• Søt, men skuffende

    Despicable Me 2 har mye kreativ visuell humor, men overfokuserer dessverre på mindre interessante figurer.

    Originaltittel: Despicable Me 2 Kategori: Komedie, Action, Drama, Animasjon Regi: Pierre Coffin, Chris Renaud Skuespillere: Steve Carell, Kristen Wiig, Benjamin Bratt, Miranda Cosgrove, Russell Brand Spilletid: 1 time, 38 min

    12Bilde: Illumination Entertainment.

    I oppfølgeren til Despicable Me (Grusomme meg, 2010), lever eks-superskurken Gru (Steve Carell) et lykkelig liv sammen med sine adopterte døtre Agnes, Edith og Margo, samt de gule undersåttene hans. Gru har lagt skurkefortiden bak seg, og konsentrerer seg om å bli en ærlig, hardtarbeidende familiefar. De nye forretningene til Gru, salg av gelé og syltetøy, går derimot ikke knirkefritt. I tillegg savner hans gamle samarbeidspartner Professor Nefario (Russell Brand) å være ond, så han drar avgårde for å begynne hos en ny arbeidsgiver. Når anti-skurkeorganisasjonen AVL plutselig trenger hjelp av Gru til å fakke en ny superskurk, ender han dermed opp med å takke ja til tilbudet. Mens Gru og den hemmelige agenten Lucy Wilde samarbeider for å avsløre den nye superskurken, forsvinner minionsene, en etter en. Hvem er det som bortfører dem, og hvorfor? Dessuten kompliseres samarbeidet mellom Lucy og Gru ved at det oppstår sterke følelser.

    Jeg må bare si det med en gang: Denne filmen er egentlig ikke for meg. Den er sjarmerende, og jeg kan skjønne hvorfor noen vil like den, men den er ikke for meg. I likhet med den forrige filmen, henvender denne seg mest til barna. Jeg var innstilt på at filmen skulle være søtere og snillere enn det jeg er vant til, men den har samtidig ikke lov til å være lat bare fordi den «er for barn». Det finnes nok av barne- eller familiefilmer med mer komplekse historier og mer interessante mellommenneskelige forhold. Jeg satt og ventet på scener og samspill som aldri dukket opp. Dette er en sånn film hvor man nærmest kan lukte potensialet som aldri blir realisert. Den er full av oppfinnsomme konsepter, men snubler lenge før målstreken. Deler av filmen er morsomme, og til og med rørende, men som helhet er filmen slett håndverk, på grunn av tvilsomme prioriteringer.

    Til å begynne med mangler oppfølgeren fokuset på forholdet mellom Gru og barna, som var den første filmens hjerte. Det er forståelig at det blir litt mindre tid til dette, ettersom dette er en ny film med en ny historie, men selv det nye forholdet som begynner å utvikle seg mellom Gru og Lucy kunne ha godt ha blitt utforsket i fem eller ti minutter til. Hakket verre er det likevel at det er nesten null samhandling mellom Grus døtre og Lucy. Så hvis filmen ikke videreutvikler far-og-døtre-dynamikken eller tar seg god tid til å utforske den splitter nye figuren Lucy Wilde og det som oppstår mellom henne, Gru og familien hans, hva bruker den tid på da?

    10Bilde: Illumination Entertainment.

    Jo, filmen lider dessverre av en overfokusering på «minionsene»— eller de gule klumpene, som jeg liker å kalle dem. Etter den første filmen kom ut, ble minionsene en knallsuksess. Tilsynelatende «alle» elsket dem. Derfor har visst Illumination Entertainment bestemt seg for å fylle så mange minutter som mulig med de sprø påfunnene deres. Dette sjarmerer til tider, men for det meste blir det uinteressant fysisk humor på bekostning av alt annet. Om du kommer til å digge filmen eller ikke, er altså avhengig av hvor mye du digger minion-figurene. Jeg misliker dem ikke, men jeg liker dem ikke nok til at jeg synes at det er verdt å bruke så mye tid på dem, spesielt siden de snart skal få sin egen spinoff-film. Det er vel av sistnevnte årsak at de promoteres så sterkt.

