• Fra skuffen: Megamind

    Megamind er vittig, vakker og vel verdt å se— til tross for at den ikke tar steget fullt ut med å utfordre superheltsjangeren den parodierer.

    Originaltittel: Megamind (2010) Kategori: Komedie, Drama, Animasjon Regi: Tom McGrath Skuespillere: Will Ferrell, Tina Fey, Brad Pitt, David Cross, Jonah Hill Spilletid: 1 time, 32 min.

    Bilde: DreamWorks Animation. 

    Megamind (Megahjerne, 2010) er fortellingen om superskurken som en dag opplever noe superskurker vanligvis ikke gjør: Han klarer nemlig å gjøre ende på superhelten! Til tross for alt skrytet hans, trodde ikke Megamind at dette noensinne kom til å skje. Alle vet jo at helten bestandig seirer. Mesteparten av filmen tar dermed for seg det store spørsmålet Megamind må stille seg selv: Hva i all verden gjør superskurken med livet sitt når han faktisk vinner?

    Da Megamind kom ut, hevdet noen kritikere at den nærmest bare etterlignet filmer som Pixars The Incredibles (De utrolige, 2004) og Illumination Entertainments Despicable Me__ (Grusomme meg, 2010). Etter min mening er likhetene kun overfladiske. The Incredibles handler også om superhelter- og skurker, men det er heltene som er hovedpersonene. I Megamind er det skurkens historie vi følger. Despicable Me kom riktignok ut samme år som Megamind, og har en skurk som hovedperson— men Despicable Me henter heller inspirasjon fra James Bond-filmene og spionsjangeren enn Superman-filmene og superheltsjangeren.

    Både The Incredibles og Despicable Me fokuserer dessuten på familiekjærlighet og appellerer mer åpenlyst til barn, mens Megamind sirkler rundt romantisk kjærlighet og vennskap og appellerer mer til tenåringer og voksne. Jeg er enig med de norske anmelderne som mente at Megamind passet bedre for voksne enn for barn. Sentrale tema i filmen er arv versus miljø, identitetskriser, løgn, ensomhet og moralske konflikter og gråsoner— alt sammen taklet med en nødvendig dose komedie. Da jeg så _Megamind__ _på kino __var det for det meste voksne i salen, og de lo mye mer enn barna og de yngre tenåringene.

    Bilde: DreamWorks Animation. 

    Det første rådet jeg har til de som vurderer å se Megamind er å holde seg langt unna alle filmtrailerne. Av en eller annen grunn syntes tilsynelatende markedsavdelingen til DreamWorks i sin tid at det var en god idé å avsløre rundt 80 % av de mange vendingene i plottet. Derfor har jeg valgt ikke å inkludere noen trailer i denne anmeldelsen, for ikke å røpe overraskelsene.

    Det neste rådet er å unngå den norsk-dubbete versjonen. Det originale stemmearbeidet er så bra at det ikke bør gås glipp av. Will Ferrell (Anchorman, Elf, Stranger Than Fiction) har fått et dårlig rykte som ensidig skuespiller etter å ha spilt i en del middelmådige komedier, men Megamind er en av de rollene hvor han klart viser at han har et stort register. Tina Fey (30 Rock, Date Night, Mean Girls) er oppriktig, skarp og vittig som Roxanne Ritchi, en stjernereporter med bein i nesen. Hun blir også filmens avbalanserte, voksne senter, omringet av umodne menn.

    Brad Pitt (Fight Club, Inglourious Basterds) parodierer superhelten fantastisk godt— med mye selvironi, ettersom han selv er kjent for til tider å være litt lei av sin status som superkjendis og ”et pent fjes”. Han høres her faktisk mer ut som kompisen George Clooney. På sin side setter Jonah Hill (Superbad, Knocked Up) en hjemsøkende, ekkel spiss på sin sedvanlige nerdete rolle som jeg ikke vil avsløre noe om her…bortsett fra at han er skummelt god til å spille innpåsliten. David Cross (Arrested Development, Kung Fu Panda__-filmene) som Megaminds assistent, Minion, går ikke i den vanlige fellen ved å være en irriterende søt og ubrukelig ”sidekick”. Minion er derimot svært nødvendig for historien.

    Til tider følte jeg at det orkestrale lydsporet nærmest brøt med superheltsjangeren, noe som fungerte til filmens fordel. Noen av stykkene var overraskende vakre og melankolske. Man kunne kanskje aldri ha gjettet at de skulle tilhøre en type film som Megamind__, særlig hvis man bare hadde sett det feilslåtte promoteringsmaterialet til filmen. Hans Zimmer (Christopher Nolans Batman-trilogi, Inception) gjør en flott jobb her med å blande elektronisk og symfonisk musikk. På den populærmusikalske siden kan noen av valgene man har gjort virke litt for åpenlyse til tider. Heldigvis har man i alle fall beholdt originalversjonene av de klassikerne man har brukt (fra artister som AC/DC, Ozzy Osbourne, Guns n’ Roses, Gilbert O’Sullivan og Minnie Riperton) istedenfor litt veike coverversjoner, som i Shrek-filmene.

    Når det gjelder animasjonen, er den av ypperste kvalitet. I 2010 var Megamind en av de mest visuelt imponerende dataanimerte filmene jeg hadde sett. Figurdesignet er minneverdig og spraker av personlighet. Vi blir servert fantastisk levende kropps- og ansiktsmimikk fra rollefigurene, spektakulære bygninger, landskap og actionscener, samt tonnevis av morsomme og pene detaljer som tydelig viser at dette er laget med kjærlighet.

