lite gjennomtenkt.

    Komedier med spilletid på to timer er sjelden vare. Noen bruker tiden på utvikling av karakterer eller oppbygging mot et klimaks; This is 40 bruker tiden på scener uten nevneverdig verdi for plottet. Venter man på at noe av det skal gi mening senere i filmen, da venter man forgjeves. Det blir gjort mange forsøk på humor, men selv ikke lattermaskinen Melissa McCarthy (Bridesmaids, Identity Thief) klarer å snu denne humørløse og ensidige filmen.

    Judd Apatow klarer ikke å gjøre det Guillaume Canet gjorde med dramakomedien Little White Lies: Å ta tiden til hjelp for å danne komplekse og interessante karakterer, samtidig som man ivaretar et handlingsforløp som faktisk ender bra. Selv om Little White Lies ikke nødvendigvis er den beste filmen jeg har sett, står den allikevel som et godt eksempel på hvordan man heller kan gjøre det – og lykkes.

    Det skal sies at Paul Rudd og Leslie Mann var morsomme i Knocked Up, men her føles det som om vi ser alt i reprise. Rudd er blitt en typecasted skuespiller (en skuespiller som forbindes med og ofte får den samme spesifikke rollen), noe som får hans opptreden i This is 40 til å virke som en inneslutta og kjip Pistol Pete (kallenavnet til karakteren hans i I Love You, Man). Desperate husfruer fra Los Angeles er nok de eneste som liker karakteren til Leslie Mann – jeg regner med de kjenner seg igjen – men det er dumt for oss andre som ikke tar hennes diett-prat på alvor.

    Filmen har så mange karakterer som bare svipper innom, de er der uten formål og føles ganske så ubetydelige. Jason Segel, som vanligvis er hysterisk morsom, er med i noen få scener uten å ha noe fornuftig å si. Det føles veldig bortkastet. John Lithgow er også med (som faren til Debbie). Mannen spilte jo fantastisk som skurk i Cliffhanger, her er han kjedelig – uten særpreg og fullstendig uinteressant. Jeg er ikke imponert over rollegalleriet. Alle karakterene er uoppfinnsomme og overfladiske.

    This is 40 er en familiefilm som prøver å gi deg ettertanke når du forlater kinosalen. Den hadde dessverre ikke den effekten på meg. Den føles som en to timer lang reality-tv-serie: uten sjarmerende mennesker og med en irriterende mengde pengeprat. Apatow er en dyktig produsent, men filmene hvor han selv står for regien ender med å bli for innviklet, på sett og vis oppslukt i tanken om å skape en nyansert komediestil. Han har ikke lykkes med det ennå, men det forhindrer ham ikke å lykkes som regissør i fremtiden.

  • Vittige sangfugler

    Pitch Perfect er en feelgood-film myntet på Glee-generasjonen og tilhengere av forutsigbare romanser. Allikevel har den musikknumre som er irriterende fengende.

    Originaltittel: Pitch Perfect Regissør: Jason Moore Manus: Kay Cannon Spilletid: 1 time og 52 minutter Sjanger: Komedie, romantikk, musikk Skuespillere: Anna Kendrick, Brittany Snow, Rebel Wilson, Christopher Mintz-Plasse, Anna Camp, Adam DeVine, Alexis Knapp, Freddie Stroma, Skylar Astin, Brittney Alger, Jacob Wysocki

    Foto: UIP
    Foto: UIP

    Beca (spilt av Anna Kendrick) er en tenåring som skal begynne på universitet, selv om hennes egentlige planer er å flytte til Los Angeles for å produsere musikk. Etter streng beskjed fra hennes far, skal Beca prøve å engasjere seg i universitetslivet for å få venner og nye opplevelser. Hun blir etter hvert medlem i et kvinnelig a cappella kor kalt The Barden Bellas, ledet av perfeksjonisten Aubrey (Anna Camp).

    Etter fjorårets katastrofe som endte med at Aubrey prosjektilspydde på scenen, må koret få flere medlemmer og dermed senke standarden slik at personligheter som Fat Amy (Rebel Wilson) og Lilly (Hana Mae Lee) får innpass.

    Filmen er regissørdebuten til Jason Moore, som med tidligere erfaring fra Broadway sørger for at den musikalske delen går knirkefritt. Det meste av syngingen er faktisk så bra at noen deler av filmen, blant annet ”riff-off” scenen, godt kunne vart litt lenger. A ca-scuse me? Du hørte riktig. Selv om jeg ikke er en fan av Glee, syns jeg innslagene av musikk gir et friskt pust til det ellers noe monotone og forutsigbare hendelsesforløpet.

    Karakterene i filmen er noe bisarre, men hovedpersonene spiller ut rollene sine godt. Anna Kendrick er veldig selvsikker og lever ut rollen uten problem. Dialogen er det heller ikke noe å utsette på. Manusforfatter Kay Cannon (skribent for 30 rock og New Girl) har porsjonert ut nok ironi og humoristiske utsagn til alle, men ingen får det til like bra som Fat Amy (Rebel Wilson). Wilson som tidligere er kjent fra ”Bridesmaids” leverer så det suser i denne filmen. Med kommentarer som ”You are gonna get pitch slapped so hard that your man boobs are gonna go concave.”, “Sometimes I have the feeling that I can do crystal meth but then I think, mmm, better not.” og “Release the Kraken!”, leverer hun minneverdige sitater som ikke kommer til å gå i glemmeboken med det første.
    Foto: UIP
    Foto: UIP

    Sett bort i fra fengende musikk og humoristiske kommentarer, er ikke filmen noe annet enn 112 minutter med tenåringsdrama og en jentes søken etter å kunne åpne seg for andre. Det er lite spenning, til og med når jentene skal delta på konkurranse, og avslutningen kommer så fort at jeg satt igjen og lurte på hva som egentlig hadde skjedd. Det er umulig å ikke sammenligne Pitch Perfect med Bill Dukes Sister Act 2 fra 1993. Begge har en frontfigur som er litt utenom det vanlige, begge har flotte innslag av musikk og begge har en humoristisk dialog. Selv om Pitch Perfect ikke er i nærheten av å bli en ny Sister Act 2, syns jeg Moore har levert en grei film.

Subscribe