En verdig konklusjon av Batman-trilogien

Det har vært umulig å overse at The Dark Knight Rises hadde Norgespremiere forrige uke. Her vurderer jeg Christopher Nolans store filmepos som helhetlig filmunderholdning og verdig konklusjon for den publikums- og kritikerroste Batman-trilogien.

</a>
Foto/Copyright: SF Norge AS

PS! Denne teksten inneholder spoilere fra alle tre filmene. Du er advart!

Vi her i Filmbloggen gledet oss stort til The Dark Knight Rises og har i den siste uken lagt ekstra fokus på Batman og superhelt-sjangeren gjennom omtaler, artikler og en podcast hvor Hans-Kristian og Thomas diskuterer filmen. Når de spilte den inn var jeg på vei hjem fra min andre titt på The Dark Knight Rises for å fordøye filmen fullstendig, noe jeg har klart nå.

The Dark Knight Rises tar plass åtte år etter Jokeren terroriserte Batman og Gothams innbyggere gjennom forskrudde og mørke terrorplott i The Dark Knight. Batman tok på seg skylden for Harvey Dents død så hans visjon om å tilintetgjøre organisert kriminalitet i Gotham kunne bli en realitet. Med hele byens politistyrke etter seg la Batman drakten i fra seg og siden da har byen stått på egne ben. Kriminalitetsstatistikken har falt og livsstandarden ser bedre ut enn i de tidligere filmene, hvor korrupsjonen som en gang sto synonymt med Gothams rike og velstående er borte.

Det var ikke bare Batman som pensjonerte seg, men også mannen under masken; Den eksentriske og karismatiske milliardæren Bruce Wayne forsvant fra den siviliserte verden og holdt seg skjult i sin familievilla uten å forlate husets fire mange vegger på mange år. Det er dette vi får se i de første minuttene av filmen, etter en adrenalinpumpende introduksjon av leiemorderen Bane, og det er sårt å se hvor langt vår helt har falt. Han er fortsatt i sorg etter Rachels død og ser ingenting for seg selv ute i den virkelige verden. Han lever med hjelp av butleren Alfred – mesterlig portrettert av Michael Caine – og en håndfull stuepiker. Det er da en av disse stuepikene som fungerer som en fyrstikk for Bruce Waynes motivasjon til å forlate huset og delta i det sosiale høyklasselivet igjen, men det er ryktene om Banes tilstedeværelse som setter full fyr under Batmans tilbakekomst.

For meg er det viktig å presisere at Batman og Bruce Wayne på mange måter står som egne karakterer i Christopher Nolans trilogi, spesielt her i den siste. Vi får se Bruce Wayne i sin høyklassestatus hvor han later interesse for forskjellige sammenkomster en forventes å møte opp på for å holde på en annen maske. I The Dark Knight ser vi dette i en av filmens beste scener, like før Jokeren kaster Rachel ut vinduet, og i The Dark Knight Rises ser vi dette når han vil vite mer om Selina Kyle. Det er flere eksempler å komme med på dette punktet, men jeg vil heller fokusere på hvor mye personlighet Wayne blir tildelt i den siste filmen. Den siste filmen er mye mer et episk krigsdrama enn det er en Batman-film, noe jeg personlig syntes fungerer godt til Nolans ultra dystre fremtoning.

Illustrerer min idé om at Batman og Bruce Wayne er to forskjellige karakterer

Batman (i kostyme) har ikke så alt for mye tid på skjermen, men det har Bruce Wayne. Vi får se ham nedslit og livløs i starten av filmen, hvor han sakte reiser seg tilbake til de sosiale og respekterte rammene. Senere i filmen blir vi vitne til en personlig og sterk rekonstruksjon av Waynes fysiske og psykiske styrke etter Bane knekker ryggen hans og kaster ham i ”hullet”. Her får vi se hvor ødelagt mannen egentlig er, når Bane uttaler at den eneste grunnen til at Wayne ikke får dø er fordi han ønsker det. Vi blir minnet på hans depressive sørgmodighet som lett kan glemmes under de velkonstruerte action sekvensene som tar plass mellom introduksjonen og den tredje akten (fengselet). Så blir han født på ny. Den gamle mannen i sidecella sier at det ikke er modig å ønske døden velkommen, han sier at Wayne må kjenne på dødsangsten for å kunne gjøre det han vil: Redde Gotham fra Banes stålgrep.

