• Tar barnslig humor på alvor

    Det har blitt sagt av mange andre at en spillefilm basert på Guardians of the Galaxy-tegneserien er noe som ikke skulle fungert på papiret. Så feil kan man ta. 

    Guardians of the Galaxy

    Marvel har dedikert flere år på å skape et stort og imponerende filmunivers, med superhelter som Iron Man, Thor, Captain America og en håndfull andre, som alt akkumulerte i The Avengers fra 2012. Guardians of the Galaxy er deres seneste ny-introduksjon, og det fungerer eksepsjonelt bra.

    Til tross for at mange ikke forventet at dette ville fungere valgte Marvel Studios å satse alt på denne bisarre kvintetten i sommer-blockbuster-sesongen i år, og på grunn av en godt valgt regissør, og en rolleliste som vet hva det hele handler om, blir det fullstendig eksplosivt.

    Filmen åpner med en kort scene som tar plass i 1988. En liten gutt tviholder på en Walkman, mens han blir vitne til at sin kreftsyke mor går bort. Fortvilelsen tar overhånd, og den lille gutten løper ut ifra sykehuset, for så å bli kidnappet av et romskip. Slik starter Guardians of the Galaxy. Et klassisk scenario i superhelt-forhistorien. Foreldrene dør. Vi kutter til nåtiden, og denne gutten har vokst opp til å bli, Peter Quell (Chris Pratt), en plyndrer i det store universet. Det er her filmen viser oss hva den er; en Marvel-film som vet akkurat hvor absurd og teit disse historiene og situasjonene er, og i et storslagent musikalsk nummer – hvor lydsporet blir dannet av Quells 1988-Walkman – slår tittelen oss i ansiktet; Guardians of the Galaxy, mens Peter Quell danser med til musikken under tittelen.

    Quell er som sagt en plyndrer, og når filmen starter finner han «The Orb»; en klassisk narrativ-kickstarter i denne type film. Noe alle vil ha, fra Quells pengegriske hender, til store og mørke supermakter på andre siden av galaksen. Disse store og mørke supermaktene liker selvsagt ikke at en frekk og karismatisk drittsekk fra jorden finner denne, og slik starter eventyret. Quell blir tvunget inn i et samarbeid med den mest dysfunksjonelle gjengen i Marvel-universet. Den hissige og skyteglade vaskebjørnen, Rocket Raccoon (som Bradley Cooper låner stemmen til), og hans kompanjong – et vaskeekte og snakkende tre – Groot (bragt til liv av Vin Diesels stemme). Vi har også Gamora (Zoe Saldana), en hardtslående alien dame som også er adoptivdatteren til en vis slemming. Til slutt møter vi den humørløse, muskelbunten, Drax the Destroyer, spilt av wrestleren, Dave Bautista.

    Det høres absurd ut, og til tross for at undertegnede er en stor vaskebjørn-fanatiker i virkeligheten – av uforklarlige årsaker – er det ikke akkurat en gjeng med samme salgspotensialet som Iron Man, Thor og resten av gjengen i The Avengers. Noe Marvel innså selv, ettersom mange av disse karakterene lå død i tegneserie-universet i flere tiår, før de fikk nytt liv tidlig i 00-tallet. Heldigvis har Marvel Studios vist seg å være flinke til å velge ut regissører (bare se Josh Whedon i The Avengers, og Russo-brødrene i Captain America: The Winter Soldier), for ved å bringe inn James Gunn til å gi liv til denne gjengen, har de skapt gull.

    Guardians of the Galaxy

    Gunn – som også har regissert den hysterisk morsomme, Super – har en unik evne til å regissere skuespillerne sine i ulike situasjoner. Hver eneste Marvel-film har en slags løssluppen humor i sitt ytterste skal. Tony Starks personlighet i Iron Man-filmene, Thors uvitenhet om jorden i Thor-filmene og mye annet. I Thor-filmene spiller Kat Dennings den unge assistenten til Natalie Portmans karakter, og skal på papiret fungere som det morsomme leddet, men i hennes sko blir alt flatt og uinspirert. Det er gjort utallige ganger før, og er som oftest frekk i sine antakelser om hva publikum mener er morsomt. Dette skjer sjeldent i Guardians of the Galaxy.