    Historien er drevet frem av velkjente skikkelser: superhelten, superskurken, heltinnen, skurkens assistent og den ”vanlige fyren som vil være en helt”. Alle disse passer til en viss grad inn i (eller prøver hardt å passe inn i) sine stereotype roller, men de er også menneskelige skikkelser vi kan ha sympati for. Og så gjenstår det jo å se hvordan figurene setter sine fastsatte roller på hodet. Megamind har nok av overraskelser. Det eneste som var skuffende (og veldig påfallende) er hvordan de gjør en interessant vri på de faste rollene til alle mennene i filmen— men bare ikke på rollen til den eneste kvinnen. Hun får en uredd holdning og tar litt mer initiativ, men ellers er hun den samme gamle heltinnen. Hun ender opp med å bli fastbundet og truet, slik at hun må reddes. Når alt kommer til alt, er hun motivasjonen og målet til protagonisten. Sånn som det alltid har vært.

    DreamWorks innfridde ikke helt «løftet» de ga i reklamematerialet om at «superheltfilmen aldri ville bli den samme igjen». De utfordret riktignok superheltsjangeren delvis, men strakk seg ikke så langt som de hadde muligheten til. Det føltes derfor som en bortkastet sjanse. Filmen er ellers så bra at det i hovedsak er denne skuffelsen som gjør Megamind til en flott film, istedenfor en fantastisk film. Den skuffer dessuten mot slutten ved å ty til den evinnelige falske dødsscenen, noe av det mest unødvendige jeg vet om på film.

    Bilde: DreamWorks Animation. 

    Til tross for dette ble jeg så imponert av Megamind at jeg virkelig vil anbefale den. Resten av filmen er sterk.  Megamind sjarmerer, underholder og engasjerer, og den er definitivt smart, med gnistrende dialog. Den viser også en emosjonell dybde jeg hadde savnet i noen av de andre DreamWorks-filmene; på ett punkt fikk den meg faktisk til å gråte. Filmen opprettholder ikke alltid et heseblesende tempo, men tar seg tid til å dvele ved scener og stemninger som behøver det, helt uten å bli kjedelig.

    Det er dessuten fullstendig fritt for oppbrukt, pinlig toaletthumor, og referansene til superheltsjangeren er gjort med finesse og tilbakeholdenhet, slik at man ler istedenfor å bli irritert. De fleste av disse popkulturelle referansene glir sømløst inn i historien her. Det er heller ikke noe fjortisfrieri med de aller nyeste popsangene. De litt eldre låtene passer til filmens nøye planlagte Elvis vs. Alice Cooper-estetikk, samt det faktum at rollefigurene skal være et sted mellom 20- og 40-årene. I Megamind prøver man ikke for hardt å være ”hipp”, men velger det som fungerer i sammenhengen.

    Megamind har vært tilgjengelig for kjøp i Norge siden 2011. Jeg anbefaler å skaffe den på BluRay, ettersom denne versjonen har mye mer bonusmateriale. Et siste tips: Et stykke ut i rulleteksten kan man finne en morsom liten ekstrascene!

    Denne anmeldelsen ble publisert for første gang den 31. desember 2010 på studentmagasinet Atriums blogg. Denne versjonen har blitt grundig omskrevet for Filmbloggen.net.

  • Nok en roadmovie

    Identity Thief er nok en film om to stykker som ikke liker hverandre, men som blir «tvunget» til å kjøre lange avstander i bil. Jeg valgte å ignorere det med tanke på at det er to så kule skuespillere som Jason Bateman og Melissa McCarthy i hovedrollene og hadde trua.

    Originaltittel: Identity Thief Spilletid: 1 time og 51 minutter** Sjanger: Komedie ** Regissør: Seth Gordon** Manus: Craig Mazin og Jerry Eeten Skuespillere: Jason Bateman, Maggie Elizabeth Jones, Jon Favreau, Melissa McCarthy, John Cho, Amanda Peet, Clark Duke, Mary-Charles Jones, Kevin Covais, Justin Wheelon, Andrea Moore, Cullen Moss, Morgan Hinkleman, Brett Baker, Carlos Navarro **Alle foto: UIP**

    Filmen handler om Sandy Patterson (spilt av Bateman) som får sin identitet stjålet av Diana (spilt av McCarthy). Han får en presset økonomi og står i fare for å miste jobben på grunn av lovbrudd i hans navn. Politiet har ikke ressurser til å gjøre noe med tyveriet og vår mann bestemmer seg derfor får å dra til Denver for å finne denne dama og få hu til å tilstå alle sine synder. På vei tilbake blir de jaget av tre forskjellige gørr kjedelige skurker som verken er morsomme eller velspilte, og som egentlig ødelegger filmen mer enn de hjelper.

    Melissa McCarthy hadde mange forskjellige gjesteroller i tv-serier og bittesmå roller i filmer før hun slo igjennom for fullt med Bridesmaids i 2011 (som hun også ble nominert til Oscar for). Jason Bateman er i den samme rollen som vi har sett han i flere ganger. Han er så naiv og snill at jeg synes egentlig det er helt greit at noen stjeler fra han. Diana på sin side er så ufyselig og usympatisk at jeg aldri synes synd på henne, selv når filmen ville at jeg skulle det.

    Etter en god komedie så gjentar man så mange morsomme quotes innad i vennegjengen sin som man husker på vei ut av kinosalen. Og alle ler. Igjen. Hvis du så Hangover sammen med venner og ingen av dere lo av quotesene til Alan etterpå så bør du ta en lang og hard titt på deg selv og vennene dine. Etter Identity Thief derimot så husket jeg ingen morsomme replikker. Det var bare et eneste langt minne om feite McCarthy som tryner eller som blir sliten etter å ha løpt ti meter. Jeg lo noen ganger, men det var veldig sjeldent og ikke minst kortvarig. Manuset er kjedelig, plottet er blitt brukt flere ganger og gjort bedre før. Humoren er rett og slett for enkel til tross for to flinke komikere.

    Nå i ettertid så tenker jeg at Melissa McCarthy kanskje passer bedre i en birolle, sånn som vi har blitt kjent med hu. Fordi dette var ikke bra. Identity Thief er ikke noe du bør kjappe deg og bruke pengene dine på for å si det på en annen måte.

