Første del av** Hobbiten** er endelig her. Den er like visuelt overveldende som man kan forvente seg fra regissør Peter Jackson, men ikke alle kommer til å være like fornøyd med manuset.

Originaltittel: The Hobbit: An Unexpected Journey Kategori: Action, **Drama, Komedie **Regi: Peter **Jackson **Skuespillere: Martin Freeman, Richard Armitage, Cate Blanchett, Ken Stott, Sylvester McCoy, Benedict Cumberbatch, Elijah Wood, Ian Holm, Hugo Weaving, Ian McKellen, Andy Serkis, Christopher Lee. ** **Spilletid: 2 timer, 39 min.

Bilde: WingNut Films, New Line Cinema, Metro-Goldwyn-Mayer Pictures, Inc. 

Hobbiten: En Uventet Reise, basert på romanen Hobbiten av J.R.R Tolkien, er den første av tre filmer som forteller om hva som skjedde i eventyrverdenen Midgard (Middle Earth) 60 år før Ringenes Herre-trilogien. Hobbiten Bilbo Baggins er en rolig fyr som bor i idylliske Hobsyssel (Hobbiton) og aldri drar ut på eventyr. En dag dukker trollmannen Gandalf opp, og Bilbo blir kastet ut i kampen for å vinne tilbake Erebor, det tapte dvergeriket, fra den fryktelige dragen Smaug. Reisefølget består av Bilbo, Gandalf og tretten dverger, ledet av den legendariske krigeren Thorin Oakenshield. Det er en lang vei å gå før reisens slutt, og på veien til målet blir de truet av alle slags farer: Tusser, troll og kjemper. På veien møter også Bilbo den mystiske skapningen Gollum, noe som fører til at han finner en ring av gull. Bilbo aner ingenting om hvor viktig denne gullringen kommer til å bli for Midgards skjebne.

I likhet med i Ringenes Herre-filmene, er det her lagt ned veldig mye tid, arbeid og kjærlighet i fremstillingen av klær, hår, våpen, møbler og bygninger. Alt skal se perfekt ut ned til minste detalj. CGI-vesenet Gollum er enda mer overbevisende enn før. Omgivelsene var fantastiske, både innendørs og utendørs. Mer enn noensinne fikk man følelsen av et vidstrakt, vakkert men farlig og vilt univers. Actionscenene er svært intense og superbt koreograferte. Jeg må innrømme at jeg skvatt i kinostolen noen ganger. 3D-effektene var veldig stilig gjennomført. Det var stadig noe som ”fløy ut av lerretet” mot deg, men uten at det ble irriterende. Hobbiten er dessuten generelt sett mer actionpreget enn Ringenes Herre-filmene, som er hakket mer stillestående og fortellende. Våre helter befant seg i dødelig fare i stort sett hele filmen. Dvergene må være laget av enten gummi eller stål, for så mye bank som de fikk hadde ingen overlevd. Jeg spiller verken PC- eller TV-spill, men selv jeg kunne se at denne filmen kan bli et utrolig fett actionspill i de rette hender. Da tenker jeg særlig på de spektakulære actionscenene i undergrunnsbyen til tussene, hvor hovedpersonene virkelig kjemper hardt om livet. Hobbiten var definitivt spennende, ettersom de nærmere tre timene filmen varte bare fløy forbi.

Bilde: WingNut Films, New Line Cinema, Metro-Goldwyn-Mayer Pictures, Inc. 

Musikken av Howard Shore er like flott som før. Den er en blanding av musikken fra Ringenes Herre og musikk som er laget spesielt for Hobbiten. Jeg er veldig fornøyd med den nye ”temasangen” til filmen, Misty Mountains, basert på en sangtekst fra boken. Sangen er nostalgisk, mystisk og full av hjemlengsel mot dvergeriket. Den instrumentale versjonen er med på å illustrere den episke skalaen av filmens univers, samt besluttsomheten til dvergene til tross for den vanskelige oppgaven de har foran seg. Balladeversjonen de spilte under rulleteksten, derimot, var littegranne cheesy. På en annen side må jeg innrømme at jeg er glad for at de valgte å fjerne mesteparten av de andre sangene i boken. Sangtekstene var fine, men avbrøt ofte fortellingen på en unaturlig måte.

Skuespillet er svært godt. Vi får gjensyn med Ian McKellen (Gandalf), Andy Serkis (Gollum), Cate Blanchett (Galadriel), Hugo Weaving (Elrond), Christopher Lee (Saruman) og Elijah Wood (Frodo) fra Ringenes Herre-filmene. Jeg fikk på uungåelig vis en mildt forstyrrende cameo-følelse av noen av «gjesterollene». Litt sånn «Hei, her er vi igjen, folkens, husker dere oss?». Samtidig sitter disse skuespillerne fremdeles som støpt i rollene sine, selv et tiår etter. Martin Freeman (Sherlock, Hot Fuzz) er helt grei som Bilbo. Av utseende passer han rollen, og spiller livredd på en overbevisende måte i faretruende situasjoner. Problemet er at rolleprestasjonen hans for min del lider under manuset. Man har omskrevet personligheten til Bilbo så det merkes. Bilbo har tildels gått fra å være en forsiktig, pragmatisk, men sta hobbit som klager og syter, til en mer standardisert helt, som er aktiv, edel og bruker våpen hyppig. Bilbo i boken er en innbruddstyv, ikke en kriger. Det var mye morsommere at Bilbo nærmest ble dyttet ut i eventyret og måtte bli båret gjennom deler av det, enn at han tok et bevisst valg, pakket sekken og løp etter dvergene med et smil om munnen, slik han gjør i filmen.

