Killing Them Softly gir et mørkt og ærlig bilde av en nasjon i økonomisk krise, og det gjør den på en smart, stilsikker og stemningsfull måte.   **

Originaltittel: Killing Them Softly

Kategori: Krim/ Thriller / Drama Regi: Andrew Dominik Skuespillere: Brad Pitt, Scoot McNairy, Ben Mendelsohn, James Gandolfini, Richard Jenkins, Vincent Curatola, Ray Liotta, Trevor Long, Max Casella, Sam Shepard. Spilletid: 1 time og 37 minutter

The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford var Andrew Dominiks gjennommbruddsfilm. Den var stillferdig, men gjorde aliikevel inntrykk på kritikerne. Med Killing Them Softly velger Andrew å skildre menneskers liv under fortvilelse over nedgangstider i USA. Det er på tidspunktet da George W. Bush taler sine siste ord som president og verden introduseres for den karismatiske Barack Obama. Andrew bruker den økonomiske krisen som bakteppe for historien og det har sin sammenheng med hva rollene gjør og sier. Dette er mer enn bare en thriller, den kritiserer politikken og dens likegyldighet. Noen vil si at det er pretensiøst, men da har de ikke skjønt hva Andrew meddeler.

To småkjeltringer (Ben Mendelsohn og Scoot McNairy) slår seg sammen for å rane et mafiabeskyttet pokerspill. De stikker av med gevinsten og tenker at det verste er overstått. Som et resultat får de den livsfarlige leiemorderen Jackie Cogan (Brad Pitt) etter seg. Oppdraget til Cogan skal vise seg å være vanskeligere enn først antatt. Så Cogan tar kontakt med Mickey (James Gandolfini) for å høre om han kan ta livet av arbeidsgiveren til de to kjeltringene. Det utspiller seg ikke helt slik man skulle trodd, noe jeg mener gjør filmen mer virkelighetsnær – siden livet også iblant kan være litt uforutsigbart.

Det som er mest spennende med filmen er hvordan vi dras inn i hverdagen til kriminelle. Enten det er en leiemorders perspektiv – en som gjør drap til en livsstil – eller en rusmisbruker med lite inntekter og langt rulleblad – som gjør alt for å overleve. Vi lever oss inn i den verdenen, der kriminalitet virker som den beste løsningen. Og politikerne snakker om løfter og løsninger på problemet som i bunn og grunn aldri blir iverksatt. Tomme ord fra lederne i landet fører til selvtekt blant befolkningen. Det er western satt i et moderne samfunn, den eneste som kan opprettholde orden i det kriminelle miljøet er en leiemorder. Loven er med andre ord uinnvolvert. Det gir Killing Them Softly et preg av lovløshet og kaos.

They cry, they plead, they beg, they piss themselves, they cry for their mothers. It gets embarrassing. I like to kill ’em softly. From a distance.

Brad Pitt briljerer som kaldblodig leiemorder. Han oppfører seg som en profesjonell konstant og har ingen empati for de han er sendt for å drepe. «America’s not a country. It’s just a business. Now fuckin’ pay me» var hans synspunkt på kapitalismen og også hans respons av å bli betalt noen lapper for lite på grunn av nedgangstider. Han er ganske enkelt kapitalismens udyret. Filmen har sekvenser med brutale drap og oppbankinger – det understreker filosofien Cogan snakker om: I’m living in America, and in America you’re on your own. Andrew prøver å vise oss skyggesiden av USA – der de fattige, arbeidsløse og psykisk traumatiserte går løs på hverandre som dyr.

Med Killing Them Softly retter Andrew Dominik kritikk mot det politiske systemet som lar de fattige klare seg på egenhånd, mens de rike bare blir rikere. Med en solid innsats av Brad Pitt blir dette til en forrykende thriller. Den har bra dialog, spesielt mellom Cogan og hans arbeidspartnere Driver (Richard Jenkins) og Mickey (James Gandolfini). Filmen går for å være dyster og det kler den godt. Du kan i tillegg spille gjetteleken «Hvor mange Sopranos-skuespillere er med?». Svaret er mange. Med all sin kritikk og realistiske skildring av den kriminelle underverdenen ble filmen vellykket, dog den hadde potensiale til å bli noe større.