Et originalt design, gode skuespillerprestasjoner, heftig action og vakker musikk gjør De fem legendene verdt å se. Det er bare den uengasjerende skurken som trekker litt ned.  

Originaltittel: Rise of the Guardians __Kategori: Action, **Drama, Komedie, Animasjon **Regi: Peter **Ramsey **Skuespillere: Alec Baldwin, Hugh Jackman, Isla Fisher, Chris Pine, Jude Law Spilletid: 1 time, 37 min.

Bilde: Dreamworks Animation. 

De mytiske skapningene Julenissen, Tannfeen, Påskeharen og Ole Lukkøye må stå samlet for å vokte verdens barn fra evige mareritt, og forhindre at de mister all tro, håp og sans for magi og under. Vokterne er dessuten avhengig av barnetro for å overleve. De kan heller ikke klare å redde verdens barn alene. De må overtale einstøingen Jack Frost, som ingen tror på, til å hjelpe dem. Det blir en kamp mot tiden mens skurken Pitch litt etter litt tar over alle verdens barn med marerittene sine. Samtidig prøver Jack Frost desperat å finne ut hvem han var før han ble Jack Frost.

Rise of the Guardians (De fem legendene på norsk) er rett og slett vakker. Den scorer stort på det originale figurdesignet. Filmen er basert på The Guardians of Childhood-bøkene av William Edward Joyce, og tar mesteparten av designet derfra. Sandman, bedre kjent som Ole Lukkøye her hjemme, er faktisk tildels laget av sand. Tannfeen (Isla Fisher) er en fargesprakende, kolibri-lignende fuglekvinne, med hundrevis av små fuglehjelpere. Julenissen (Alec Baldwin) er russisk og ser ut som en gammel traver i Hell’s Angels. Påskeharen (Hugh Jackman), som Dreamworks har forandret ganske mye i forhold til bøkene, er nå en atletisk, boomerang-kastende australier. Det eneste som er dumt er at Jack Frost (Chris Pine) og Pitch (Jude Law) er ganske generisk av utseende. Ettersom de er helten og skurken og derfor får mest tid på skjermen, er dette et problem. Jack ser ut som en albino-versjon av Justin Bieber, og Pitch ser ut som Voldemort med hår. Heldigvis er Jack innholdsmessig relativt engasjerende. Skurken, derimot, er direkte kjedelig.  Han er ikke kompleks og han er ikke skummel. Vi får ikke vite noe om bakgrunnen hans og knapt nok hva som motiverer ham. Jeg skulle gjerne også ha fått vite noe om bakgrunnen til de andre vokterne. Kanskje man sparer dette til en oppfølger?

Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor man skal undertrykke og fullstendig fjerne frykt, her i form av Pitch. Litt frykt kan være sunt. Det er derfor barn elsker Halloween og fryktinngytende turer på tivoli, og det er derfor voksne ser på skrekkfilm eller hopper i fallskjerm. Hva er glede uten frykt? Og når man snakker om Halloween, hvor ble det av denne viktige høytiden her? Greit nok, Halloween har egentlig ikke en fast maskot, som påske eller jul, men hadde ikke dette vært den perfekte anledningen til å skape en? Hvorfor kan man ikke heller gi skurken et annet formål enn å terrorisere barn med mareritt hele året? Gi ham Halloween, rett og slett? Men kanskje er han for maktsyk til dette. Eller kanskje man vil at han skal komme tilbake etter hevn, i tilfelle man har lyst å lage en oppfølger. Uansett taper manuset noen poeng på den uengasjerende og endimensjonale skurken og mangelen på moralsk kompleksitet. Slutten av filmen blir på den måten litt skuffende.

Bilde: Dreamworks Animation. 

Figurene har imponerende uttrykksfulle ansikt, og et subtilt kroppsspråk som sier så mye med så lite. Spesielt øynene er fantastiske— fulle av liv. For en som har fulgt med på dataanimerte filmer minst siden Toy Story (1995), er det fascinerende å se hvor langt vi har kommet. Særlig Ole Lukkøye demonstrerer hvor god denne animasjonen er. Han klarer fint å kommunisere alt han vil og føler til tross for at han ikke kan snakke. Slåsskampene mellom ham og Pitch er spesielt godt utførte og stilige å se på. Teksturen til hud og klær har også kommet milevis siden Shrek (2001). Det begynner nesten å se ut som om man kan strekke ut hånden og ta på det.