    Det vi får se av Gru og Lucy sammen er stort sett en spennende smakebit. Det er ikke noe fullendt og tilfredsstillende, slik forelder-og-barn-forholdet var i den første filmen. Vil man først gjøre en romanse til et av hovedpunktene, som det tydeligvis er meningen denne skal være, bør man utvikle den skikkelig— uansett om det er en familiefilm eller en voksenfilm. Problemet er at det er for mange ting som skal skje på en gang, slik at hver ting får tildelt for lite tid. I den forrige filmen fokuserte man helt enkelt på Gru sin identitet og yrke som superskurk versus hans nye rolle som far. I oppfølgeren prøver man å få plass til den gamle familiedynamikken, et nytt kjærlighetsforhold, et eget sideplott for den eldste datteren, og en helt ny skurk— samtidig som man altså gir minionsene minst dobbelt så mye skjermtid.

    Det som finnes av historie er enkelt, uinspirert og forutsigbart. For å gi et eksempel blir Lucy nok en kvinne som ender opp med å bli bundet fast av superskurken og må reddes av den mannlige protagonisten. Kjedeliiiig og fornærmende. Jeg er så lei av det. Det er heller ikke en unnskyldning at dette skal være en lek med spionsjangeren— det er nok av tøffe kvinner der, og hvis de kan gjøre en superskurk til småbarnspappa, så kan de også gjøre noe annet med Lucy enn dette. Det hadde vært mye gøyere dersom Lucy reddet Gru eller Lucy og Gru samarbeidet mer om å stoppe skurken. I tillegg er det noen av trådene i plottet som ikke fører noen steder eller rett og slett glemmes på slutten.

    5Bilde: Illumination Entertainment.

    En annen anmelder nevnte at han synes Illumination Entertainment ikke utfordrer seg selv, men bare gjør akkurat det som skal til for å more publikum. Animasjonen er kjempefin, med kreativ visuell humor og slapstick og stilige maskiner og våpen, men det er den førnevnte følelsen jeg får av den litt slappe dialogen og den forutsigbare historien: At de bare ikke prøver særlig hardt. Jeg ønsker ikke at filmen skal være noe helt annet enn det den vil være. Den kan fint fremdeles være søt, tullete og uskyldig, men de kan strekke seg litt lenger når det gjelder forvaltningen av historie og dialog. Etter hvert stønnet og okket jeg meg mer enn jeg lo.

    Og hvorfor må så mange animasjonsfilmer avsluttes med et danseparty? Trenger vi egentlig å se de gule klumpene synge «Y.M.C.A» av Village People? Barna aner ikke hvem Village People er, og det er sikkert mange voksne som allerede er lei av sangen. I det minste er den orkestrale bakgrunnsmusikken av Heitor Pereira fin. Det er fremdeles en munter og mystisk hyllest til spionsjangeren, men med et nytt innslag av latin-amerikanske rytmer. Sangene til Pharell Williams fungerer også bra til scenene de akkompagnerer, selv om de kunne ha spart seg for å resirkulere et par av dem fra den første filmen.

    Jeg likte antagonisten i Despicable Me 2 litt bedre enn den forrige. Han nye (Benjamin Bratt) var morsommere og mindre irriterende, men manglet motivasjon og tyngde. Jeg er dessuten usikker på hva folk vil synes om de mange mexicanske stereotypiene som er assosiert med denne skurken. Sluttoppgjøret med skurken var litt antiklimaktisk for min del, men det kan jeg tilgi, ettersom det kanskje er vanskelig å overgå slutten på den første filmen, som innebar romreiser og månestjeling. Det jeg derimot ikke tilgir er de halvhjertede forsøkene på å gjøre skurkens identitet til et «mysterium» som måtte løses, når det var pinlig åpenlyst hvem det var fra første stund.

