Å lage en remake er ikke alltid like lett. Dredd har actionelementene på plass, men klarer ikke å skape noe nytt, foruten blodsprut og likvidering i sakte film.  **

Originaltittel: Dredd 3D

Kategori: Science Fiction/ Action Regi: Pete Travis Skuespillere: Karl Urban, Olivia Thirlby, Rakie Ayola, Lena Headey, Joe Vaz, Domhnall Gleeson. Spilletid: 1 time og 35 minutter

Judge Dredd har eksistert i tegneserieformat siden 1977. Dens første filmatisering, Judge Dredd med Sylvester Stallone fra 1995, ble ikke godt mottatt av kritikerne. De mente den var vanskelig å ta på alvor. Nå er remaken her og den er unektelig bedre. Den heves noe nettopp pga sin mindre vellykkede forgjenger, men det betyr ikke at den bra i forhold til andre lignende Sci-Fi filmer. Den scorer lavt hos meg selv om universet er spennende og Karl Urbans tolkning er langt mer autentisk – ettersom han aldri tar av seg hjelmen og forblir et mysterium gjennom hele filmen. Remaken bringer mye nytt, men de nye innblikkene er ikke gode nok til å bedre filmen.

Filmen har det samme plottet som den indonesiske filmen The Raid: Redemption. Skurker oppholder seg i en høyblokk (med sjefsskurken i øverste etasje) og det er hovedkarakterens oppgave å rydde dem vekk en etter en. The Raids fokus var et team spesialpolitifolk i krisesituasjon og hvordan de takler død og fordervelse samtidig som de skal redde seg ut av klemmen de har havnet i. Dredd har et helt annet fokus; den tar for seg hvordan den synske rekrutten Anderson (Olivia Thirlby) lærer seg å bli en Judge. Overlevelse er riktignok et tema her og, men den handler mer om ordre og prøvelse enn hva The Raid handler om.

SLO-MO er det nye syntetiske dopet som alle de kriminelle i byen bruker – det vises i sakte film med ekstra skarpe kontraster og farger. Dataanimasjonen er bra, den gir øyet mye å forholde seg til – noe som er et godt tegn på omfanget av animasjonen. Filmen virker også mer involvert i tegneserieuniverset, den fremstår som blodig og fargerik, to faktorer som kommer rett fra tegneseriebøkene. Det er fornøyelig å se såpass mange gode actionscener, klippet og finjustert på en måte som får oss til å leve oss inn i universet. One-linerne fra Dredd er ikke alltid like smarte, det er en viss barskhet over det, men de kunne kommet opp med noe bedre enn «Negotiation’s over. Sentence is death». Når det er det mest minneverdige sitatet har ikke filmen mye å gå på.

Som rollefigur er Judge Dredd langt mer mystisk i denne filmen. Hjelmen tar han aldri av og han viser aldri noen form for tvil, desperasjon eller følelser generelt. En ekte tegneseriehelt med andre ord. Karl Urban gir Dredd den energien og karakteristikken rollen trenger, uten at det hjelper filmen i lykkes bedre, dessverre. Olivia Thirlbys karakter er synsk, men virker tilsynelatende ubevisst på hva som skjer i fremtiden, og klarer ikke å forutse enkelte farlige situasjoner som oppstår underveis. Dårlig spåkone.

Med en udefinerbar hovedkarakter og en håpløs, «åndenes makt-aktig» birolle er dette liten grunn til begeistring. Personutvikling er en nøkkelfaktor i hvilken som helst film, og når hovedkarakteren aldri sier noe som kan gi oss det minste inntrykk av ham: da ender det i middelmådighet. Birollen går gjennom en utvikling, en utvikling hun riktignok kunne unngått – hadde hun brukt gaven sin som synsk. Lyspunktet er Lena Headey som mafiabossen Ma Ma; hun er hard mot sine medfeller, klar i sine avgjørelser og styrer sitt imperium med jernhånd/hanske. Hun kunne kanskje vært enda litt tøffere; de velger heller å gå for en smule tilbakelent og apatisk skurk. Jeg er skråsikker på at dersom rollene kunne fått litt mer dybde, bakgrunn og personlighet ville det endt med bedre resultat.

Det er mye bra med filmen, den er en stor forbedring fra den forrige, men det er fremdeles mye å prakke på. Dredd er en adrenalinpumpende voldsorgie – der drap og rusmisbruk tar mye oppmerksomhet. Tema kunne like gjerne vært annerledes. Looper og Blade Runner var filmer som fant originale ideer om hvordan fremtiden kan fremstå; Dredd er milevis unna å lage et troverdig og eventyrlig univers. Universet er spennende, men kunne vært mye bedre. Handlingen føles restriktiv eller begrenset, og istedenfor at filmen kunne utspilt seg i en kul futuristisk by, velges heller et tamt miljø i en høyblokk. Jeg ble skuffet over filmen. Selv en taus tegneseriehelt trenger replikker som røper litt av hvem personen er – hva han tenker og hva han står for. Dredd lykkes med å skape et brutalt tegneserieunivers (bedre enn sin forgjenger). Det er vel og godt, men det hjelper lite når karakterene er pappfigurer og manuset virker å være skrevet av Robocop.