  • Undervurderer barna

    Oz the Great and Powerful undervurderer dagens barn med alt for enkle vitser og en kjedelig moral. Det er ikke mye å se for oss litt eldre.

    Originaltittel: Oz the Great and Powerful Spilletid: 2 timer og 10 minutter** Sjanger: Eventyr ** Regissør: Sam Raimi** Manus: Mitchell Kapner og David Lindsay-Abaire Skuespillere: Mila Kunis, James Franco, Rachel Weisz,Michelle Williams, Abigail Spencer, Zach Braff,Joey King, Bill Cobbs, Tony Cox, Ted Raimi,Martin Klebba og Toni Wynne. ** Alle foto: The Walt Disney Company Nordic**

    Oz the Great and Powerful forteller forhistorien til Trollmannen fra Oz.Regissør Sam Raimi gjør absolutt ikke skam på en av de mest elskede filmklassikerne vi har. Den har en kul storyline, men blir sterkt svekket av flate karakterer og til tider veldig dårlig skuespill. James Franco har alltid vært en personlig favoritt, men han skuffer meg stort sammen med Mila Kunis og Rachel Weisz. Alle tre ser uengasjerte ut og når de da i tillegg spiller kjedelige karakterer, er det vanskelig å ikke være kritisk.

    Filmen starter i mono og svart/hvitt og har en litt unødvendig lang åpning på filmen. Men det trenger vi ikke å gå inn på. Når Oscar Diggs (spilt av James Franco) sin luftballong blir tatt av en virvelvind så skjer det noe magisk. Han blir transportert til Oz og vi som ser på får fine 3D-effekter, krystallklare farger og full skjerm. Veldig kult løst syntes jeg og tenkte at det her kom til å bli bra. Det er et fantastisk landskap som har blitt laget som virkelig lever opp til sånn jeg har sett det for meg oppe i hodet mitt. Trollmannen får i oppgave av de to heksesøstrene Theodora (Spilt av Kunis) og Evanora (spilt av Weisz) å drepe den onde heksa for å bli konge og få alt gullet. Trollmannen sine kompanjonger som er en flyvende ape (Zach Graff) og en porselenspike (Joey King) bidrar med det lille som er av humor. De burde egentlig fått litt mer tid til å utfolde seg. Jeg skulle gjerne ha hatt mer positivt å si, men herifra og utover i filmen går det egentlig bare nedover.

    Jeg vet hva du sitter der og tenker. «Hallo, Hans-Kristian dette er jo tross alt en barnefilm!!». Det har du rett i, Frøken Nesevis. Men Hollywood har en tendens til å undervurdere barn, og da også ta vekk underholdningen for ungdommer og voksne. En film som det her kunne virkelig ha vært fantastisk underholdning for hele familien. Det er den ikke. Jeg har for all del en humor og en personlighet som av de aller fleste blir beskrivet som umoden og direkte tåpelig. Til tross for det så blir det for få ganger jeg satt og lo og koste meg skikkelig. Jeg skulle gjerne ha sett litt smartere vitser og litt mer humor som kun er for de voksne. Fordi barna kommer nok til å kose seg veldig med å bare bli forbløffet av dette fine universet.

    **Alt i alt så er ikke dette krise, men jeg ble langt ifra underholdt i 2 timer og 10 minutter. Hadde bare skuespillerne gitt litt mer, og hadde man hatt litt kulere karakterer kunne dette blitt skikkelig bra.</p>

     </strong>

  • Yippee-ki-yay konkurranse

    Vinn effekter fra A Good Day to Die Hard ved å svare på tre spørsmål.

    De aller fleste gutter har et ønske om å være John McLane. Meg selv, inkludert. Mannen som alltid er på feil sted, til feil tid, tar alltid muligheten til å banke livskiten ut av terrorister.

    Nå kan du vinne effekter fra denne filmen helt frem til 7. mars. En usb-minnepenn og en bag. Bilder kan se under spørsmålene.

  • Fra skuffen: Primer

    Primer er en liten, men perfekt filmperle med en tidsreisehistorie som er skremmende realistisk.

    ** Originaltittel:** Primer** Sjanger: Drama, Science Fiction ** Regissør: Shane Carruth** Manus: Shane Carruth Skuespillere:  **Shane Carruth, David Sullivan, Casey Gooden…

    Jeg hater når folk kritiserer historier om tidsreise. Ingen vet hvordan det fungerer, men folk elsker fortsatt å snakke om paradoks og andre «logiske brister» om de ikke liker filmen. I Primer sitt tilfelle, er det da gjort et unntak når det kommer til hva en kan si og ikke si om sjangeren. Dette er realistisk tidsreise, til tross for at det muligens er helt på bærtur. Hva vet jeg.

    I Primer følger vi to personer, som er en del av en liten gruppe med oppfinnere. De jobber ut fra garasjen til en av de, og med lavt budsjett tar de delene de trenger fra alle plasser. Om det er fra gaten eller kjøleskapet til konen. Disse to personene, spilt av Shane Carruth og David Sullivan lager da en liten maskin. En liten maskin som ender opp med å fungere som en tidsmaskin.

    Derfra eskalerer ting, men historien holder fortsatt en monoton og simpel tone. Primer er et eneste langt, men fryktelig interessant og spennende, dialogdrevet drama. Hvor langt kan de ta det? Hvilke negative konsekvenser kan det ha for kropp og psyke, men viktigst av alt, hvem er hvem? Det er vanskelig å virkelig beskrive plottet til Primer i tekst. Ikke nødvendigvis fordi jeg vil unngå å avsløre noe fra historien, men selv etter å ha sett den utallige ganger, er den så kompleks og smart at det trengs en person med bedre snitt enn meg for å kunne gjøre det.

    Shane Carruth står for regi, manus, lyddesign, foto og mye annet. Han spiller også hovedrollen, og tjener automatisk inn respekt for sitt arbeid med Primer. Ikke bare har han gjort en enorm mengde jobb, han har gjort det bedre enn mange av de største filmskaperne vi ser i dag.

