I disse Hobbiten-tider graver vi frem en dansk animasjonsfilm som parodierer fantasysjangeren— særlig Tolkien. Dette er en uhøytidelig motgift mot oversensurerte amerikanske animasjonsfilmer, men den kan dessverre også være provoserende klisjéfylt.

Original tittel: Ronal Barbaren (2011) Kategori: Komedie, Action, Eventyr, Animasjon Regi: Thorbjørn Kristoffersen, Kresten Vestbjerg Andersen, Philip Einstein Lipski Skuespillere: Anders Juul, Hadi Ka-Koush, Lærke Winther Andersen, Brian Lykke, Lars Mikkelsen** **Spilletid: 1 time, 29 min.

 Bilde: Einstein Film, Nordisk Film. 

Ifølge legenden, oppsto det kamplystne folkeslaget barbarene da en overnaturlig mektig kriger ble såret i kamp med en demon og lot menneskene han hadde reddet drikke blodet hans før han døde. Blodet gjorde barbarene supersterke— bortsett fra en av dem, som bare fikk tilgang til noen få dråper og forble en svekling. Etterkommeren til denne sveklingen er Ronal (Anders Juul), som ikke liker tokt og kamp og ikke passer inn hos barbarene. Når de blir angrepet for første gang på lenge, er det bare pinglen Ronal som ikke blir bortført, fordi kidnapperne ikke tror at han er en barbar. Ronal blir derfor den eneste barbaren som kan forhindre at den onde krigsherren Volcazar tapper det magiske blodet til alle barbarene, for å kunne bli forvandlet til en mektig demon og ta over verden. Forhåpentligvis kan Ronal komme seg over mindreverdighetskompleksene sine og gjøre jobben.

Med tanke på hva som blir vist på kino og TV her i Norge av animasjon, blir det omtrent uunngåelig å sammenligne Ronal Barbaren med amerikansk animasjonsfilm. Det er fint å bli minnet på at vi her i Norden tilsynelatende ikke er like streite som for eksempel amerikanerne har blitt når det gjelder familiefilm, og da særlig animasjonsfilm. Ronal Barbaren kom aldri på kino i Norge, men er nå tilgjengelig på DVD og BluRay. I hjemlandet Danmark ble den markedsført som en ”film for hele familien”— og ja, jeg fant DVD’en stående i barneavdelingen. Likevel er filmen spekkfull av banning, toaletthumor, sexspøker, nakne rumper, hoppende pupper, alkohol, sigaretter, hasj, demoner, vold og død. Man får til og med se blod når noen har blitt hardt skadet, noe som på latterlig vis ofte utelates fra amerikanske animerte filmer— selv når noen blir skutt på kloss hold midt i brystkassen, slik som i Pocahontas (1995).

Etter å ha lest kommentarer fra ”bekymrede foreldre” som ikke tålte de svært milde ”banneordene” (eller det faktum at det er en åpent homofil figur) i den amerikanske animasjonsfilmen ParaNorman (2012), var det rett og slett vakkert å se Ronal Barbaren. Her får vi blant annet en sadomasochistisk rytter som pisker seg selv i stedet for hesten, damer som knuser hodeskaller med brystene, og Ronal som skriker: ”For helvede, onkel, hvem fanden er det du forestiller deg sku’ angribe oss? Vi er fucking barbarer!” Lavpannet toaletthumor kjeder meg riktignok, men denne filmen er likevel et fristed for oss som er luta lei av overdreven sensurering.

Men det er jo folk som kan finne på å si ting som: «Men det er jo en tegnefilm? Hvorfor er det så mye banning?» Jeg vet aldri hva jeg skal svare på det. Men folk banner jo. De gjør jo det. Barn banner jo. Det jeg derimot ikke liker er hvis filmen mangler en slags moralsk ryggrad. Det må være et hjerte der. ~ Regissør Thorbjørn Christoffersen i intervju med comoyo.no

 Bilde: Einstein Film, Nordisk Film. 

Ronal Barbaren er først og fremst en parodi, gjort med mye kjærlighet. Filmen har åpenbare inspirasjonskilder, som Conan Barbaren, Ringenes herre, norrøn mytologi og Bibelen. Filmen er stort sett befolket av muskuløse figurer i lendekleder og støvler, som Conan selv. Man tuller særlig med alven Legolas fra Ringenes Herre, parodiert gjennom alven Elric, som beveger seg som en ballettdanser og ellers stort sett bare står og ser pen ut og erklærer at han ”fornemmer” noe som allerede er åpenlyst for alle. Dette er morsomt, spesielt siden til og med Orlando Bloom (Legolas) har kommentert på hvor komisk rollefiguren etter hvert ble i Ringenes Herre-filmene. Andre mulige inspirasjonskilder er ikke like åpenlyse. Når jeg studerer det interessante designet til krigsvognene, skurkene og det gamle orakelet, lurer jeg på om teamet bak Ronal i tillegg har sett på animasjonsfilmen The Thief and The Cobbler. Ettersom animasjonsgeniet og regissøren Richard Williams (Who Framed Roger Rabbit?, 1988) aldri fikk fullført filmen slik han ville, er den ganske ukjent for folk flest, men ikke for folk som driver med animasjon.