    Som sagt er ikke denne filmen for meg. Andre vil sikkert sette mer pris på den, så lenge de ikke plages av problemene jeg har nevnt her. Og selv jeg kan godt tenke meg å se den igjen, hvis jeg har tilgang til en spoleknapp neste gang. Filmen hadde sine fine sider også, i tillegg til den vakre animasjonen (som flere ganger fikk meg til å uttrykke et «Oooh!» av beundring). Steve Carell (The Office, Little Miss Sunshine, The 40-Year-Old Virgin) er for eksempel stadig like overbevisende som Gru. Han er en litt utstøtt, usikker, bitter og hevngjerrig mann med dårlige sosiale ferdigheter. Samtidig har han et godt hjerte, er fingerferdig, eventyrlysten og lager moro for seg selv og barna med det han har. Vi får også se bittelitt mer av hans smertefulle fortid. Døtrene til Gru er søte, men ikke for søte, de er underholdende og de har godt utviklede personligheter. Vanligvis er jeg ikke så glad i barnefigurer, fordi det er så vanskelig å gjøre dem naturlige. De blir gjerne enten små, stive voksne, sukkersøte englebarn eller ustyrlige drittunger. Når barnefigurer ikke irriterer meg i det hele tatt, slik som her, er det derfor en stor bragd.

    8Bilde: Illumination Entertainment.

    Kristen Wiig (Bridesmaids, The Looney Tunes Show) spilte Miss Hattie, den kalde barnehjemsbestyrerinnen, i den forrige filmen. Nå spiller hun den litt klønete og eksentriske men uredde og snille agenten Lucy Wilde. Lucy er morsom og søt, og jeg liker figurdesignet hennes, særlig den store nesen, men vi får som sagt ikke særlig mye tid til å bli nærmere kjent med henne. Det jeg egentlig ønsker meg nå er at man lager Despicable Me 3, og at den handler om hva som skjedde i de «147 dagene» mellom sluttoppgjøret med skurken og filmens siste scene. Jeg kan tenke meg at det hadde blitt mye mer engasjerende å få høre mer om eventyrene til Lucy, Gru og døtrene, enn å få se en hel film om minionsene.

    Jeg gikk glipp av pressevisningen og så derfor originalversjonen av filmen, som bare er tilgjengelig i 3D. Det er synd at man ikke kan velge å se originalversjonen i 2D, men 3D-en ser i alle fall kjempebra ut. På begynnelsen av filmen, hvor «kamera» glider over et snølandskap, gir det en følelse av å bevege seg inn i filmen, og litt senere blir vi servert en fascinerende undervannssekvens. Det er virkelig imponerende vann-animasjon her. Dersom man har norsktalende barn og skal se den norske dubbingen, anbefaler jeg midlertid å droppe 3D-versjonen av hensyn til de aller minste. Jeg merket at alle vesenene som «glefset mot» dem hele tiden kunne være altfor kraftig kost for noen av barna.

    Til slutt: Se også opp for en underholdende scene med Lucy på flyreise, hvor man tilsynelatende parodierer den infamøst bisarre restaurantscenen fra Being John Malkovich (1999).

  • The Bling Ring er trashy perfeksjon

    The Bling Ring er den nyeste filmen i Sofia Coppolas fargerike filmografi, og er kanskje den beste.

    Originaltittel: The Bling Ring Sjanger: Drama Regissør: Sofia Coppola Skuespiller: Israel Broussard, Katie Chang, Emma Watson, Claire Julien, Taissa Farmiga…

    The Bling Ring 1 Foto: SF Norge AS

    Sofia Coppola er en mye omdiskutert regissør. Mange elsker hver eneste spillefilm hun har regissert, mens andre misliker de fleste. Lost in Translation er da den éne filmen de aller fleste anerkjenner som hennes beste film, meg inkludert. Verken The Virgin Diaries, Marie Antoinette eller_ Somewhere_ ligger spesielt nært mitt hjerte, og én av dem (Marie Antoinette) misliker jeg så sterkt at jeg forlater rommet i all hast under filmkvelder om den kommer på skjermen, for å slippe å pine meg selv mer enn et eneste sekund av Kirsten Dunsts ubegripelig kjedelige rolletolking. Av den grunn var det spennende å gå inn i The Bling Ring i år, både fordi Sofia Coppolas navn var klistret til plakaten, men også fordi de første trailerne hadde preg av trashy rikdoms-ungdomsportrettering. En slik subsjanger som har kommet mer til syne i år gjennom Spring Breakers, er såpass frittstående fra det konvensjonelle uten å egentlig ønske det. Det er slik som er moro.