    Det virker som om Marvel har gitt Gunn og med-skribent, Nicole Perlman, større spillerom for hva som er lov og ikke. Denne filmen slipper nemlig unna med et par spøker som ikke ville vært å se i de tidligere sensur-tunge filmene. Det er ikke lett å forklare hvordan uten å presentere eksempler, men det er også synd å avsløre for mye i forkant av kinopremieren. For å ta et eksempel; Gamora kommenterer hvor skittent skipet til Quell er, og hans svar er; Bra vi ikke har UV-lys. Da ville det sett ut som et Jason Pollock-maleri. Fullstendig barnslig, men gjennomført med et snev av intelligens og respekt for sitt publikum.

    Fra start til slutt føles også filmen som noe helt friskt. Identiteten til Marvel ligger godt i filmens grunnstruktur, men når vi følger vår nye gjeng fra planet til planet, er det hele tiden en slags barnslig nostalgi over det hele. Gunn viser her at han har en evne vi ikke har sett mye av, men som best kan sammenlignes med den originale Star Wars-trilogien. I filmens komplekse geografiske struktur, blir vi aldri glemt. Det føles som om det er en vei mellom planetene vi besøker, og det er en illusjon noe ytterst få filmer klarer å skape (se John Carter, JJ Abrams Star Trek…).

    På denne måten blir Guardians of the Galaxy ikke bare den morsomste Marvel-filmen per dags dato, den blir også den mest inspirerte. Den forsøker å gå nye veier, og ettersom veldig få har et forhold til navnet, får Gunn og co. godt spillerom til å klare det. Den er langt ifra den mest eksplosive, eller imponerende på actionsiden, men det gjør absolutt ingenting. Dessverre sliter Marvel fortsatt litt med skurkene sine (sett oppimot DC Comics) i hvert fall, men det er faktisk filmens eneste åpenbare svakhet.

    Dette er popcorn-film på høyeste nivå, men uten å gå bort fra kunstnerisk identitet og spillerom. Den fungerer som et hardt slag i magen på alle som sier at en bør slå av hjernen i blockbuster-filmer, og pulveriserer den unnskyldningen fullstendig. Det er et regelrett bevis på at det går an å skape renspikket action, barnslig humor og nostalgi, uten å behandle publikum som hjernedøde konsumere, og plasserer seg i en meget eksklusiv gruppe filmer.

    • Originaltittel: Guardians of the Galaxy
    • Sjanger: Action / Komedie
    • Regissør: James Gunn
    • Manus: James Gunn, Nicole Perlman
    • Skuespillere: Chris Pratt, Bradley Cooper, Vin Disel, Zoe Saldana, Dave Bautista, Lee Pace, Karen Gillan.
  • Hercules gir det du forventer

    Hercules gir deg god action og tre nordmenn i sverd og sandaler-film. Det er som forventet, men ikke akkurat minneverdig.

    Hercules nordmen

    Store deler av det norske mediekorpset har kastet seg over Hercules, og kulturredaksjonene i landets største aviser har fått testet tastaturene sine mye de siste ukene. Ingrid Bolsø Berdal og Aksel Hennie er jo tross alt med. Nå kan vi i hvert fall bekrefte at det ikke er mye annet å rope hurra for i denne actionfilmen.

    Hercules er regissert av Brett Ratner (X-Men: The Last Stand) og plasserer Dwayne «The Rock» Johnson i sandalene til den greske halvguden. Du vet altså hva en kan forvente. I løpet av filmens 98 minutter lange spilletid følger vi Hercules, og hans kompanjonger – hvor Berdal og Hennie spiller to av dem !! – i et forsøk på å redde Lord Cotys (John Hurt) ut av en liten knipe med en fiendtlig makt. Dette betyr mange kampsekvenser, noen enorme og andre mindre. Fellesnevneren i dem alle er dog at Johnson – og derfor Hercules – har en fortid i toppen av rangstigen i WWE.

