Disneys nyeste animerte spillefilm, Wreck-It Ralph, er et sjarmerende og underholdende kjærlighetsbrev til både klassiske og nyere video- og PC-spill. 

Originaltittel: Wreck-It Ralph (2012) Kategori: Komedie, Drama, Animasjon Regi: Rich Moore Skuespillere: John C. Reilly, Sarah Silverman, Jack McBrayer, Jane Lynch Spilletid: 1 time, 48 min.

Bilde: Walt Disney Animation Studios. 

Den ensomme spillfiguren Wreck-It Ralph (John C. Reilly) lengter etter å bli like elsket som helten i arkadespillet hans, Fix-It Felix Jr. (Jack McBrayer). Problemet er at ingen elsker en skurk. Når et moderne skytespill dukker opp i arkaden med den beintøffe Sersjant Calhoun (Jane Lynch), ser Ralph det som sin mulighet til å oppnå heltestatus. Han lurer seg inn i spillet for å vinne en heltemedalje, men ved et uhell slipper han løs en dødelig fiende som truer alle spill på arkaden. Ralphs eneste håp er den unge Vanellope von Schweetz (Sarah Silverman), som til tross for at hun ikke er en skurk er like uelsket i bilspillet sitt Sugar Rush som Ralph er i Fix-It Felix Jr. Vil hun kunne hjelpe ham med å innse at han er god nok til å bli en helt før det er «Game Over» for hele arkaden? Og hvorfor er egentlig Vanellope utstøtt?

Tittelfiguren Wreck-It Ralph er muligens litt for lik de misforståtte hovedpersonene i Shrek (2001), Megamind (2010) og Despicable Me (2010) til å bli så veldig minneverdig som sin egen greie. Ralph gjentar til og med nesten ord for ord hva skurken Megamind utbryter i filmen med samme navn: ”I don’t wanna be the bad guy anymore!” Det at Ralph er med i en støttegruppe for skurker ligner også på ting jeg har sett før, men konseptet er sikkert nytt for de fleste andre, og fører dessuten til noen vittige utvekslinger. Og til tross for at Ralph minner meg om andre figurer: Kombinert med den subtile ansiktsmimikken og kroppsspråket Ralph er animert med, klarer John C. Reilly å formidle en rørende og relativt sammensatt figur med stemmearbeidet sitt. Reilly som Ralph er frustrert, keitete og irritabel, men samtidig godhjertet og sympatisk.

Jeg har aldri vært noen fan av komikeren Sarah Silverman. Som vanlig er Silvermans humor er rølpete og umoden, men det funker bedre her siden hun faktisk spiller et barn. Vanellope von Schweetz redder seg akkurat unna hver gang hun truer med å bli for irriterende. Hun har også en fin storebror/lillesøster-aktig dynamikk med Ralph. Det gjentatte ordspillet rundt Hero’s Duty (”duty” uttales som ”doody” på amerikansk-engelsk, som er slang for bæsj), som Silverman sliter ut allerede i traileren, var derimot for mye for meg. Jeg regner med at dette i hovedsak skal være morsomt for amerikanske barn.

Bilde: Walt Disney Animation Studios.

Fix-It Felix er ikke langt unna Kenneth, rollen McBrayer spilte i 30 Rock, og Lynchs rolletolkning av Calhoun minner mye om det jeg har sett av rollefiguren hennes Sue fra Glee. Liker du disse, bør du bli fornøyd. Forholdet som oppstår mellom Felix og Calhoun er i alle fall sjarmerende. Det moret meg for eksempel når den nyforelskede Felix blir henført over hvor ”høy definisjon” fjeset til Calhoun har. Jeg skulle gjerne sett at filmen tilbrakte mer tid i Hero’s Duty, spillet hvor Calhoun hører til (som blant annet parodierer Halo, Call of Duty og Starcraft). Forhåpentligvis sparer man dette til oppfølgeren.

Både plottet og skurken (Alan Tudyk) var akkurat kompliserte nok til at det holdt interessen oppe. Det var ikke de helt store overraskelsene, men hva som kom til å skje fra det ene øyeblikket til det andre føltes ikke alltid åpenlyst heller. Som vanlig pøste Disney på med kliss og sentimentalitet mot slutten av filmen, men klarte å unngå at det ble kvalmt.

**Wreck-It Ralph_s univers er som en eneste stor fornøyelsespark— fargesprakende, tungt befolket og pent å se på.** Det er et actioneventyr i høyt tempo hvor våre helter kjører racerbiler eller slåss mot monstre. Selv om det er en del slitsomme låter her, passer popmusikken passer perfekt til å understreke dette aspektet av filmen. Fans av Skrillex, Owl City, Rihanna og J-pop vil definitivt like lydsporet. Bortsett fra disse pop-innslagene, er resten av soundtracket komponert av Henry Jackman (_The Dark Knight, X-Men: First Class, Kick-Ass). Det er vakkert, morsomt og fikk meg til å innse at jeg faktisk hadde ventet lenge på en animasjonsfilm med et slikt elektronica-lydspor. Jackmans musikk bygger opp rundt de roligere eller mer følelsesladede porsjonene av filmen, samt gir en følelse av undring og stor skala. Fans av 8-bits-musikk kommer til å sette pris på mange av sporene Jackman bidrar med. Jeg liker faktisk lydsporet så godt at jeg ikke klarer å velge ut en smakebit, så jeg linker heller til spillelisten på YouTube.

Bilde: Walt Disney Animation Studios.

Tilhengere av video-, arkade- eller PC-spill vil få mest ut av denne filmen— men selv folk som ikke har så god peiling klarer nok å følge med. Jeg har knapt spilt noen sånne spill siden 90-tallet, men jeg følte aldri at det var noen spøker som gikk fullstendig over hodet på meg, og det var moro å gjenkjenne ikoniske figurer som Bowser, Pac-Man, Sonic og flere av Street Fighter-slåsskjempene. Jeg digger blandingen av forskjellige visuelle stiler og nivåer av grafikk-kvalitet, noe som er spesielt godt illustrert gjennom kontrasten mellom det overveldende store og voldelige Hero’s Duty (anno 2012) og det eldre, mye enklere Fix-It Felix (anno 1982). Dette er et fint kjærlighetsbrev både til nostalgiske og nyere spill. Spillverdenene er store og detaljerte, og det blir sikkert gøy for mange å se den om igjen og oppdage nye detaljer. Her er det stappfullt av referanser (både til spill og filmer) for den som følger med.

Wreck-It Ralph hviler mye på nostalgi for eldre popkultur og på populariteten til nåtidens spill og popmusikk, men det plager meg ikke i dette tilfellet. Man bør jo prøve å lage tidløse filmer når man kan og ikke bare surfe på det hotteste og nyeste, men jeg synes det av og til er greit å lage filmer som er tidskapsler. Ikke alle Disneyfilmer trenger å bli tidløse klassikere, og det blir de jo uansett ikke heller.

For min del er ikke dette en film som setter et veldig sterkt inntrykk etter seg, men den var underholdende, skjønn og fikk meg til å le. Jeg er glad for at jeg så den. Wreck-It Ralph (Rive-Rolf på norsk) vises på kino både med norsk og engelsk tale. En fordel ved å se den på kino er at den nylig Oscar-nominerte kortfilmen Paperman (2012) blir vist som forfilm. Denne søte kortfilmen er blant annet verdt å få med seg fordi den tar i bruk en relativt ny og uvanlig måte å blande to- og tredimensjonal animasjon på. Den varer bare i fem minutter, så pass på å dukke opp i tide!