Sammenlignet med det vi er vant med av dataanimerte filmer på kino, er virkelig ikke animasjonen i Ronal spesielt imponerende. Figurdesignet er veldig enkelt— menneskenes armer og bein minner ofte om spaghetti. Her har man nok spart litt på budsjettet, ja. Men med tanke på hvor mye bank figurene får i filmen, er det kanskje greit for dem at de ligner mer på Snurre Sprett enn ekte mennesker. Samtidig må man ta med i vurderingen at de andre animasjonsfilmene ikke bare har mye større budsjett enn Ronal Barbaren, men at Einstein Film (studioet som laget filmen), kun består av 15-20 mennesker. For å gi det en slags sammenheng, kan jeg for eksempel nevne at budsjettet til Ronal var på rundt 18 millioner, mens budsjettet til Disney-filmen Brave (2012) var på 185 millioner. Animasjonskvaliteten har dessuten kommet milevis siden Thorbjørn Kristoffersen og Kresten Vestbjerg Andersen regisserte Terkel i knibe (2004), som var fæl å se på selv etter animasjonsstandarden i 2004. Einstein Film kan derfor godt få gi seg selv et klapp på skulderen.

Ronal Barbaren er en av de få filmene (ikke ”animerte filmene”, bare ”filmene”, punktum) jeg har sett hvor mennene nesten er mer lettkledde enn kvinnene. Jeg bestemte meg raskt for at filmen vant en trillion bonuspoeng bare på grunnlag av dette, uansett hvor ille resten av den var. Uheldigvis gjorde de to neste punktene at den mistet mye av godviljen min.

Kan vi snart slutte å bygge opp en kvinnelig heltinne som en smart, sterk, akrobatisk slåsskjempe, for så å gjøre henne nærmest hjelpesløs mot slutten av filmen? Bare slik at vi kan følge det obligatoriske formularet hvor mannen skal redde henne og se heltemodig ut? Jeg har sett dette fenomenet altfor mange ganger nå. Prinsesse Fiona i Shrek (2001), for eksempel, banker opp Robin Hood og alle hans menn tidligere i filmen. Senere roper hun plutselig på Shrek i stedet for å beskytte seg selv— og dette til tross for at hun da har blitt forvandlet til et troll, og dermed er enda fysisk sterkere enn før. Totalt ulogisk. Skjoldmøyen Zandra (Lærke Winther Andersen), som tidligere i Ronal Barbaren lett slaktet ned motstanderne sine, hadde tonnevis av sjanser i filmen til å drepe skurken selv, men de fant på en beleilig unnskyldning for hvorfor hun ikke kunne gjøre det. Jeg skjønner at dette skulle være ”Ronals historie”, men hver gang den normalt dynamiske Zandra fint kunne ha ordnet opp selv og ikke gjorde det, rev jeg meg nærmest i håret.

Skjoldmøyen Zandra trengte ikke å bli reddet, hun trengte bare en mann hun kunne snakke skikkelig med. Det kunne hun med Ronal, som er en oppriktig hovedperson, med troverdige feil og dyder som gjør ham sympatisk. De danske stemmeskuespillerne klarer å være følelsesmessig overbevisende samtidig som de er gode komikere.

Bilde: Einstein Film, Nordisk Film. 

I Ronal finner vi dessverre også den evinnelige falske dødsscenen. Vi vet alltid at helten, heltinnen, hjelperen, kjæresten og så videre ikke er død, spesielt når denne scenen er rett før slutten. Vi vet at slutten kommer til å bli lykkelig i en eventyrfilm av denne typen. Dette er ikke en smal kunstfilm eller en uvanlig Hollywoodfilm med ”twist ending”. Filmskaperne trenger ikke å kaste bort tid på å ”late som om” helten er død. Vi har sett det tusen ganger før, og ikke virker det som om det er parodisk ment her engang.

Hvis du liker metal, er nok denne filmen for deg. Den låner fra metalkulturen både visuelt og musikalsk. For min del gjorde ikke soundtracket _noe sterkt inntrykk på meg, verken metaldelen eller det orkestrale._ Hvis du vil høre en sang om testikler, kan du bli sittende og se på rulleteksten. Selv bestemte jeg meg for å hoppe over dette.

Ronal Barbaren skuffer mot slutten, men er likevel verdt å se for sin frekke og uredde humor og heftige actionscener. Teamet som har laget denne filmen har tydeligvis hatt det gøy. Avslutningsvis anbefaler jeg å se filmen på dansk, selv om skalden Alibert (Hadi Ka-Koush) kan være litt vanskelig å forstå.