    Han dominerer alle som står i hans vei, noe som resulterer i få spenningsmomenter iløpet av filmen. Johnson er også en skuespiller som sjeldent fungerer i seriøse roller, og han klarer aldri å skape en illusjon om at det faktisk er Hercules vi følger – og ikke han selv. Heldigvis er han ikke den eneste skuespilleren på skjermen, for blant annet John Hurt, Ian McShane og Hennie (!!) fortjener en klapp på skulderen. Hurt og McShane er begge legendariske, og dette er langt fra deres høydepunkt, men de gjør fortsatt en innsats i å skape liv til karakterene de spiller. Hennie spiller en taus, og noe skummel type, og til tross for at det blir i overkant karikert, fungerer det oppimot filmens actionfylte stemning.

    Det negative ved skuespillet til Johnson og resten av gjengen ligger dog ikke eksklusivt på deres skuldre. Ratner har aldri vært en spesielt flink skuespiller-regissør (se X-Men: The Last Stand og Rush Hour), og viser nok engang at han sliter på dette punktet. Ratner vet å lage store og imponerende tablåer, men har slitt med å skape en identitet rundt dem i hele sin karriere. Actionscenene er godt inspirert av Zack Snyders, 300, men det tar ikke bort ifra det faktum at de er godt orkestrert og avbildet. Noe irriterende kameraarbeid lagt i glemmeboksen.

    Det ser hardt og røft ut, men mangler sin egen identitet. Derfor blir det lite å rope hurra for. Rå action er alltid en god grunn til å dra på kino – uansett om historien er total fraværende – men Hercules leverer action du har sett flere ganger før. Da er det gjerne bedre å vente til The Raid 2 kommer neste uke, eventuelt se den eksepsjonelle, _Guardians of the Galaxy _denne helgen.

    Originaltittel: Hercules Sjanger: Action Regissør: Brett Ratner Manus: Ryan Condal, Evan Spiliotopoulus Skuespillere: Dwayne Johnson, Ian McShane, John Hurt, Aksel Hennie, Ingrid Bolsø Berdal, Tobias Santelmann

  • Beetlejuice, Beetlejuice…BEETLEJUICE!

    Mens vi venter på den potensielle oppfølgeren til Beetlejuice, tar vi en titt på den animerte tv-serien.

    Originaltittel: Beetlejuice (1989-1991) Kategori: Komedie, Eventyr, Skrekk, Animasjon Produsenter: Michael Hirsh, Patrick Loubert, Clive A. Smith, Tim Burton, David Geffen Skuespillere: Stephen Ouimette, Alyson Court, Elizabeth Hanna, Roger Dunn Spilletid:** 94 episoder på ca. 22 minutter hver**

    vlcsnap-2013-06-18-23h31m47s49Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

    En god stund nå har det har gått rykter om at det planlegges en oppfølger til Tim Burton’s Beetlejuice (1988). Det som får meg til å krysse fingrene er at det altså ikke er en reboot eller remake det er snakk om, men en direkte oppfølger, som fortsetter historien fra den første filmen. Med tanke på hvor langt bak i køen Beetlejuice befant seg da vi forlot ham i venterommet i det hinsidige på slutten av den opprinnelige Beetlejuice, er det god grunn til å tro at han fremdeles befinner seg der ved begynnelsen av Beetlejuice 2.