    Alle som er interessert i tidsreise-konseptet, velkonstruerte historier eller bare spennende karakterrelasjoner vil finne glede i Primer. Den er liten, undervurdert og fortjener å bli hyllet som tidenes beste tidsreisefilm.

  • Ødelagt vår favorittpolitimann

    Kun et ord kan beskrive a Good Day to Die Hard for meg; og det ordet er skuffelse. Det er snakk om en sjette film derpolitimannen John McClane skal pensjoneres for godt. Etter å ha sett femmeren så kan jeg ikke akkurat si at jeg gleder meg til det.

    Originaltittel: A Good Day to Die Hard Sjanger: Action Regi: John Moore Manus: Skip Woods** ** Spilletid: 1 time og 33 minutter Med: Bruce Willis, Jai Courtney, Mary Elizabeth Winstead, Patrick Stewart, Megalyn Echikunwoke,Yuliya Snigir, Cole Hauser, Amaury Nolasco,Anne Vyalitsyna, Nikolett Barabas

    Foto: 20th Century Fox

    Filmen prøver og til en viss grad så lykkes den i å rette opp feilene som ble gjort i Die Hard 4. Borte er forsøket på å oppdatere serien med datateknologi og tilbake får vi knyttnevene til Bruce Willis og mye, mye mer action. Dessverre så er manuset og dialogen helt katastrofe, mens hovedkarakteren selv er en dårlig versjon av den som jeg forelsket meg i på 90-tallet.

    Filmen starter med at John McClane finner ut at sønnen har blitt fengslet i Moskva. Far og sønn har ikke hatt kontakt på mange år, og filmen gir aldri noen annen grunn enn at senior var for lite til stedet når junior vokste opp. Når far McClane kommer fram finner han fort ut at sønnen er en CIA-agent og må hjelpe han med å beskytte den politiske fangen Komarov (Sebastian Koch) mot den livsfarlige forsvarsministeren Chagarin (Sergei Kolesnikov).

    Jeg forventet aldri at A Good Day to Die Hard skulle være i samme klasse som de tre første, men jeg hadde håpet at den skulle heve nivået etter en skuffende firer. Det er mange småproblemer, men hovedgrunnen til at jeg ikke likte denne filmen er sinnsykt kjedelige skurker. Det skal selvfølgelig litt til å følge opp tidligere prestasjoner av Jeremy Irons, William Sadler og Alan Rickman som spilte skurker i de tre første, men Koch og Kolesnikov spytter sine forgjengere i trynet med merkelige replikker, null sjarm og vanvittig rævva skuespill (og det etter actionstandard). De har ingen personlighet eller dybde av noe slag. Det skader filmen veldig. Jai Courtney hadde en ålreit rolle i Jack Reacher som kom ut for et par måneder siden. Der var han skurk og det passer mye bedre for denne muskelbunten. Han har ikke det glimtet i øyet eller smilet til å være en actionhelt av samme kaliber som Bruce Willis.

    Redigeringsjobben i filmen er på amatørnivå. Det blir gjort noen feil i A Good Day to Die Hard som ikke hadde vært greit i en B-film fra Øst-Europa. Jeg skal ikke gå i detalj på hva som blir gjort, fordi jeg er redd for at jeg skal spoile noe for deg, men du kommer garantert til å legge merke til det, hvis du velger å dra på denne filmen.

    Jeg kan leve med et dårlig manus, en dårlig dialog og en dårlig redigeringjobb i en slik type film. Men i tillegg så velger manusforfatter Skip Woods og ha med de kjipeste skurkene siden Arnold Schwarzenegger spilte Mr. Freeze i Batman & Robin pluss at han forandrer vår kjære politimann ved å gjøre han mer barnevennlig. Det er HELT utilgivelig. Få John McClane tilbake til gode gamle US and A, han har ingenting å gjøre i Moskva og få tilbake sjarmen, banningen og de morsomme replikkene til neste film.

  • Podcast: Filmfudge #1 vår 2013

    Podcast av studentradioprogrammet Filmfudge som går hver fredag fra 6-7 hver fredag på Volda studentradio.

    På fredag så anmeldte vi Hansel and Gretel, diskuterte Tommy Wirkolas fremtid i Hollywood, Thomas hater filmene du elsker og vi sa farvel til Benjamin! Dine verter er Filmbloggens egne Hans-Kristian Rangnes og Thomas Lien.

  • Vinnerne av BC-konkurransen

    Her er vinnerne av Beautiful Creatures-konkurransen.

    I hvilken by ble filmen hovedsaklig filmet? Riktig svar: New Orleans

    To av filmens stjerner Viola Davis og Thomas Mann har spilt i en film sammen tidligere. Hvilken? Riktig svar: It’s Kind of a Funny Story

    Beatiful Creatures er Richard LaGravanese sin første film som regissør siden 2007. Hva het hans forrige film? Riktig svar: P.S. I Love You

    Følgende fem stykker vinner en bok og to kinobilletter til filmen: Tomas Bjerke Mailen Bålerud Bente Måseidvåg Elizabeth Schilling Torbjørn Kjosavik

    Premiene blir sendt imorgen tidlig.

  • Zombieapokalypsen fortsetter

    Zombie-tv-serien som vi alle elsker er tilbake etter en mindre pause, så her er en liten oppsummering for de som trenger det. ADVARSEL: Denne teksten inneholder flere spoilere fra den nyeste sesongen til The Walking Dead.**

    Bilde: AMC Studios/Frank Darabont

    Michonne har bestemt seg for å forlate Woodbury, selv om Andrea velger å bli igjen på grunn av hennes interesse for Guvernøren og ettersom hun er lei av å frykte for sitt eget liv. Det skal vise seg at Guvernøren ikke holder sitt ord angående hvor fritt det er å forlate Woodbury. For så snart Michonne har dratt, sender han Merle og andre borgere ut for å jakte henne ned. Hun overrasker dem med et bakholdsangrep og klarer å få drept to av mennene ganske raskt. Merle klarer å skyte henne, men hun slipper unna med et ikke-dødelig sår. Merle, som er overbevist om at hun er død, møter så på Glenn og Maggie som er ute etter forsyninger. Han klarer å overbemanne dem og tar dem med tilbake til Woodbury. Her blir Glenn utsatt for tortur og Maggie blir truet med voldtekt, men det er først når Guvernøren truer med å drepe Glenn foran Maggie at hun oppgir hvor resten av gruppen deres oppholder seg. Paranoid som han er, velger Guvernøren å sende Merle ut for å finne fengselet hvor det skal oppholde seg overlevende.