    The Bling Ring er basert på en sann historie, hvor en gruppe ungdommer sniker seg inn i husene til kjendiser når de er borte. De Googler kjendisenes timeplan og adresse, og voila, de kan enkelt og greit gå inn i husene dems og forsyne seg fritt fra Hervé Leger-klær til enorme mengder kontanter. Filmens historie er tyn, repeterende og substansløs. Iløpet av 90 minutter følger vi disse ungdommene gjennom flere hus, og det er deres overekstase og generelle usympatiske holdning til disse kjendisene som står i sentrum.

    Det er lett å se at Sofia Coppola ikke er ute etter en subtansrik film, men heller å avbilde disse personene på en ukritisk, men delvis satirisk, måte. Det er ikke filmens egentlige plott som er hovedattraksjonen, men heller det den ønsker å legge frem til debatt. Amerikas, og store deler av verdens, merkverdige merkevare-fokus. En kjendis er ofte en merkevare. Et salgsprodukt for regissører å bruke i filmene sine. The Bling Ring i seg selv er et eneste stort eksempel på dette, intensjonelt eller ei, for Emma Watson drar inn kinogjengere som ellers ikke ville gitt filmen en sjanse. Det er også et sitat sent i filmen, også i trailerne, som kommenterer hvordan reaksjonene til slike umoralske handlinger blir mottat av resten av verden.

    Alt dette blir gjort på klassisk Coppola-vis, samtidig som lydsporet kommer inn over oss som tatt fra nattklubbene til disse unge tyvene. Lange og stillestående tagninger avbilder dem i glanstilstander med smykker og solbriller verdt mer enn alt annet de eier, og alt fra Sleigh Bells nois-pop til Kayne Wests POWER er med på å skape en trashypen film. Coppola avbilder disse ungdommene spasere nedover et fotgjengerfelt, ikledd sine nyeste tjuvgods, i sakte film med nettopp POWER i i full front. Det er morsomt for oss utenforstående. Vi som vanligvis ikke er ute på slike overeksponerte nattklubber, men det er også en realitet for mange andre. En realitet som sikkert føles mer som et hån i The Bling Ring enn en dokumentaristisk fremstilling.

    Skuespillerne sklir inn i karakterene sine på suverent vis. Det vil være lett å anklage dem for overfladiske rolletolkninger, hvor mesteparten av dialogen går i «yo bitches», «look at this shit» og andre lignende korte og vulgære setninger. Det er da passende, og ekte. Det er presentert med slik selvsikkerhet at det faktisk blir pent å se. Nesten på samme måte som Harmony Korines _Spring Breakers _blir slike usympatiske og bortskjemte ungdommer fremstilt som protagonisten i fortellingen, og til tross for at du aldri liker dem som personer, er det vanskelig å ikke elske dem som karakterer.

    Sofia Coppola har nå to filmer som ligger høyt på min toppliste, og det er lett å begynne å diskutere hvilke av disse to filmene som fortjener å regjere over den andre. The Bling Ring er stygg og pen på samme tid, og drar deg inn i en historie som fra utsiden virker kjedelig og teit. Det er effektiv filmskapning, og jeg falt 100% for filmens audiovisualitet, men er definitivt ikke noe for alle.

  • Stemmelegg Despicable Me 2!

    Oppfølgeren til den populære animasjonsfilmen Despicable Me (Grusomme meg, 2010) har Norgespremiere 5. juli. Nå får du muligheten til å stemmelegge dine favorittfigurer. 

    dm1Bilde: Illumination Entertainment. 

    I sommer reiser det norske dubbingstudioet til Despicable Me 2 rundt i Norge og tilbyr folk å stemmelegge et klipp fra filmen. Klippet kan deles med venner. Man får også mulighet til å møte Minion-figurene fra filmen og ta bilde sammen med dem, og til å skaffe seg filmeffekter.