    Michael Keaton (Beetlejuice), Winona Ryder (Lydia Deetz), Catherine O’Hara (Delia Deetz) og Tim Burton har alle vist sin interesse for prosjektet. Den potensielle regissøren og manusforfatteren Seth Grahame-Smith har i tillegg understreket at filmen ikke vil bli laget uten de originale skuespillerne, eller uten et skikkelig manus som respekterer opphavsmaterialet. Alt dette høres bra ut, men prosjektet er som sagt fremdeles på planleggingsstadiet, så det blir nok en stund å vente. Mens vi venter, kan jeg opplyse dere om at animasjonsserien som i sin tid ble basert på filmen, nettopp har blitt gjort tilgjengelig på DVD— for første gang noensinne! Beetlejuice-serien (1989-1991) hadde Tim Burton med på laget som konseptutvikler og utøvende produsent, og tittelmelodien var laget av Danny Elfman. Serien var et samarbeid mellom canadiske Nelvana og amerikanske Geffen Films. Lydia og Beetlejuice er nå bestevenner, og drar på eventyr sammen— som innebærer mer hverdagslige hendelser i Lydias verden, eller sprø, ofte skrekk-inspirerte hendelser i Beetlejuices verden  

    vlcsnap-2013-06-19-00h20m53s56 Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

    Animasjonskvaliteten vil kanskje plage noen, ettersom det er tv-animasjon fra seint 80-tall/tidlig 90-tall, med et påfølgende lavt budsjett. Man brukte i hovedsak gammeldags «cel animation», hvor man tegnet direkte på transparent-ark, men samtidig var serien en av de første som forsøkte seg på innslag av dataanimasjon. Uansett har denne serien noe som mange andre mangler— nemlig sjarm, personlighet og intelligens i bøtter og spann. Og nei, dette er ikke begynnelsen på en meningsløs tale om hvordan alt var bedre før. Det finnes serier i dag som overgår mye av det som var tilgjengelig da jeg var barn. Animasjonskvaliteten til Beetlejuice-serien er kanskje ikke alltid på topp, men figurdesignet er vidunderlig. Beetlejuice har i tillegg fremdeles en av de lekreste serieintroene jeg noen gang har sett. Kjemien mellom bestevennene Lydia og Beetlejuice sitter som støpt, dialogen er morsom, og bifigurene er underholdende.

    For de som bare har sett filmen, kan det virke veldig tvilsomt at Lydia og Beetlejuice plutselig er bestevenner, med tanke på at han blant annet skremte vettet av foreldrene hennes og prøvde å tvangsgifte seg med henne. Det er også ganske suspekt at en voksen mann er bestevenner med en mindreårig jente, og ofte henger rundt på soverommet hennes. Det er liksom noen gode grunner til at mange har lurt på hvordan i all verden noen gikk med på å lage dette. Jeg regner med det er fordi Beetlejuice-filmen var blant de topp ti mest sette kinofilmene det året den kom ut. 80-tallet var dessuten en tid da man laget animasjonsserier for eller av alt. Og da mener jeg ALT. Rollefigurene Rambo og Robocop, hvis filmer er mye voldeligere og mørkere enn Beetlejuice, fikk også egne animasjonsserier som var tilgjengelige for barn. Og visste du at rapstjernen MC Hammer også fikk sin egen animasjonsserie, hvor et par magiske sko forvandlet ham til superhelten Hammerman? Ja, du leste riktig. 

    </span>

    Ettersom Beetlejuice skulle sendes på tidspunkter da barn kunne se serien, måtte noen elementer fra filmen uunngåelig tones ned. Beetlejuice er ikke lenger den samme pervoen. Han går ikke på horehus, klår ikke på damer, og har gitt opp å prøve å gifte seg med mindreårige Lydia. Han røyker og drikker ikke lenger heller, men spiser desto flere biller, og er enda mer skitten, stinkende og grotesk. De «magiske» kreftene hans er også større enn noensinne. Han er fremdeles uetisk og småkriminell, og har ikke noe imot å svindle eller bryte loven på andre måter for å bli rik, ta hevn, eller rett og slett for å more seg selv ved å skremme folk. Lydia fungerer ofte som samvittigheten hans, og hindrer ham gjerne i å gå for langt. Noen ganger er hun derimot med på leken. 