    I fengselet sliter alle med sorgen etter tapet av Lori, Carol og T-dog. Rick, som er helt fortapt etter Lori sitt dødsfall, velger å besøke kjellerrommet hvor hun døde. Han blir vekket opp fra den forvirrede tilstanden han er i da en telefon ringer. Det viser seg at det er en samtale fra «den andre siden”, og Rick får snakke med Lori som ber ham å fortsette å kjempe for deres sønn og datter. Etter samtalen klarer han å akseptere hennes død og finner tilbake til gruppen igjen. Samtidig har Daryl, Carl og Oscar prøvd å klargjøre underetasjene for zombier. Under opprydningen finner Daryl mot alle odds Carol i live.  Hun hadde søkt tilflukt i en celle etter hun slapp unna zombiene som drepte T-Dog. Fem overlevende, ledet av Tyreese, finner veien til fengselet, og Carl bestemmer seg for å gi dem mat og ly. Han velger å holde dem innelåst til faren kommer tilbake.

    Bilde: AMC Studios/Frank Darabont

    Michonne klarer å finne fram til fengselet, hvor hun blir møtt av Rick. Etter et langt avhør velger hun å fortelle dem at han som skjøt henne har tatt Glenn og Maggie til fange. Hun forteller til slutt alt, men unnlater å nevne navnene til Merle og Andrea. Rick, Daryl, Michonne og Oscar kommer seg til Woodbury og klarer å redde Maggie og Glenn, men i alt oppstyret dør Oscar, og Daryl blir etterlatt. Michonne sniker seg unna og oppsøker Guvernørens kontor. Her finner hun hans zombifiserte datter. Hun dreper datteren og havner deretter i slåsskamp med Guvernøren, noe som ender med at hun stikker ut øyet hans med et glasskår. Michonne kommer seg vekk og treffer Rick og gjengen igjen på utsiden. Guvernøren samler alle innbyggerne til et møte i arenaen og forteller at de har blitt angrepet av terrorister. Han sier også at Merle har samarbeidet med fienden og avslører han at han har tatt Daryl til fange. Så nå vil befolkningen se blod.

    Etter den treige starten på sesong to mistet jeg håpet for denne serien. Men igjen er dette blitt en serie hvor jeg ser fram til de ukentlige episodene. Hver episode er proppfull av action og zombier. Jeg spør: Hva mer kan en jente ønske seg?

    Bilde: AMC Studios/Frank Darabont

    Slik siste episode (Made to Suffer) endte, er det for meg bare en ting som er sikkert; det kommer til å bli et blodig oppgjør som er verdt å se fram til. Er også veldig spent på hva som vil skje mellom Merle og Daryl nå som de endelig møtes igjen. Hvordan kommer Andrea til å reagere på holdningen og valgene som Guvernøren tar, nå som han ønsker å få drept Daryl? Ender hun med å stå på Rick og gjengens side eller blir hun stående ved Guvernøren og Woodbury? Blir også spennende å bli kjent med disse nye overlevende som har inntatt fengselet. Er ganske sikker på at vi har noen spennende episoder i vente.

    Til slutt vil jeg dele en liten gladnyhet med de som ikke allerede har fått det med seg: Den 21. desember 2012 kunngjorde AMC at det blir en sesong 4 av The Walking Dead!

  • Morsom tidskapsel

    Disneys nyeste animerte spillefilm, Wreck-It Ralph, er et sjarmerende og underholdende kjærlighetsbrev til både klassiske og nyere video- og PC-spill. 

    Originaltittel: Wreck-It Ralph (2012) Kategori: Komedie, Drama, Animasjon Regi: Rich Moore Skuespillere: John C. Reilly, Sarah Silverman, Jack McBrayer, Jane Lynch Spilletid: 1 time, 48 min.

    Bilde: Walt Disney Animation Studios. 

    Den ensomme spillfiguren Wreck-It Ralph (John C. Reilly) lengter etter å bli like elsket som helten i arkadespillet hans, Fix-It Felix Jr. (Jack McBrayer). Problemet er at ingen elsker en skurk. Når et moderne skytespill dukker opp i arkaden med den beintøffe Sersjant Calhoun (Jane Lynch), ser Ralph det som sin mulighet til å oppnå heltestatus. Han lurer seg inn i spillet for å vinne en heltemedalje, men ved et uhell slipper han løs en dødelig fiende som truer alle spill på arkaden. Ralphs eneste håp er den unge Vanellope von Schweetz (Sarah Silverman), som til tross for at hun ikke er en skurk er like uelsket i bilspillet sitt Sugar Rush som Ralph er i Fix-It Felix Jr. Vil hun kunne hjelpe ham med å innse at han er god nok til å bli en helt før det er «Game Over» for hele arkaden? Og hvorfor er egentlig Vanellope utstøtt?

    Tittelfiguren Wreck-It Ralph er muligens litt for lik de misforståtte hovedpersonene i Shrek (2001), Megamind (2010) og Despicable Me (2010) til å bli så veldig minneverdig som sin egen greie. Ralph gjentar til og med nesten ord for ord hva skurken Megamind utbryter i filmen med samme navn: ”I don’t wanna be the bad guy anymore!” Det at Ralph er med i en støttegruppe for skurker ligner også på ting jeg har sett før, men konseptet er sikkert nytt for de fleste andre, og fører dessuten til noen vittige utvekslinger. Og til tross for at Ralph minner meg om andre figurer: Kombinert med den subtile ansiktsmimikken og kroppsspråket Ralph er animert med, klarer John C. Reilly å formidle en rørende og relativt sammensatt figur med stemmearbeidet sitt. Reilly som Ralph er frustrert, keitete og irritabel, men samtidig godhjertet og sympatisk.