    Listen som gir deg oversikt over tidspunkt og steder, er tilgjengelig her: [link]

    Dubbingstudioet har akkurat besøkt Oslo, men har ikke vært i noen av de andre byene enda. Neste mulighet for stemmelegging blir på Hamar kino, 26. juni, mellom 15:00 og 18:00.

  • Menneskelige dyr i vannmaleriverden

    Ernest & Celestine er vakkert animert og akkurat passe spennende og morsom. 

    Originaltittel: Ernest & Celestine (2012)
    Kategori: Komedie, Drama, Animasjon
    Regi: Benjamin Renner, Stéphane Aubier, Vincent Patar
    Skuespillere: Stig Henrik Hoff, Kaia Varjord, Gisken Armand (på fransk: Lambert Wilson, Pauline Brunner, Anne-Marie Loop)
    Spilletid: 1 time, 19 min

    vlcsnap-2013-06-20-02h48m24s15
    Bilde: La Parti Productions, Les Armateurs, Arthaus.

    I Ernest & Celestine er verden befolket av bjørner og mus. Musene lever i et underjordisk samfunn, og bjørnene lever over bakken. Det er ikke slik at det ene samfunnet undertrykker det ene— begge er faktiske like redde for hverandre, en redsel som understrekes av rykter og eventyr om «de andre». Det er ulovlig for mus og bjørner å så mye som snakke sammen. En dag forandres alt, når den lille musen Celestine møter den store bjørnen Ernest. De finner ut at den andre ikke bare er ufarlig, men at de begge har kunstneriske ambisjoner. Uheldigvis kommer de i trøbbel med loven, og vennskapet oppdages av omverdenen.

    Så vidt jeg kan huske, fikk jeg mitt første møte med fransk kultur gjennom Ernest og Celestine. De var da kalt Bjarne og Stine, i de fire av billedbøkene om dem som ble oversatt fra fransk til norsk av Tor Åge Bringsværd på 80-tallet. Som barn leste jeg Bjarne og Stine drar på landtur (1982), og jeg tror det forvirret meg at det kom en sint fyr for å jage bort Bjarne og Stine mens de hadde piknik. I motsetning til i Frankrike, har vi jo nemlig allemannsretten her i Norge, som gjør at alle kan ferdes fritt i skog og utmark. Jeg tror også det fascinerte meg at de tok med seg frukt, loff og vin på tur istedenfor kvikklunsj og ferdigsmurte grovbrødskiver. Men mest av alt husket jeg den detaljrike, varme streken til den belgiske forfatteren Gabrielle Vincent. Særlig klær og møbler var sirlig utført.

    I animasjonsfilmen er denne tegnestilen forenklet til noe rundere, søtere og mer naivistisk. Særlig merkbart er dette på designet til Celestine. Jeg forstår at Vincents tegnestil kan være for komplisert og dermed ikke særlig animatørvennlig: Forandringen var nok en praktisk avgjørelse, men jeg synes likevel at noe gikk tapt på veien. Fargebruken er mye den samme som i bøkene, men streken mangler det lille— for å bruke et fransk uttrykk— je ne sais quois  som originalillustrasjonene har. Streken i filmen ligner mer på ting man har sett før.

    BjarneStineLandturBilde: Gabrielle Vincent. Fra Bjarne og Stine drar på landtur (1982).

    vlcsnap-2013-06-20-02h46m12s214
    Bilde: La Parti Productions, Les Armateurs, Arthaus.

    Hvordan figurene oppfører seg og beveger seg, er derimot kreativt utført, med myk, glidende animasjon. Musene er menneskelige, men oppfører seg likevel ofte som mus. De smetter rundt i en rasende fart, bruker de skarpe fortennene i vanskelige situasjoner, og kan klatre oppover bygninger like lett som firfisler. Bjørnene, særlig Ernest, okkuperer også menneskeverdenen og dyreverdenen på samme tid. Ernest bor i et hus, snakker og går med klær, men har beholdt bjørnetrekk som brøling, stor appetitt og styrke, samt en trang til å gå i dvale. Stig Henrik Hoff (The Thing, Nåde, Kautokeino-opprøret) som Ernest er flink til å gi sterke bjørneassosiasjoner, med en mørk, brumlende, og litt gretten stemme.  

