Les Misérables er vakker og vil nok gi deg både gåsehud og en våt øyekrok, men Tom Hoopers musikal debut innfrir desverre ikke alle forventningene.

Originaltittel: Les Misérables
Sjanger:
Drama/musikal/romantikk
Regi:
Tom Hooper
Musikk:
Claude-Michel Schönberg
Spilletid:
2 timer og 37 mintutter
Med: Anne Hathaway, Hugh Jackman, Russell Crowe, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne,Jonathan Groff, Amanda Seyfried, Sacha Baron Cohen, Samatha Barks, Aaron Tveit, Colm Wilkinson, Ella Hunt, George Blagden, Daniel Huttlestone, Bertie Carvel, Isabelle Allen

Foto: UIP

Denne uken kom den mye omsnakkede Les Miserables ut på kino her i Norge.Men Tom Hoopers regi av Victor Hugos velkjente roman fra 1962 har dessverre noe småplukk som neppe vil gjøre den til årets film. Uavhengig av dette er filmen absolutt verdt å få med seg dersom man liker musikaler.

Les Misérables er en mangfoldig historie om menneskers oppturer og nedturer i en ellers vanskelig hverdag. Det er Frankrike på 1800-tallet og vi møter fangen Jean Valjean (Hugh Jackman). Valjean blir satt til slavearbeid i fire år etter å ha stjålet brød til sin søsters sultende datter, han får femten ekstra fordi han prøvde å rømme. Når dagen endelig kommer for Valjeans løslatelse møter vi for første gang politimannen Javert (Russel Crowe). Når Valjean etter utallige forsøk har gått fra dør til dør etter mat og husly, blir han til slutt ønsket velkommen av Biskopen i Digne som skal vise seg, sammen med Valjeans tro på Gud, å bli hans frelse fra et liv i lenker.

LES OGSÅ: Grensesprengende Les Misérables? 

Valjean forlater livet han er kjent med til fordel for en stilling som borgemester med en ny identitet. Det er ikke før Javert kommer ridende til byen gjennom et hav av sultende mennesker at fortiden kommer tilbake for å hjemsøke dem begge to. Ved fabrikken til Valjean jobber Fontine (Anne Hathaway), en enslig mor som gjør alt for å forsørge sitt barn som er født utenfor ekteskap. Når dette blir kjent får hun sparken og blir tvunget til å selge hår, tenner og til slutt seg selv for å sende penger til svindlerparet (Helena Bonham Carter og Sasha Baron Cohen) i besittelse av hennes kjære Cosette. Etter en tid i horestrøket går det såpass utover livskvaliteten til Fontine at hun angriper en kunde og blir beskyldt for blind vold. Valjean er vitne til hendelsen og får henne, tross Javerts ordre om arrest, innlag på en sykestue hvor hun etter et par dager med delerium og lungebetennelse gir slipp på livet.

Tom Hooper dro hjem med en Oscar for «The Kings Speech», men om Les Misérables vil oppnå samme suksess er usikkert. Hooper gjør en god jobb med å få frem alle karakterene som portetteres i filmen, men allikevel virker det som om det er nærbilder som står i fokus. Jeg trenger desverre ikke se opp i nesa til hver og en for å forstå smerten eller gleden de går gjennom. Som en fersking innenfor musikalsjangeren syns jeg han har gjort en bra jobb i sammenhengen av både karakterene og historien, men samtidig tror jeg musikken blir Hoopers livbøye.

Les Misérables byr som sagt på mange opp – og nedturer. Vi får ta del i karakterenes verden på en helt spesiell måte som blir virkeliggjort med sang. Spesielt for denne filmen er at skuespillerne faktisk synger live på settet, noe som både har sine fordeler og ulemper. Dessverre er det ikke alle som gjør en like følelsesladd opptreden. Russel Crowe passer definitivt som politimann, men jeg tror med fordel at større deler av budsjettet burde blitt brukt til å gi flere sangtimer. Det virker rett og slett som om han konsentrerer seg mer om å treffe tonene enn å gi en overbevisende opptreden. Heldigvis er ikke dette et problem for resten. Hugh Jackman mestrer rollen uten problem og ble tildelt en Golden Globe for beste skuespiller. Anne Hathaway dro også hjem med en Golden Globe for beste kvinnelige birolle og ga meg tårer i øynene når hun sang ”I have a dream” i en smertefull closeup.

Det var heller ikke mangel på gåsehud når vi i slutten på filmen får se alle som har lagt ned livet for revolusjonen akkompagnert av ”Do you hear the people sing”. En avslutning så verdig at man glemmer Crowes sure toner og den usammenhengende og til tider irriterende ”Lovely Ladies” fra slummen som gjorde meg takknemlig for dialogpausene.

Alt i alt gir Les Misérables meg tro på det gode i mennesket og at selv om man kanskje lever en vanskelig hverdag kan finne fred når man vet at man har gjort det rette. Filmen har mange storslagne scener og rent visuelt er den uten tvil praktfull. Man skulle tro at ved hjelp av både Ron Howard (Chicago) og Baz Luhrmann (Moulin Rouge) at deler av filmen kunne vært mer fargerik, men siden det er snakk om 1800-tallet og revolusjon er det kanskje meningen at den skal være sånn.