Alec Baldwin (30 Rock, The Departed) er lett gjenkjennelig som Julenissen til tross for den russiske aksenten, og passer godt til rollen med sin dype, rungende stemme. Isla Fisher (Rango, Wedding Crashers) er varm og omsorgsfull som Tooth, samtidig som hun er eksentrisk og tøff. Rivaliseringen mellom Jack Frost og Påskeharen er morsom og troverdig, spesielt i kraft av Hugh Jackmans (The Prestige, X-Men-filmene) overraskende sensitive skuespillerprestasjon. Chris Pine (Star Trek, Unstoppable) gir nok Jack Frost litt vel mørk stemme med tanke på at han skal være en ung tenåringsgutt, men gjør ellers en god jobb. Figurene har det gøy og er modige actionhelter, men de viser også genuin frykt, håpløshet og forvirring når de står ansikt til ansikt med muligheten av å miste sin identitet og sin plass i verden. Jude Law (Sherlock Holmes, Anna Karenina) som Pitch virker heller sutrete enn truende. En mer intens og mørkere rolletolkning, kombinert med et mer uvanlig design, kunne ha gjort underverker her.

Jeg er ikke tilhenger av klissete filmer hvor barn redder dagen, men med tanke på at disse overnaturlige skapningene er avhengig av barnetro for å overleve, er det logisk innenfor dette universet at det er barn som må redde dem. Likevel, siden jeg selv sluttet å tro på nissen da jeg var omtrent fire (hvis jeg husker riktig), kan det være at barna i filmen muligens er litt for gamle til å tro. Det er dessuten tvilsomt at barna aldri kommer til å fortelle det til noen etter de har fått bevist at skapningene eksisterer. Det hadde vært interessant med en mørkere oppfølger i samme ånd som Wizard of Oz-oppfølgeren Return to Oz (1985), hvor Dorothy har blitt tvangsinnlagt fordi hun insisterer på at det magiske landet Oz er ekte. Veldig få barn som har sett den filmen har noensinne glemt den. Ellers lurer jeg også på om Døden eksisterer i universet til De fem legendene.

Bilde: Dreamworks Animation. 

Filmen er storslått og majestetisk, og lydsporet likeså. Man får en følelse av et digert univers. Komponisten Alexandre Desplat (Kongens tale, Harry Potter and the Deathly Hallows) veksler mellom dvelende forundring, tanketung tristhet og heseblesende action. Han sparer ikke på noe og pøser på med drømmeaktige harper og strykere, noe som passer filmen utmerket.  Jeg er litt svak for leitmotif og tema, og digger at alle vokterne har sin egen temamusikk og sin egen verden som reflekterer hvem de er.  Det er mange fascinerende detaljer og konsepter her. Jeg nevner for eksempel portalene som vokterne bruker for å reise fra sted til sted, de digre steineggene som tramper rundt i Påskeharens land og hva Tannfeen gjør med alle tennene hun samler. Smånissene til Julenissen er søte og litt ”creepy”, som en blanding av vattnisser og Gremlins. Jeg kan godt tenke meg et par sånne når jeg skal pynte til jul neste år.

Som actionfilm er De fem legendene som en berg og dalbane og fyrverkeri på samme tid—  fargerik og spektakulær. Barn vil nok gå bananas for denne filmen. Den overvelder meg med et fossefall av vakre ting å se på. I likhet med hos Julenissen i denne filmen, består mitt aller innerste av et storøyd barn. Som voksen setter jeg dessuten veldig pris på godt håndverk, fordi jeg vet hvor mye arbeid som ligger bak. Uheldigvis går filmen bare på kino i Norge med norsk dubbing (selv om de reklamerer med de amerikanske stjernene på kinosidene). Med mindre du har med deg barn under ni år på kino, anbefaler jeg deg å vente til filmen kommer på DVD og BluRay. Dette er synd, for De fem legendene er en film som er skapt for å sees i stort format. De som ikke plages av norsk dubbing bør gå og se den på kino, sånn at Dreamworks lager flere slike nydelige filmer og ikke bare oppfølgere til Madagascar og lignende. Jeg kommer definitivt til å kjøpe De fem legendene på BluRay for å se den igjen rundt juletider i 2013.  Eller eventuelt påsketider.