    Jeg har aldri vært noen fan av komikeren Sarah Silverman. Som vanlig er Silvermans humor er rølpete og umoden, men det funker bedre her siden hun faktisk spiller et barn. Vanellope von Schweetz redder seg akkurat unna hver gang hun truer med å bli for irriterende. Hun har også en fin storebror/lillesøster-aktig dynamikk med Ralph. Det gjentatte ordspillet rundt Hero’s Duty (”duty” uttales som ”doody” på amerikansk-engelsk, som er slang for bæsj), som Silverman sliter ut allerede i traileren, var derimot for mye for meg. Jeg regner med at dette i hovedsak skal være morsomt for amerikanske barn.

    Bilde: Walt Disney Animation Studios.

    Fix-It Felix er ikke langt unna Kenneth, rollen McBrayer spilte i 30 Rock, og Lynchs rolletolkning av Calhoun minner mye om det jeg har sett av rollefiguren hennes Sue fra Glee. Liker du disse, bør du bli fornøyd. Forholdet som oppstår mellom Felix og Calhoun er i alle fall sjarmerende. Det moret meg for eksempel når den nyforelskede Felix blir henført over hvor ”høy definisjon” fjeset til Calhoun har. Jeg skulle gjerne sett at filmen tilbrakte mer tid i Hero’s Duty, spillet hvor Calhoun hører til (som blant annet parodierer Halo, Call of Duty og Starcraft). Forhåpentligvis sparer man dette til oppfølgeren.

    Både plottet og skurken (Alan Tudyk) var akkurat kompliserte nok til at det holdt interessen oppe. Det var ikke de helt store overraskelsene, men hva som kom til å skje fra det ene øyeblikket til det andre føltes ikke alltid åpenlyst heller. Som vanlig pøste Disney på med kliss og sentimentalitet mot slutten av filmen, men klarte å unngå at det ble kvalmt.

    **Wreck-It Ralph_s univers er som en eneste stor fornøyelsespark— fargesprakende, tungt befolket og pent å se på.** Det er et actioneventyr i høyt tempo hvor våre helter kjører racerbiler eller slåss mot monstre. Selv om det er en del slitsomme låter her, passer popmusikken passer perfekt til å understreke dette aspektet av filmen. Fans av Skrillex, Owl City, Rihanna og J-pop vil definitivt like lydsporet. Bortsett fra disse pop-innslagene, er resten av soundtracket komponert av Henry Jackman (_The Dark Knight, X-Men: First Class, Kick-Ass). Det er vakkert, morsomt og fikk meg til å innse at jeg faktisk hadde ventet lenge på en animasjonsfilm med et slikt elektronica-lydspor. Jackmans musikk bygger opp rundt de roligere eller mer følelsesladede porsjonene av filmen, samt gir en følelse av undring og stor skala. Fans av 8-bits-musikk kommer til å sette pris på mange av sporene Jackman bidrar med. Jeg liker faktisk lydsporet så godt at jeg ikke klarer å velge ut en smakebit, så jeg linker heller til spillelisten på YouTube.

    Bilde: Walt Disney Animation Studios.

    Tilhengere av video-, arkade- eller PC-spill vil få mest ut av denne filmen— men selv folk som ikke har så god peiling klarer nok å følge med. Jeg har knapt spilt noen sånne spill siden 90-tallet, men jeg følte aldri at det var noen spøker som gikk fullstendig over hodet på meg, og det var moro å gjenkjenne ikoniske figurer som Bowser, Pac-Man, Sonic og flere av Street Fighter-slåsskjempene. Jeg digger blandingen av forskjellige visuelle stiler og nivåer av grafikk-kvalitet, noe som er spesielt godt illustrert gjennom kontrasten mellom det overveldende store og voldelige Hero’s Duty (anno 2012) og det eldre, mye enklere Fix-It Felix (anno 1982). Dette er et fint kjærlighetsbrev både til nostalgiske og nyere spill. Spillverdenene er store og detaljerte, og det blir sikkert gøy for mange å se den om igjen og oppdage nye detaljer. Her er det stappfullt av referanser (både til spill og filmer) for den som følger med.

    Wreck-It Ralph hviler mye på nostalgi for eldre popkultur og på populariteten til nåtidens spill og popmusikk, men det plager meg ikke i dette tilfellet. Man bør jo prøve å lage tidløse filmer når man kan og ikke bare surfe på det hotteste og nyeste, men jeg synes det av og til er greit å lage filmer som er tidskapsler. Ikke alle Disneyfilmer trenger å bli tidløse klassikere, og det blir de jo uansett ikke heller.

    For min del er ikke dette en film som setter et veldig sterkt inntrykk etter seg, men den var underholdende, skjønn og fikk meg til å le. Jeg er glad for at jeg så den. Wreck-It Ralph (Rive-Rolf på norsk) vises på kino både med norsk og engelsk tale. En fordel ved å se den på kino er at den nylig Oscar-nominerte kortfilmen Paperman (2012) blir vist som forfilm. Denne søte kortfilmen er blant annet verdt å få med seg fordi den tar i bruk en relativt ny og uvanlig måte å blande to- og tredimensjonal animasjon på. Den varer bare i fem minutter, så pass på å dukke opp i tide!

  • Uinspirert Jeremy Renner

    Hansel and Gretel: Witch Hunters klarer ikke å engasjere meg i det hele tatt. Verken i den positive eller i den negative retningen. Dette er nemlig ikke noe mer enn «greit nok», selv etter hodeløs actionstandard.

