Oliver Stone har med Savages klart å vise at meksikanske karteller er nådeløse og at hasjdyrkere dyrker hasj. Ikke noe nytt som poengteres, fremheves eller settes i et perspektiv som er gjenkjennelig for oss som seere. **

Originaltittel: Savages

Kategori: Drama/thriller Regi: Oliver Stone Skuespillere: Aaron Taylor-Johnson, Taylor Kitsch, Blake Lively, Benicio Del Toro, John Travolta, Salma Hayek, Emile Hirsch. Spilletid: 2 timer og 11 minutter

Med provoserende filmer som Natural Born Killers, Platoon og Født 4.juli viste Oliver Stone at han maktet å lage ukomersielle filmer med originale aspekter. Han viser også at han har stor interesse for å skildre ekte hendelser på en mer kommersiell måte. Da tenker jeg spesielt på Alexander den store og World Trade Center. Med Savages gjør han et forsøk på sjokkere publikum med grov vold, hasjrøyking og ukonvensjonelle kjærlighetsforhold. Han lykkes ikke med det; det han lykkes med er det visuelle. Filmingen og fargebruken bidrar til å gjøre filmen bedre. Det er synd fortellingen og skuespillet ikke er like godt utført.

Hasjdyrkerne Ben (Aaron Taylor-Johnson) og Chon (Taylor Kitsch) lever et luksuriøst liv i California. De røyker hasj og fester sammen med Ophelia (Blake Lively) – eller O som hun blir kalt i filmen. Hun er kjæreste med både Ben og Chon – de deler henne med andre ord. Virksomheten deres går på skinner helt til det meksikanske kartellet «Baja» vil forene seg med dem. Det vil ikke Ben og Chon, så de bestemmer seg for å flykte utenlands med fortjenesten fra hasjdyrkingen. Like før avreise kidnapper kartellet O og holder henne fanget inntil Ben og Chon gir dem det de vil ha. For å redde henne må de lure kartellet og det er ingen enkel sak.

Anslaget til filmen begynner med hårreisende dårlig poesi fra fortellerstemmen Blake Lively: I had orgasms, he had wargasms (i referanse til Chons krigsopplevelse i Irak). Det må være noe av det mest pretensiøse og liksom-poetiske jeg har hørt noensinne. Hun fortsetter å fortelle hvor uatskillelig trioen deres er og at de lever i nirvana med dop, sex og strender så langt øyet kan se. Lively passer muligens som voiceover i Gossip Girl, men ikke her. Å høre hennes synspunkt om livet blir som å høre en hvalross snakke om geometri. Det fenger ikke.

Til å begynne med kan filmen minne om en action-thriller fra 80-tallet med kidnapping som tema. Men etterhvert prøver den å være mer enn bare det, den skifter fokus fra Ben, Chon og O til Benicio Del Toros rolle som leiemorder og Salma Hayek som kartellleder. Det er her ting begynner å hope seg opp. Vi får ikke bare se livet fra ofrenes side, men også fra gisseltakernes synspunkt. Tittelen til filmen blir sagt gjentatte ganger av begge parter; der de hevder de står opp imot villmenn. Det er uklart gjennom hele filmen hvem som er mest villmenn, det ender opp med å bli en tilfeldig replikk framfor noe som gir filmen dybde eller mening.

Med tanke på struktur – noe en hver film trenger for å skape tilegnet stemning – har Savages problemer med å samle alle de løse trådene i fortellingen. Noen hendelser skildres på en måte som gir det null sammenknytning til filmens sluttsekvens. Den er meget merkelig oppdelt, med hyppig sceneskifte, noe som ikke spiller til filmens fordel. Fargebruken er imidlertid bra – Laguna Beach ser idyllisk ut på lerretet. Virkemidler som klipperytme og musikkvalg kunne og burde vært bedre gjennomtenkt. Musikken er øredøvende i sekvensene der alvoret siger inn, det er egentlig ganske vanlig, men den klassiske musikken passer overhodet ikke inn. Den minner mest om musikkvalget i War Horse eller Warlords – to krigsfilmer som overbruker den orkestrale musikken.

Benicio Del Toro er filmens store stjerne. Rollen hans er uten tvil en av de skumleste skurkene dette filmåret. Han er nådeløs, hensynsløs og har ingen empati – et monster med andre ord. På toppen i kartellhierarkiet finner vi Salma Hayeks rolle, en langt mer sympatisk og vennlig karakter (hun er kun snill mot de som adlyder henne). Hun er overbevisende som autoritær leder og det gir filmen kredibilitet.

Hayek og Del Toro skuffer ikke, men det gjør Taylor Kitsch og Aaron Taylor-Johnson. De leverer tafatte og kjedelige rolletolkninger. Rollene er altfor ordinære og klisjéfylte: den ene er en hardbarket eks-soldat med oppførselsproblemer og den andre er en hippie som liker å bygge brønner i Afrika. Sammen utfyller de hverandre. I mine øyne blir dette for useriøst, måten de prøver å danne en etterligning av Starsky & Hutch eller Cheech and Chong. Det er muligens en av fantasiene til Stone: å se mennesker med så forskjellige holdninger til livet samles for å dyrke hasj – i et slags utopia om du vil. Det egner seg i hodet (som en tanke), men som idé for en film – det blir ingen suksess.

Savages er virkelig en meningsløs film, uten innsikt i hva den prøver å si. Villmenn finner man overalt tydeligvis, er det poenget? Den lirer av seg pretensiøst prat som hvor bra cannabis er og mangler struktur slik at vanlige uberusede mennesker skal klare å henge med. Stone lykkes ikke her, men la oss håpe han legger fra seg jointen og kommer sterkere tilbake.