    I den norske oversettelsen har man boltret seg i dialekter. Den nyoppstartede Tromsø barnefilmfestival fikk nemlig støtte fra Språkåret til å dubbe Ernest & Celestine, som ble åpningsfilmen til festivalen i 2013. Musene har bergensdialekt og bjørnene har tromsødialekt. Og av en eller annen grunn snakker Celestine (Kaja Varjord, kjent fra Babycall) «teater-Oslomål» selv om hun har blitt oppfostret av «bergensere». Det er dessuten en tannlege-mus som har fransk aksent, selv om ingen andre i filmens Frankrike har det. Slike språklige logiske brister er midlertid ikke noe nytt innenfor film. Bare tenk på Skjønnheten og Udyret (1991), hvor alle snakker amerikansk engelsk ispedd noen få franske gloser, til tross for at de skal være franske, mens lysestaken Lumière snakker engelsk med en tjukk fransk aksent. Eller The Sound of Music (1965), hvor handlingen finner sted i Østerrike, men alle snakker britisk engelsk— bortsett fra de yngste barna, som snakker amerikansk engelsk.

    Musikken og lydeffektene er godt gjennomført i Ernest & Celestine. Jeg hadde for eksempel den muntre kjenningsmelodien (som kan høres i traileren) på hjernen stort sett resten av dagen. Jeg la spesielt merke til lyden under scenen hvor det kommer en regnstorm. Den rumlende tordenen og det sildrende regnet skapte en overbevisende atmosfære som gjorde seg veldig godt i kinosalen. Et øyeblikk var det som å titte ut vinduet på en sommerstorm.

    vlcsnap-2013-06-20-00h48m35s38Bilde: La Parti Productions, Les Armateurs, Arthaus.

    Rent innholdsmessig er filmen mørkere og mer action-pakket enn de snille, rolige billedbøkene de er basert på. Effekten av diverse musefeller, for eksempel, beskrives i stor detalj. Jeg vil egentlig heller kalle filmen «inspirert av» enn «basert på» bøkene. Filmen tar seg i det minste tid på slutten til å anerkjenne og «forklare» disse forskjellene. Selv om jeg liker de søte bøkene, forstår jeg at de er litt for stillestående som grunnlag for engasjerende kinomateriale. Kanskje de hadde gjort seg bedre som korte tegnefilmsnutter, på rundt seks minutter hver?     

    Ernest & Celestine er tillatt for alle, og er en morsom og akkurat passe spennende film som vil fungere fint for yngre barn. Ernest vil få dem til å le, og jaktscenene og marerittsekvensene vil få dem til å gispe. Jeg tviler på at de blir utålmodige. For min del hadde jeg altså en nostalgisk interesse i filmen ettersom jeg husket figurene fra da jeg var barn. Jeg kan ta feil, men jeg kan se for meg at Ernest & Celestine muligens kan bli en smule kjedelig eller klissete for noen eldre seere som ikke har denne interessen. Det faktum at det tar flere uker før politiet finner huset til Ernest, til tross for at han er en gammel kjenning av dem, eller det faktum at det aldri forklares hvorfor samfunnet har denne skarpe todelingen, vil kanskje irritere noen. En historie om vennskap som samfunnet ikke godtar, og om å protestere mot tradisjoner, er heller ikke noe nytt, men det er sjarmerende nok utført.

    Voksne som følger barn på kino kan i alle fall beundre den vakre vannmaleristilen. Jeg tror voksne vil sette mest pris på overgangen mellom vinter og vår i filmen. De skiftende årstidene er vist gjennom et segment som minner om Fantasia (1940), hvor Celestines illustrasjoner av snø, trær og gress danser over skjermen og følger rytmen til Ernests fiolinspilling. Høres ikke dette fristende ut, varer jo uansett filmen knapt over en time.