    I denne versjonen er Beetlejuice stort sett kjip mot alle, men gjør hva som helst for Lydia, spesielt hvis hun er lei seg eller i fare. Dette sterke vennskapsforholdet skaper en slags solid emosjonell kjerne og hindrer serien fra å skli fullstendig ut i fjollete tull. Det gjør dessuten at Beetlejuice blir noe annet enn bare en drittsekk. Til tross for at Lydia ofte blir sint på Beetlejuice, kan man skjønne hvorfor de er venner. Det hjelper også at Stephen Ouimette (Beetlejuice) og unge Alyson Court (Lydia) gjør en imponerende jobb som stemmeskuespillere. I likhet med Beetlejuice i filmen, høres Stephen Ouimette ut som om han gurgler grus, og Alyson Court har akkurat den rette balansen mellom melankolsk goth og eventyrlysten tenåring. Perfekt, med andre ord. Gode episoder hvor vennskapet deres er et særdeles sentralt element er Out of My Mind, Time Flies og It’s a Wonderful Afterlife.

    Lydia er stort sett den samme som i filmen— en uredd og fornuftig goth-jente med tørr humor, en fascinasjon for det mørke og bisarre, og en tendens mot selvmedlidende melodrama— men er kanskje litt blidere og mer optimistisk. Andre forskjeller mellom filmen og serien er det faktum at Delia Deetz plutselig er Lydias biologiske mor istedenfor stemoren— og at hovedpersonene i filmen, Barbara og Adam Maitland, har forsvunnet uten noen forklaring. Jeg likte Geena Davis og Alec Baldwin i filmen, men rollefigurene deres er ikke noe stort tap i serien. Den er uansett sin helt egen greie. Det er altså fullt mulig å like både filmen og serien, så lenge man ikke forventer at de er helt like.

    vlcsnap-2013-06-18-23h29m12s151 Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

    Beetlejuice-serien innebærer mange kreative groteske konsepter. Beetlejuice er jo faktisk død. Kroppsdeler faller av, folk befinner seg på forskjellige stadier av forråtnelse og noen sover gjerne i kister. Serien er like god på skarp satire som på morbid humor. Mange av mine favorittepisoder gjør narr av de mest overfladiske, materialistiske delene av samfunnet, andre serier eller filmer som var populære på den tiden, komedie og show business generelt sett, overdreven sensur— og vi får i tillegg servert den obligatoriske kritikken mot politikere, helsesystemet og rettssystemet. You know— for kids!  

    Beetlejuice er en veldig selvrefleksiv serie, som gjerne tar i bruk meta-humor. I episoder som Snugglejuice og Goody Two Shoes, etablerer Beetlejuice seg klart og tydelig som en motgift mot flere av datidens sukkersøte og ryggradløse tv-serier. I Goody Two Shoes kommer det en sensor på besøk. Hun prøver å ufarliggjøre hele Beetlejuice-universet, fordi hun mener det er skadelig for seerne. Hun gjør dem til perfekte, smilende englebarn, men får selvsagt sin straff til slutt. Sensoren vil minne Harry Potter-fans om Dolores Umbridge fra Order of the Phoenix. Andre høydepunkter her er episodene The Chromazone, som parodierer tv-serien The Twilight Zone og konformistiske skjønnhetsidealer og The Sappiest Place on Earth, som tuller med Disney og Disneyland.  