    ** Originaltittel: Hansel and Gretel: Witch Hunters **Sjanger: Action / Eventyr Regi: Tommy Wirkola Manus: Paul Hupfield, Stewart Williams Skuespillere: Jeremy Renner, Thomas Mann, Gemma Arterton, Famke Janssen, Peter Stormare, Zoe Bell, Ingrid Bolsø Berdal, Pihla Viitala, Christian Rubeck, Stig Frode Henriksen, Jeppe Laursen Spilletid: 1 time og 27 minutter Vår historie starter med at Hans og Grete beseirer heksen ved å dytte hun inn i ovnen når de er små barn. De får en blodtørst for å drepe alle verdens hekser og mange år senere blir de tilkalt byen Augsburg hvor mange barn har blitt bortført. Filmen bruker altså ingen tid på å introdusere oss for karakterene eller fortelle noen ting om forholdet mellom de to. Det skader filmen litt. Jeg skjønner at dette er ment som hodeløs underholdning og for all del ingen setter mer pris på det enn meg. Men starten kunne bygget opp litt mer isteden for å starte rett i en actionscene. Fordi de var det mer enn nok av uansett.

    Hansel and Gretel: Witch Hunters har svake karakterskildringer, uengasjerte skuespillere og den er langt unna å være original i spesialeffektene. Jeg hadde i det minste håpet på noe litt originalt når de brukte magi ut i fra stavene sine. Men OK, jeg kan godta det. Men hvorfor i all verden er det sånn at alle i filmen har dialekt utenom de to i hovedrollene? Det er også merkelig når Bjørn Sundquist kommer inn med skikkelig norsk-engelsk. Han og de andre nordmennene i filmen gjør seg ikke bort, men spesielt Sundquist får litt unødvendig mye plass.De er jo et litt morsomt element for oss her i Norge, men i filmen totalt sett så passer de ikke helt inn. Humoren i filmen og manuset fungerer generellt veldig dårlig. Det virker litt som om Tommy Wirkola har sliti med å få et skikkelig engasjement ut av spesielt Jeremy Renner, som virker uinspirert og er direkte kjedelig. Jeg skjønner jo at Renner sliter med å gi 100 prosent i en film som det her, så den skylden må nok herr Wirkola ta på seg. Renner har en høy stjerne hos meg etter kule roller i blant annet The Avengers i 2012, men her tar han et skritt ned i min bok. En som det derimot var kult å se var Thomas Mann som fanboy. Han er jo kjent fra Project X.

    Det er naturlig å dra paralleller til filmer som van Helsing og Brødrene Grimm. De fungerer best på et vors med en øl i hånda og mange å prate med. Fordi blir du borte i en halvtime under denne filmen, eller du ikke følger helt med, så er det ikke akkurat som om du går glipp av noe.

    Det store plusset til denne filmen er actionscenene (og det skulle vel egentlig bare mangle). Høyt tempo og mye blod i tillegg til rimelig kule 3D-effekter. Er faktisk første gangen jeg har blitt positivt overrasket av 3D-effekter. Det er masse energi, med flere forsøk på cheesy one-liners. For meg så var de ikke cheesy eller morsomme nok. Igjen, så er det ingenting jeg elsker mer enn sinnsykt teite one-liners som man finner i The Expendables. Hansel and Gretel er langt unna det stadiet. Den prøver å spille på det, men mislykkes.

    Alt i alt er dette helt greit. Har du noen kroner ekstra så dra på kino, ellers bør du vente til den kommer på DVD og du kan drive med andre ting samtidig. 

  • Matt Smith i Ryan Goslings regissørdebut

    Dr. Who møter Driver i en mørk noir fantasi-film. Dette kan bli spennende.

    I følge det amerikanske bransjebladet Variety skal Matt Smith, den seneste (og peneste?) Dr. Who ha en rolle i Ryan Goslings regissørdebut, How to Catch a Monster.

    Vi vet fortsatt lite om Goslings kommende film, men ut ifra det lille som er kjent virker det veldig lovende. Historien setter fokuset på en enslig mor, og hennes unge sønn som finner en hemmelig vei til en undervannsby. Filmen er fremstilt i en dyster noir-stil, og det faktum at vi får en film i den sjangeren som ikke er basert på en bok eller kommer fra en annerkjent phantasy-regissør er spennende i seg selv.

    Det er også kjent at Eva Mendes og Christina Hendricks skal ha roller i filmen, men det er ikke sikkert hvor sentrale noen av de er. Hendricks spilte med Ryan Gosling i 2011s stilsikre film Drive, og Gosling tar også med seg Drive-produsentene Adam Siegel og Marc Platt.

    Produksjonen skal ifølge Variety begynne allerede våren 2013, så vi kan nok forvente å høre mer om denne filmen i de kommende månedene.

    Har du tro på at Gosling kan lykkes bak kamera?

  • Fra skuffen: Lesbian Vampire Killers

    En fantastisk skrekk/komedie om hensynsløse lesbiske vampyrer og to usannsynlige helter som ikke helt vet hva de holder på med.

    Originaltittel: Lesbian Vampire Killers (2009) Sjanger: Skrekk / Komedie Regi: Phil Claydon Manus: Paul Hupfield, Stewart Williams Skuespillere: James Corden, Mathew Horn, MyAnna Buring, Paul McGann, Vera Fillatoua Spilletid: 1 time, 26 min

     Bilde: The Weinstein Company

    Jimmi Mclaren (Mathew Horn) og hans bestekompis Fletch (James Corden), bestemmer seg for å rømme fra hverdagen og satser på en billig fottur til den lille landsbyen Cragwich. Det de ikke vet er at bygden er overfylt med lesbiske vampyrer som bare venter på at den siste arvingen av Mclaren’s blodslinje skal returnere. I legenden heter det seg at kun Mclarn’s blod kan reise vampyrdronningen Carmilla opp fra de døde. Han er også den eneste som kan drepe henne en gang for alle. Spørsmålet blir om bestekompisene er villige til å ta opp kampen og risikere alt for noen flotte svenske jenter, en prest og en gjeng med rølpete gamle mannfolk eller om de i stedet velger å forsvinne ved daggry.