Richard Armitages (Captain America, Robin Hood) tolkning av dvergeprinsen Thorin Oakenshield har mye det samme problemet. Jeg kan skjønne at de har gjort rollefiguren mer tragisk, med tanke på alt han har gjennomgått, men jeg savnet den selvopptatte pompøsiteten som gjorde Thorin så underholdende. Utseendemessig er han også påfallende mer ”sexy” enn andre versjoner av Thorin jeg har sett. Jeg mistenker dem for å prøve å markedsføre Thorin som et sexsymbol etter suksessen med Viggo Mortensen (Aragorn) og Orlando Bloom (Legolas) på det feltet. Filmens Bilbo og Thorin er klisjépregede, ”streite” helter i forhold til bokens mer komiske antihelter. Etter min mening har både Freeman og Armitage rett og slett fått mindre interessante rollefigurer å tolke enn de kunne ha hatt. Dette skader i tillegg mye av den opprinnelige humoren.

Jeg skal ikke anmelde skuespillerprestasjonene til alle de tolv andre dvergene her, men jeg kan nevne at jeg er særlig svak for Ken Stott (Shallow Grave, __One Day) som dvergen Balin. Han er eldre, mer erfaren, samt roligere og vennligere enn de andre dvergene. Balin har alltid vært min favorittdverg, og Ken Stott er veldig flink til å formidle hans nærvær og personlighet. Tilhengere av de eldre Doctor Who-seriene vil kanskje sette pris på Sylvester McCoy som den eksentriske trollmannen Radagast. Se også opp for «Dame Edna» (australske Barry Humphries) som tussekongen. Dét var en stor overraskelse!

Bilde: WingNut Films, New Line Cinema, Metro-Goldwyn-Mayer Pictures, Inc. 

Manuset er altså det jeg har mest problemer med. Jeg vet at det er vanskelig å adaptere en kjent og høyt elsket bok til en film. Noen kommer alltid til å klage på noe, uansett hva du gjør. Dersom du aldri har lest Hobbiten og heller ikke har planer om å gjøre det, kommer kanskje ikke manuset til å plage deg. Jeg har alltid likt Hobbiten bedre enn Ringenes Herre— både i tone, stil og på grunn av dens hovedpersoner. Forventningene mine var derfor mye høyere denne gangen. Jeg satt selvsagt ikke og forventet meg en gjengivelse av boken ord for ord. Mye av romanen foregår inne i hodet til Bilbo og er dessuten fortalt av en uidentifisert forteller som stadig kommer med metafiksjonelle kommentarer. Dette kan man ikke gjengi på film uten for eksempel å legge en fortellerstemme over, noe som lett kan bli forstyrrende. Til tross for at jeg er klar over dette, var jeg ikke helt fornøyd. Noen ganger hadde de rett og slett skrevet dialogen om for mye, som oftest til det verre. Ikke alle replikkvalgene virket logiske eller smakfulle på meg. Jeg ble etter hvert nesten litt nervøs hver gang noen åpnet kjeften for å si noe. I noen tilfeller var valgene også litt uforståelige med hensyn til hva de hadde kuttet ut av handling og hva de hadde valgt å hale ut. Ikke alle scener drev historien videre like bra.

Bilde: WingNut Films, New Line Cinema, Metro-Goldwyn-Mayer Pictures, Inc. 

Man har i tillegg tatt muligheten til å legge ”manglende” deler av Midgard-skildringene fra andre av Tolkiens verker inn i tidslinjen, og utbrodere visse hendelser som er nevnt i boken. Dette er helt greit. Det at de for eksempel heller valgte å vise tapet av Erebor og dvergefolkets flukt som en prolog i filmen enn bare å la Thorin gjenfortelle hendelsene, gjorde fortiden til dvergene mer dramatisk og motivasjonen deres klarere. Man har også endret tonen og stilen i Hobbiten for at den skal være likere Ringenes Herre, slik at det blir en mer utpreget helhet til sammen i de to trilogiene. Jeg var på forhånd klar over at filmen ville bli alvorligere enn boken. Samtidig forstår jeg ikke helt hvorfor denne stilforandringen absolutt var nødvendig. Kunne ikke Hobbiten få være sin egen greie selv om handlingen foregår i samme univers som Ringenes Herre? Hobbiten er ikke Ringenes Herre. Bilbo er ikke Frodo. Selv om den har sine tragiske øyeblikk, er romanen_ Hobbiten_ morsom og selvrefererende. Bokserien Ringenes Herre er mørkere og mer selvhøytidelig. Hobbiten har selvsagt ikke mistet alle sine komiske innslag under filmatiseringen— det er bare det at man har fjernet en del av humoren som oppsto naturlig mellom hovedpersonene og erstattet den med fysisk komikk som ballespark, raping og lignende. Alt i alt lo jeg skuffende lite.

Peter Jacksons planer om å filmatisere Hobbiten før Ringenes Herre gikk i vasken på 90-tallet. Jeg lurer på hvordan Hobbiten hadde blitt seende ut dersom Jackson hadde klart å skaffe seg filmrettighetene til den allerede da. Den hadde nok ikke vært like teknisk imponerende, men manuset hadde muligens vært nærmere opphavsmaterialet. Eller ikke. Det vil vi jo aldri kunne vite. Jeg tror i alle fall ikke at Guillermo del Toro ville ha gjort en bedre jobb som regissør enn Peter Jackson på dette prosjektet. Man må uansett huske på at dette bare er den første av tre filmer. Kanskje det blir annerledes når man ser det som en helhet. Tross alle mine klager, er den første delen av den nye trilogien et visuelt eventyr, en stor kinobegivenhet og mer enn verdt billettprisen. Stikk og se den så fort du får sjansen. Husk 3D-briller!