    Beetlejuice har det også moro med film og litteratur. Det finnes hele episoder dedikert til Edgar Allan Poe, Jules Verne, Shakespeare, Moby Dick eller Sherlock Holmes, og selvsagt tonnevis av episoder som parodierer skrekkfilmklassikere som Dracula, Frankenstein og The Blob (med mye kjærlighet). Beetlejuice er eid av Warner Bros, og det merkes. Serien har mye av humoren og stilen til klassiske Looney Tunes-tegnefilmer. I likhet med Snurre Sprett, for eksempel, trekker Beetlejuice gjerne i fullt «drag» hvis situasjonen krever det, og man bryter den fjerde veggen så ofte man vil.

    vlcsnap-2013-06-19-00h08m07s67Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

    Beetlejuice-serien er veldig kreativ når det gjelder å leke med språket. Man blir gjort oppmerksom på uttrykk og fraser man tar for gitt i hverdagen fordi serien tar dem bokstavelig talt. Gjør deg klar for ordspill. Mange, mange ordspill. Man får mest ut av serien dersom man har et godt grep på det engelske språket og vestlig populærkultur. Det er også lurt å se et begrenset antall episoder på rad, ellers kan det bli litt for mye av det gode. Som andre har bemerket før meg, skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å oversette en serie hvor det er så mye språkbasert humor. Jeg holder meg til den engelske versjonen.  

    DVD-boksen ble sluppet 28. mai, og inneholder den komplette serien, altså alle fire sesongene. Uheldigvis er det også alt den inneholder. Det mangler bonusmateriale og undertekster, og selve boksen ser heller ikke særlig proff ut. Etter så mange år burde man riktignok kunne forvente seg et bedre produkt, men for min del er det egentlig bare flott å få tilgang til alle 94 episodene i grei kvalitet. Så langt har det kun vært mulig å oppdrive bootleg-varianter basert på private og utslitte opptakskassetter fra 90-tallet. DVD-boksen er tilgjengelig for kjøp fra Amazon, og til tross for de tidligere nevnte problemene, anbefaler jeg å skaffe den. Beetlejuice er kanskje ikke for alle, men hvis man først liker serien, liker man den virkelig. Det er søt, cheesy moro som garantert vil få mange av dere til å smile. Og stønne og riste på hodet av alle ordspillene. Herlig underholdning!

  • Klisjéfri og fantastisk

    Harrison Ford har sin beste rolle i «42» siden Indiana Jones og Han Solo. Han er rett og slett spektakulær i denne fortellingen om Jackie Robinson.

    filmbloggen-42

    Han kan faktisk ikke beskrives på noen annen måte. De siste årene så har han kun blitt kjent som en gretten, gammel mann som ikke klarer en seriøs og god rolle (eksempel: Morning Glory). I «42» så spiller han Branch Rickey som er sjefen for Brooklyn Dodgers. Han er kjent for å ha hentet den første svarte spilleren til Major League Baseball (MLB) i 1947.

    Spillerens navn var Jackie Robinson, og han ryddet vei for et arsenal av svarte spillere i årene som fulgte. Dette er historien om kampen, ydmykelsen, sinnet og talentet til Jackie Robinson. Og sjokkerende nok så er dette ikke nok en pompøs og klisjéfylt idrettsfilm. Den er fantastisk filmet og du sitter igjen med en god følelse. Rett og slett en god film om en del av USAs historie. I hovedrollen finner vi Chadwick Boseman, som har hatt gjesteopptredener i en del tv-serier, men en for meg rimelig ukjent skuespiller. Han er også fremragende, men alle surfer som nevnt på prestasjonen til herr Harrison Ford.

    «You want a player who doesn’t have the guts to fight back? No, I want a player with the guts not to fight back.»

    Jeg kan ikke mye om Oscar, og jeg pleier som regel ikke å være tøff nok i trynet til å slenge ut påstander om hvem som fortjener hva. Men Harrison Ford leverer virkelig en Oscar-verdig rolle. Han gir deg frysninger på ryggen i flere tordentaler til rasister, før han i neste scene gir deg en tåre i øyet. Dette er en av mine favorittscener fra hele filmen:

    Brian Helgeland har manus og regi på denne herlige idrettsfilmen. Helgeland er langt fra en mann med mye erfaring som regissør, men det synes ikke i det hele tatt. «42» er så deilig filmet og utført at jeg hadde lyst til å se den en gang til rett etter at jeg var ferdig. Det skal sies at Helgeland er en mann som står bak mye bra. Han var regissør og manusforfatter på A Knight’s Tale og han hadde også manus på Robin Hood, Mystic River og L.A. Confidential. En annen ting jeg ble overrasket over var filmens nogenlunde lave budsjett. Den har «kun» 40 millioner dollar i budsjett, men som et kvalitetsstempel så kan jeg si at filmen dro inn nesten hele budsjettet kun i åpningshelgen. Det er veldig imponerende!