  • Refleksjonsonani i Only God Forgives

    Nicolas Winding Refn og Ryan Gosling er tilbake ilag for å ta oss med på en reise til Bangkoks neonbelyste gater. Fungerer det, eller onanerer Refn til sin egen regissørrefleksjon?

    Originaltittel: Only God Forgives Sjanger: Drama, Thriller Regissør: Nicolas Winding Refn Skuespillere: Ryan Gosling, Kristin Scott Thomas, Tom Burke, Vithaya Pansringarm

    Only God Forgives Foto: Scanbox

    Dette er en meditativ, surrealistisk og emosjonelt eksplorativ film som kjører stil over substans på ultra vulgært vis. Historien er ikke-eksisterende, men grunnmuren for en hevnhistorie er lagt frem. Julian (Ryan Gosling) og broren (Tom Burke) importerer og distribuerer kokain og andre rusmidler til Bangkoks lokalbefolkning. Moren (Kristin Scott Thomas) kommer til byen, og presser Julian til å finne og drepe den skyldige i et nylig dødsfall. Uten å avsløre hvem, hva og hvordan, er dette et klassisk utgangspunkt for en hevnhistorie.

    Refn har da valgt å kjøre stil over substans hele veien. Såpass at historien forsvinner under lange- og neonbelyste innstillinger som avbilder en monoton Ryan Gosling og en ekspresjonistisk Vithaya Pansringarm i subtile konfrontasjoner med hverandre, og biroller.

    Only God Forgives 2Filmen er en eneste lang konnotasjon av fargetablåer som for meg uttrykker en regissør som elsker sitt eget arbeid såpass at han lager en korrektur av seg selv. Dette til tross er det vanskelig å holde det mot han. Dette er en film som går bort ifra Drive_s struktur, men heller tilbake til _Valhalla Risining fra 2009. Hovedpersonen, i dette tilfellet Gosling, er en stum helt med en ekstrem tilstedeværelse, bare overskygget av sin motpart Pansringarm. Det er langt mer mediterende enn Drive, og forlanger at seeren er villig til å gi slipp på realitet, logikk og ønsket om et standard narrativ. En film som forlanger at du drar dine egne tolkninger og assosiasjoner i alt du ser. Fra fargesymbolikk, med blå og røde noenlys som for meg representerer gud og djevelen, og Ryan Goslings konstante t-skjorte skift fra svart til hvit, hvor den hvite for meg representerer et urealistisk drømmeland for Julian.

    Den observante leser har kanskje fått med seg den enorme kritikken filmen har mottat. Fra buing under premieren i Cannes, og anmeldelser som kaller den kvinnehatende, mannsjåvinistisk og hypervoldelig. Denne voldsforløsningen er langt ifra like brutal eller dominerende som det vi så i Drive, Bronson eller Valhalla Risning for den saks skyld, men oppbygningen til det store smellet har en større slagkraft enn de nevnte filmene. Dessverre blir det ofte uforløst og kjedelig. Ofte ventet jeg på å bli sjokkert, men fikk heller et klipp til en annen scene. Slike jump cuts kan ofte fungere, men her ble det en smørje av kolliderende scener som kun irriterte.

    Det er da foto og klipp som er filmens sterkeste side, med herlig akkompagnert musikk av Cliff Martinez. Det er lange tagninger som sklir gjennom miljøet, og ofte tar deg med inn i en tilstand hvor munnen er åpen og øynene låst på de nydelige bildene prosjektert på lerretet. Dessverre blir også dette en smule langtrekkelig, og mot slutten var det slik at jeg nesten ventet på rulleteksten. Det er ikke bra når filmen varer i omtrent 90 minutter.

    Du kan velge å lete etter symbolske meninger, og få en helt annen versjon av den underliggende historien enn meg. Du kan også se på det som en typisk hevnfortelling, men da blir nok skuffelsen stor for de som kjenner Refn gjennom Drive. Her er det mye og ingenting, og hvorvidt Refn er like pretensiøs som mange liker å si blir en helt annen diskusjon, men Only God Forgives er i hvert fall pretensiøs, men på en måte som fungerer.

Subscribe