Også i scenen hvor Marion Cotillards karakter viser sine ekte farger blir et sterkt Bruce Wayne-øyeblikk, selv om det er Batman som er avbildet på skjermen. Når Talia – den første kvinnelige personen Wayne slapp inn i livet etter Rachel – kjører kniven inn i ryggen på ham hører vi ikke Batmans ultra maskuline brølestemme, men Wayne sitt håpløse skrik og hulk, og det er en sjokkert Wayne som fordøyer det som skjedde, ikke en analytisk Batman. Jeg har hørt mye kritikk ovenfor den scenen, men for meg er det en av de få scenene som viser at begge identitetene til vår protagonist er like viktig og at Batman ikke kan overleve uten Waynes psykiske styrke og moralkompass.

Bruce Wayne er tilbake i det sosiale høyklasselivet for å danse med katten

Talia derimot blir en av filmens svakere karakterer. Introduksjonen tyder til at også hun bærer forskjellige identiteter og Nolan hinter kanskje litt for mye om han ønsket en sjokkeffekt på slutten. Jeg var en av dem som ikke visste noe om Talia-ryktene før jeg gikk inn i filmen, men det var ikke vanskelig å se at denne dama ikke var til å stole på. Marion Cotillard gjorde jobben sin godt, men det var nok manuset sin skyld at hun ikke ble ordentlig karakterisert.

For som i så mange andre Christopher Nolan-filmer er det utallige handlingsforløp gjennom filmen. Noe som har forårsaket de største problemene i filmografien hans, men i The Dark Knight Rises viser han at øving gjør mester, eller i hvert fall bedre. Selv om det er ett par karakterer som kunne fått mer tid på skjermen, eller en handling kunne blitt bedre gjennomført er det et velkomponert stykke film vi har fått servert. En sekvens som godt kunne vært ett par minutter lenger er Waynes rekonstruksjon som jeg var inne på tidligere. Vi – jeg i hvert fall – for inntrykk av at han er under bakken i ett par dager eller uker, men når vi hopper til Gotham-handlingen får vi vite at det er gått tre måneder siden Bane armerte atombomben og skapte kaos og anarki i byen. Selv om filmen muligens ville blitt i overkant lang av en slik utvidelse, hadde det mest sannsynlig bare ført godt med seg.

En av de tingene som var i alles tanker på forhånd av The Dark Knight Rises var hvordan Tom Hardy kunne overgå Heath Ledger i skurkerollen. Heath Ledger gjorde en minneverdig rolletolkning som den psykotiske drapsmannen The Joker og fortjener absolutt sin plass i historiebøkene. Jeg er en stor beundrer av Tom Hardy og hadde full tro på at han kunne klare å gi en verdig rolletolkning, men det er kanskje urettferdig å stille dem oppimot hverandre. Siden Bane er en overvokst gigant som bærer en maske som tildekker store deler av ansiktet kan ikke Bane gjøre annet enn å spille med kroppsbevegelser og øynene sine. Stemmen hans er også manipulert gjennom et stemmefilter, og når alt dette blir lagt sammen er Tom Hardy ugjenkjennelig fra første sekund. Men, Hardy mestrer virkelig å spille med kroppen og han klarer virkelig å sende ut signaler som sier; ”Tross meg og jeg knuser deg”. Men det er ikke bare i de mer fartsfylte sekvensene Tom Hardy briljerer. Et annet eksempel er rett etter Batman og Catwoman kjemper mot en gruppe av Banes håndlangere. Her hører vi sakte men sikkert at The Dark Knight Rises-kjenningsmelodi (ropene til en stor masse) sniker seg over høyttalerne, så ser vi at Bane rett og slett sluntrer mot dem. Denne scenen, og flere lignende, er virkelig stemningssettende og jeg kjente faktisk på frykten for Bane.