    Filmen ble aldri tatt inn på norske kinoer, noe jeg selvfølgelig synes er en stor skam. Jeg vil anta at det er på grunn av at det er en baseball-film og noe et norsk publikum ikke er spesielt kjent med. Men det kommer i andre rekke. Dette er først og fremst en film om to vanvittig tøffe rollefigurer, og et karakterdrama av de sjeldne. Baseball er bare det som ligger bak og som driver historien fremover. Dette er en glimrende film uansett om du liker idrettsfilmer eller ikke. Jeg koste meg i samtlige 128 minutter, og det tror jeg du også kommer til å gjøre!

    Originaltittel: 42 Sjanger: Sport / Drama
    Varighet: 2 timer og 8 minutter
    Regi: Brian Helgeland
    Musikk: Mark Isham
    Skuespillere: Max Gail, Harrison Ford, John C. McGinley,Christopher Meloni, Lucas Black, Toby Huss,Hamish Linklater, Alan Tudyk, Ryan Merriman,T.R. Knight, James Pickens Jr., Brad Beyer, Nicole Beharie, Chadwick Boseman, Andre Holland

  • Stålmannens gjenreisning

    **Zack Snyder & co gir oss en god dose superhelt-action med visuelt blendende effekter og gode skuespillerprestasjoner. Dessverre er filmen relativt humørløs i dialog. Og det raske tempoet gjør dette til en kjapt glemt actionfilm. **

    Man of Steel Zack Snyder, kjent for Dawn of the Dead (2004), 300, Watchmen og Sucker Punch, er nå tilbake med nok en CGI-preget actionfiesta. Skrevet av David S. Goyer og produsert av ingen ringere enn Christopher Nolan. Supermann-franchisen trengte en gjenopplivning og det ønsket ble oppfylt. Man of Steel er en energisk og ekslosiv restart, men føles litt som et hasteprosjekt. Med så mange dyktige filmskapere bak prosjektet hadde jeg forventet mer.

    Fortellingen starter på Krypton som vanlig, der vi møter Jor-El (Russell Crowe) og Lara Lor-Van (Ayelet Zurer) som har en dyster fremtid i møte. Planeten Krypton er døende og lederne på planeten innser det ikke. Zod (Michael Shannon), planetens militær kommandant, organiserer et militærkupp i håp om å redde Krypton. Jor-El skjønner beboerne på Krypton er fortapte, så han stjeler en viktig genetisk kodeks. Han sender den avgårde i et romskip sammen med sin nyfødte sønn ut i galaksen, med Jorda som destinasjon. Zod og hans medfølgere blir imidlertid også sendt ut i verdensrommet (til the Phantom Zone), som straff for sitt opprør, og må tilbringe resten av sine verdiløse liv i kjølebokser — inntil Krypton eksploderer og deaktiverer systemet.

    Romskipet til Kal-El (Supermann) lander utenfor en liten by i Kansas og blir først oppdaget av Jonathan og Martha Kent. De bestemmer seg for å oppdra gutten på ekte jordboervis. Videre ser vi Clark Kent — som jordboerne kaller ham — gjennom en rekke traumatiske hendelser der han finner ut at han har superstyrke, lasersyn og evnen til å høre lyder langt unna. Noe han etterhvert behersker, takket være råd fra sin adoptivfar – spilt av Kevin Costner. Monologen om ansvaret som følger med paranormale evner er blitt en klisjé i superheltfilmer, så den er ikke til å unngå her heller. Og verre er det at rådene Jonathan Kent gir Clark er utrolig motstridende og forvirrende for ham. Supermanns coming-of-age historie er kort fortalt i Man Of Steel, ønsker du mer kan du se Smallville. Her fremstilles han som en ensom drifter, en som går fra sted til sted uten å skape sosiale relasjoner, men når liv står i fare er han der.

