Lotte og månesteinens hemmelighet er søt, uskyldig og ikke særlig utfordrende, men tar deg samtidig med på en eventyrreise spekket med kreative og overraskende konsepter.

Originaltittel: Lotte ja Kuukivi Saladus Kategori: Komedie, Action, **Eventyr, Animasjon **Regi: Janno Põldma, Heiki Ernits Skuespillere: Evelin Pang, Margus Tabor, Mait Malmsten, Mikk Jürjens, Tõnu Oja, Priit Võigemast (estiske stemmer) eller Ann-Kristin Rasmussen, Morten Røhrt, Johannes Joner, Lasse Lindtner, Ulla Marie Broch, Jon Erling Wevling, Øyvind B. Lyse, Per Øystein Sørensen (norske stemmer) Spilletid: 1 time, 13 min.

Bilde: Eesti Joonisfilm, Europafilm. 

Lotte bor i Oppfinnerland. En natt sniker to fremmede seg inn i landet, på jakt etter kofferten til onkelen til Lotte, Klaus. Lotte overrasker de fremmede, som flykter skremt, og samtidig mister en stein de har tatt fra kofferten. Lotte oppdager at dette ikke er en vanlig stein, men en av tre steiner som Klaus og vennene hans Fred og Ville tok fra et hemmelig tempel på sitt siste eventyr. Sammen med Klaus bestemmer Lotte seg for å avsløre steinenes hemmelighet. De drar av sted for å oppsøke Fred og Ville— men de to fremmede følger etter dem, og snart blir enda en konkurrent interessert i steinen.

Plottet i Lotte og månesteinens hemmelighet (Lotte ja kuukivi saladus på estisk), altså reisen og dens mål, virker bunn og grunn bare som en unnskyldning til å vise frem interessante konsepter og ideer. Heldigvis er det nok av disse. Her vil jeg ikke avsløre for mye, men bare kort nevne en labyrint som er laget av regn, og en drømmeverden som ser ut som en blanding av et surrealistisk Salvador Dalí-maleri og det ulogiske landet Wackyland fra Looney Tunes. Lotte og månesteinens hemmelighet (2011) er oppfølgeren til Lotte fra Oppfinnerland (2006). Ettersom jeg verken har sett denne eller TV-serien Lotte reiser sydover, vet jeg ikke om disse konseptene er originale eller bare ”mer av det samme”. Underholdende er det uansett.

Mange av konseptene i filmen minner meg om ting fra de tidligste Mummitroll-bøkene av Tove Jansson— da spesielt det faktum at en magisk gjenstand gjør at det begynner å vokse en jungel i et vanlig hus, som i Trollmannens hatt (1948). Lottes verden er i tillegg relativt «tidløs», i likhet med Mummiverdenen. Alt er laget av tre, metall, glass og keramikk; det er ikke noe plastikk eller avansert, nymotens teknologi å skue noe sted. Vesenene som Lotte og Klaus møter på veien er ofte helt oppslukt av egne interesser (kunst, forskning, dans, trening, kjærlighet og så videre), legger knapt merke til verden rundt seg, og snakker gjerne forbi hverandre. Slik minner de om Mummibøkenes hemuler, en assosiasjon som framkalte latter hos meg. Figurdesignet ligner også litt på det fra disse bøkene, særlig snutene, føttene og klærne. Disse likhetene plager meg ikke, fordi det virker som en hyllest eller et tilfelle av ubevisst inspirasjon.

Bilde: Eesti Joonisfilm, Europafilm. 

Filmen innebærer en blanding av 3D-animasjon (i hovedsak brukt på maskiner, kjøretøy og så videre) og 2D-animasjon (mest brukt på figurene og noen av bakgrunnene). Det er svært åpenbart hva som er hva av disse to, og det tok meg en liten stund å bli vant til kontrasten. Når det gjelder figurdesignet, så oppfordrer ikke de litt stive fjesene til følelsesmessig innlevelse for min del. Jeg skulle særlig likt å se en mer levende ansiktsmimikk på Lotte. Siden hun er hovedpersonen, er det problematisk at hun fortsetter å smile det samme døde smilet (bare se på bildene her) uansett hva som skjer. Bortsett fra dette, er Lotte en helt grei protagonist. Hun er datteren av en oppfinner, og løser problemene sine med intelligens og fingerferdighet. Kroppsspråket er dessuten mye bedre enn ansiktsuttrykkene. Alle har sine karakteristiske armbevegelser og gange. Den kjærlighetsrammede katten Paul fikk meg faktisk til å le litt, der han melodramatisk danser rundt og stadig utbryter ”Ah, jeg elsker Matilda!”

Musikken av komponist Sven Grünberg (Lotte fra Oppfinnerland) er fin, behagelig og drømmeaktig. Her får man virkelig følelsen av å komme inn i en fantasiverden som ikke er som vår. Temamelodien, som man kan høre i filmtraileren, er dessuten utrolig lett å få på hjernen.

Ettersom filmen har vært ute siden 2011, ga det meg muligheten til å skaffe meg den originale versjonen. Siden dette er noe så sjeldent som en animasjonsfilm fra Estland, kunne jeg ikke motstå fristelsen å se den på originalspråket estisk (nært i slekt med finsk). Derfor kan jeg ikke kommentere så mye på de norske skuespillerprestasjonene, men etter traileren å dømme er det i det minste andre dialekter til stede enn bare ”generisk østlandsdialekt” denne gangen. Det estiske stemmearbeidet var morsomt, varmt og akkurat eksentrisk nok til at det passet de koselige, men til tider vanvittige omgivelsene. Selv om jeg nesten alltid foretrekker originalspråket, har jeg ikke noe imot at akkurat denne filmen har blitt dubbet til norsk. Den er tross alt i hovedsak rettet mot yngre barn. Filmen frir ikke til voksne på den måten vi har blitt vant til fra annen animasjonsfilm— eller hvis den gjør det, så går nok popkulturelle referanser fra Estland rett over hodet på meg. Det er nok av fantasirike konsepter som kan fascinere seere i alle aldre med sans for eventyrsjarm, men handlingen er relativt enkel og foregår stort sett på det overfladiske planet. Her er det ingen klar antagonist, og få eller ingen kompliserte etiske eller følelsesmessige konflikter. Tempoet i filmen er dessuten uvanlig sakte og lite urovekkende. Det er minimalt med drama: Heltinnen turer stort sett bare frem i fortellingen uten å få en skramme, og overvinner alle hindringer— like blid fra begynnelse til slutt. Bifigurene bekymrer seg kanskje mer enn Lotte, men alt går bra. Jeg misliker søtsuppe, og foretrekker vanligvis at også filmer for barn har noen skarpe kanter, men Lotte og månesteinens hemmelighet er for kreativ og merkelig til at det bryr meg stort denne gangen.

Lotte og månesteinens hemmelighet skiller seg ut blant de andre animerte filmene som går på kino akkurat nå både i tone, tempo, animasjonsstil og innhold. Jeg anbefaler å ta med yngre barn på denne filmen i juleferien for å vise dem noe litt annerledes. Det er en søt og uskyldig film som selv de aller minste kan se. Jeg kan likevel tenke meg at scenen hvor onkelen blir forfulgt av noen usette vesener, bare illustrert med skyggene deres på veggene, eller scenen hvor den ene figuren en kort stund blir trukket inn i et levende mareritt, vil være akkurat passe spennende for mindre barn.