De forskjellige talene Bane holdt rundt om i Gotham var også veldig sterk, og var de første assosiasjonene til forskjellige krigsfilmer hvor helten – i dette tilfellet skurken – gir en motiverende eller ekte tale som kommer direkte fra hjertet. Når Bane stiller seg utenfor Gotham-fengselet for å avsløre hemmeligheten om Harvey Dent gjør han det med slik intensitet og innlevelse at det er til å føle på stemningen rundt ham. Og med Banes stemme, som jeg ser på som en blanding av Sean Connery og Optimus Prime er helt vidunderlig passende. Den er så fremmed for oss dødelige, som gjør at Bane blir forsterket som et trusselbilde.

Bane gjør sitt nærvær kjent for Gotham

Den kritikken jeg så vidt nevnte ovenfor Talia-avsløringen er at Bane blir diskvalifisert som et ekte trusselbilde og at alt han har gjort gjennom filmen blir tilintetgjort som smarte og personlige handlinger. Han er liksom bare Talias livvakt som følger hennes ordre. Men jeg er ganske sikker på at Bane har fått veldig stor frihet i sitt arbeid, for når alt kommer til alt har han bare gjort det The Joker aldri klarte: Skape fullstendig kaos i hele Gotham, hvor også høyklassen blir dradd ned i sumpen. Han viser også at Talia ikke har full kontroll på ham når han uttaler at både han og Batman vet at han må drepe ham nå, og at Batman bare må forestille seg atomeksplosjonen. Bane er sint og vil ta hevn på personen som skadet ham. Selvsagt skjer ikke dette da Catwoman skyter ham veggimellom med Bat-sykkelen.

Siden dette er den siste filmen i Nolans trilogi må vi forvente at han holder på stilen i å gjøre historien og filmen mørkere enn vi er vant med fra Batman-universet. Det samme gjelder i denne filmen og det ligger alltid et lite svart teppe over filmen som gjør at vi aldri klarer å kjenne på ordentlig glede. Kanskje sett bort ifra sluttscenen. Men dette til tross er det også mulig å ikke bli giret når Hans Zimmers orkestrale mesterverk slår inn og løfter scenene til Nolan fra gode til mesterlig. Hele filmen blir en audiovisuell nytelse og når mine tidligere krigsfilm-assosiasjoner kommer tilbake under filmens siste kamp mellom Gotham politiet og Banes håndlangere er det ikke til å diskutere hvor effektivt og ’episk’ (jeg liker ikke å bruke det ordet, men her passer det) dette er. Selv om det er noen logikkbrudd i at ingen av politifolkene brukte sine skytevåpen. Denne scenen er også ganske emosjonelt sterk siden den viser at byens undertrykte reiser seg fra asken (ganske bokstavelig) og tar den tilbake. Ikke med politikk eller bestikkelser, men som mennesker med lidenskap og et ønske om fred. Når Bane og Batman entrer kampen blir den ekstra sterk, spesielt når vi er klar over hva Bane egentlig tenker i møte med Batman. Batman klarte det Bane aldri gjorde når han klatret ut av hullet, og det er tydelig at Bane sliter med å fordøye skikkelsen som står foran ham.

For meg er The Dark Knight Rises en velkomponert karakterstudiet som også gir oss sommerens beste action sekvenser. I min omtale av filmen var jeg så freidig at jeg kalte filmen en av Christopher Nolans beste filmer. Jeg står fortsatt for det, men jeg vil ikke si om det er den beste Batman-filmen. The Dark Knight var virkelig med på å gi nytt liv til superhelt-sjangeren og generelt sett var det en fantastisk film, men The Dark Knight Rises avslutter historien som har tatt plass gjennom to filmer, samtidig som den introduserer nye karakterer og nye hendelser. At den gjør det så godt som den gjør er et bevis på at Nolan har blitt bedre som regissør siden sine første filmer og at han garantert vil fortsette å gi oss alt han har.