    Clark Kent lever et dobbeltliv, men blir oppdaget av Lois Lane (Amy Adams) og hun gjennomskuer ham. Det gode forholdet deres — tåpeligst portrettert i tv-serien Lois & Clark: The New Adventures of Superman — er litt i oppstartsfasen her. Men i og med at det kommer en oppfølger kan man regne med at det kommer til å utvikle seg til noe mer troverdig. Dialogen dem imellom er veldig tam og minner til tider om ordassosiasjons-scenen fra Skyfall. Her er det manuset som faller igjennom og ikke et tegn på dårlig skuespill. Henry Cavill (Immortals) imponerer som Superman og gir en solid portrettering i måten han opptrer på. Det skal imidlertid sies at karakteren kunne hatt større utvikling – fra han oppdaget sine krefter til han fant ut at å ikle seg kappe og gjøre gode gjerninger var tingen. Amy Adams (The Master) har lenge vært meget interessert i rollen som Lois Lane, i og med at hun var på tre auditions for rollen i tidligere Supermann-filmer. Og jeg må si jeg ble bergtatt av hennes sjarmfulle tolkning av karakteren. Hun er suveren som Lois Lane. Uheldig er det at deres roller må krangle om plassen i denne klovnebilen av en film.

    Med de visuelt vakre åpningssekvensene på Krypton gjorde Zack Snyder to ting: la grunnlag for Supermanns ekte opphav og gjorde Zods onde plan mer forståelig og hensiktsmessig. Lex Luthors plan i «Superman Returns» om å bygge landskap av kryptonitt som var ubeboelig — var ren idioti, så det er gledelig å se at skurken i denne filmen faktisk har en mer overbevisende plan. Michael Shannon (Boardwalk Empire) passer godt til rollen som Zod. Det er noe med ansiktstrekkene hans som gjør ham til en veldig morsk og skummel antagonist. Sammen med sin medsoldat Faora-Ul (Antje Traue) skaper de frykt blant jordens befolkning. Som absolutt gir stålmannen noe å bryne seg på. Og med Hans Zimmers turbulente filmmusikk i bakgrunnen blir dette en grei kinoopplevelse.

    Supermannhistorien er kjent, så da er det bra at «Man Of Steel» bringer litt nyanse til fortellingen. CGI-bruken i filmens første scener på Krypton er noe av det beste jeg har sett på en stund. Zack Snyders gode øye for visuelle effekter, superzooming og lens flares preger store deler av filmen. Det føles livlig og spennende ut til å begynne med, men etterhvert blir man lei, og ønsket om en scene med statisk filming blir forsterket. Supermann-universet er her langt dystrere enn sine forgjengere. Og de har lagt fokus på aktuelle miljøproblemer, ved å sammenligne jordas miljøproblematikk med Kryptons utbrente kjerne. De har fått plass til mange interessante momenter og detaljer, men jeg tror at de mistet grepet i et forsøk på å lage en film prøver å være veldig mye på en gang. Med alle skuespillerne blir det en hard kamp om oppmerksomheten, og den raske klipperytmen gjør at du glemmer hendelsene i de foregående scenene. Man Of Steel føles som en lettbeint underholdningsfilm på veien til den veldig etterlengtede Justice Leauge.

    Originaltittel: Man of Steel Kategori: Action Regi: Zack Snyder Skuespillere: Henry Cavill, Amy Adams, Michael Shannon, Diane Lane, Russell Crowe, Antje Traue, Harry Lennix, Richard Schiff, Christopher Meloni, Kevin Costner, Laurence Fishburne. Spilletid: 2 timer og 23 minutter

Subscribe