    Ikke la filmtittelen lure deg for her har vi en flott britisk skrekk komedie. Dette er ikke en typisk lesbisk romanse film men to kameraters kamp for overlevelse når de plutselig står ovenfor en gjeng med blodtørstige lesbiske vampyrer. Mathew Horn og James Corden er utrolig flinke til å spille på det dysfunksjonelle vennskapsforholdet til Jimmy og Fletch. De spiller karakterene fullt ut og sammen gjør de filmen til en stor komedie.

    Bilde: The Weinstein Company

    Vampyrene i denne filmen er ganske ulik andre vampyrer både i hvordan de kan oppstå og i måten de dør på.  Som kjent formerer vampyrer seg via deling av blod eller ved bitt. Carmilla’s forbannelse derimot, sørger for at hver eneste jente i landbygden forvandles til en lesbisk vampyr ved midnatt på hennes attenårs dag. Vanligvis brenner vampyrene opp og blir omgjort til aske når de dør, men her skytes det ut vampyrgørr fra sårene de er påført når de dør. Det er en del detaljer som minner om de gamle eventyrene.Du har filmens helt Jimmi som er den eneste som kan drepe Carmilla og redde en jomfru i nød og en bygd som lever i frykt og nesten ikke våger å snakke om ondskapen som herjer rundt dem.

    Filmens historie er rett og slett bare herlig og fantastisk morsom. Du får følelsen av at Paul Hupfield og Stewart Williams har kost seg når de har skrevet dette manuset. De gir deg alt annet en seriøse samtaler og handlinger. Som eksempel har vi Fletch som fyller kondomene sine opp med helligvann for å bruke dem som våpen. Det er veldig normalt at det spilles mye på sex i skrekkfilmer, noe de også gjør i denne filmen. Her går de langt over grensen men det gjøres på en så humoristisk måte at det allikevel ikke blir for mye.

    Dette er en film jeg sterkt anbefaler.  Du trenger ikke være vampyrfrelst for at denne skal falle i smak. Ønsker du deg en latterkule, er dette rette filmen å satse på.

  • Half-Life eller Portal-film fra J.J. Abrams?

    Han har ikke nok å gjøre med Star Trek: Into Darkness og Star Wars: Episode VII. 

    J.J. Abrams ser ikke ut til å være en mann som ønsker mer fritid enn absolutt nødvendig. I hvert fall ikke om uttalelsen fra Steam-skaper, Gabe Newell går i oppfyllelse. Under DICE-konvensjonen som for øyeblikket holder på i statene, holdt Newell og Abrams et felles panel, hvor de snakket om det narrative  aspektet i film og spill, og tok eksempler fra sine respektive prosjekter.

    Newell kom også med en uttalelse som de fleste vil ha et eller annet forhold til. Han ønsker et samarbeid med Star Trek/Wars og Lost-skaper J.J. Abrams når det kommer til å lage en filmadaptasjon av enten Half-Life eller Portal.

    «Vi skal se om vi klarer å lage en Half-Life eller Portal-film sammen» – Gabe Newell, skaper av Steam.

    Det ble ikke sagt mer enn dette, men det er mer enn nok til å starte spekulasjonene, teoriene og ønskene til enhver film/spillnerd i verden. Hvorvidt dette i det hele tatt er mer enn en forsnakkelse, eller urealistisk ønskedrøm fra de to mennene må vi bare vente å se, men både Newell og Abrams har store prosjekter i kommende tid.

    Tror du Half-Life eller Portal vil fungere som film? 

  • Stem nei under Oscar-seremonien

    En historie som er verdt å ha kjennskap til, fortalt på en ypperlig måte. 

    Originaltittel: No** Sjanger:** Drama** Regissør:** Pablo Larraín** Manus:** Pedro Peirano** Skuespillere:** Gael García Bernal, Alferdo Castro, Antonia Zegers, Néstor Cantillana…

    Foto: Arthaus

    Stem nei tar oss med tilbake til det chilenske valget i 1989, under diktaturet til Augusto Pinochet, og plasserer oss på ”Nei”-siden i det store og viktige valget. For første gang fikk begge sidene tale sin sak på en ordentlig måte, og ”Nei”-siden fikk uttrykke akkurat det de ønsket for å få flere til å åpne øynene for det diktaturet de levde under.

    Jeg visste ikke så alt for mye om dette valget i forkant av pressevisningen, men nå kan jeg bekrefte at dette er en viktig film, som belyser et tema som flere burde kjenne til. Filmen innehar en slags dokumentarisk stil, både i sitt fotoarbeid og dramaturgiske opptrapping, og det gir virkelig en effekt av at du både opplever kampanjen med det chilenske folket, samtidig som du er en stum observatør som lærer underveis.

    Vi følger René Saavadra og resten av gruppen som jobber med «Nei»-kampanjen. Vi ser at de sliter intern med hvilken rettning de ønsker å ta kampanjen, de møter ytre motstand både fra befolkningen og regjeringen som til tross for å tillate det, ikke liker «Nei»-siden. Det blir et intenst drama, uten at det forlater den realistisk og dokumentariske undertonen som alltid ligger i undergrunnen.

    Filmen gir oss innsikt i hvordan det chilenske folket hadde det under Pinochet-diktaturet, og er en oppvekker for hvor kontrastfylt det er i forhold til vårt eget system i Norge, hvor ytringsfrihet og stemmerett er en uskreven selvfølge vi kanskje ikke setter nok pris på.

    Siden dette er en noe ukonvensjonell film, er det ikke like viktig å snakke lenge om skuespillerprestasjoner og annet som vanligvis er å finne i filmanmeldelser, men det meste fungerer godt. Det denne filmen bør sees og huskes for er sin fremstilling av dette valget, og er absolutt en pedagogisk film som jeg synes bør bruker i undervisning.

Subscribe