Judd Apatow gir oss en banal skildring av fedre i 40-årsalderen – alt fra deres pinlige legetimer til deres sexvaner.

Originaltittel: This is 40 Kategori: Komedie Regi: Judd Apatow Skuespillere: Paul Rudd, Leslie Mann, Maude Apatow, Iris Apatow, Jason Segel, Megan Fox, Melissa McCarthy, John Lithgow, Albert Brooks. Spilletid: 2 timer og 14 minutter

Etter suksessen med Knocked Up falt det som en selvfølge for Judd Apatow å lage en film om birollene Pete (Paul Rudd) og Debbie (Leslie Mann). De spilte da et «lykkelig» ektepar og gode venner av hovedrolleinnehaverne, spilt av Seth Rogen og Katherine Heigl. This is 40 tar oss med et par år frem i tid, når barna har begynt på skole og fedrene møter motgang på jobb og i livet generelt sett. Potensialet for å skape god underholdning er der, men sløses bort med retningsløs historiefortelling og dårlig humor.

Med This is 40 prøver Apatow å lage en komedie med samme seriøse undertone som Funny People, der vi får et dystert blikk på menneskers hverdagslige dilemmaer. Den hadde et troverdig plott om ensomhet, berømmelse og sykdom. This is 40 mangler dessverre mange av de kvalitetene Funny People hadde. Historien, som da antageligvis har mye med Apatows familieliv å gjøre (ettersom hans kone og to døtre er med) handler mer om penger og perfeksjon enn kjærlighet. De bor i en villa i Los Angeles, kjører BMW’er og lyver om alderen sin. Apatow har endret ideologien sin fra «Money can’t buy me love» til «Money, that’s what I want». Denne forandringen og det faktum at filmen mangler dybde og brodd i sin fortelling gjør den mindre minneverdig.

Utfordringene med å bli eldre er filmens tematikk, men jeg synes ikke den gjør noen god jobb med å latterliggjøre konseptet om å entre en tidlig midtlivskrise. Filmen pøser på med mange problemer, som de da antar folk i 40-årsalderen kan kjenne seg igjen i, og sier med det: Voilà, dette er 40.  Men de kunne like gjerne kalt det: This might be 40. Det hadde vært en mer korrekt tittel, ettersom deres satire ikke oppnår annet enn å få filmen til å virke banal, urealistisk og lite gjennomtenkt.

Komedier med spilletid på to timer er sjelden vare. Noen bruker tiden på utvikling av karakterer eller oppbygging mot et klimaks; This is 40 bruker tiden på scener uten nevneverdig verdi for plottet. Venter man på at noe av det skal gi mening senere i filmen, da venter man forgjeves. Det blir gjort mange forsøk på humor, men selv ikke lattermaskinen Melissa McCarthy (Bridesmaids, Identity Thief) klarer å snu denne humørløse og ensidige filmen.

Judd Apatow klarer ikke å gjøre det Guillaume Canet gjorde med dramakomedien Little White Lies: Å ta tiden til hjelp for å danne komplekse og interessante karakterer, samtidig som man ivaretar et handlingsforløp som faktisk ender bra. Selv om Little White Lies ikke nødvendigvis er den beste filmen jeg har sett, står den allikevel som et godt eksempel på hvordan man heller kan gjøre det – og lykkes.

Det skal sies at Paul Rudd og Leslie Mann var morsomme i Knocked Up, men her føles det som om vi ser alt i reprise. Rudd er blitt en typecasted skuespiller (en skuespiller som forbindes med og ofte får den samme spesifikke rollen), noe som får hans opptreden i This is 40 til å virke som en inneslutta og kjip Pistol Pete (kallenavnet til karakteren hans i I Love You, Man). Desperate husfruer fra Los Angeles er nok de eneste som liker karakteren til Leslie Mann – jeg regner med de kjenner seg igjen – men det er dumt for oss andre som ikke tar hennes diett-prat på alvor.

Filmen har så mange karakterer som bare svipper innom, de er der uten formål og føles ganske så ubetydelige. Jason Segel, som vanligvis er hysterisk morsom, er med i noen få scener uten å ha noe fornuftig å si. Det føles veldig bortkastet. John Lithgow er også med (som faren til Debbie). Mannen spilte jo fantastisk som skurk i Cliffhanger, her er han kjedelig – uten særpreg og fullstendig uinteressant. Jeg er ikke imponert over rollegalleriet. Alle karakterene er uoppfinnsomme og overfladiske.

This is 40 er en familiefilm som prøver å gi deg ettertanke når du forlater kinosalen. Den hadde dessverre ikke den effekten på meg. Den føles som en to timer lang reality-tv-serie: uten sjarmerende mennesker og med en irriterende mengde pengeprat. Apatow er en dyktig produsent, men filmene hvor han selv står for regien ender med å bli for innviklet, på sett og vis oppslukt i tanken om å skape en nyansert komediestil. Han har ikke lykkes med det ennå, men det forhindrer ham ikke å lykkes som regissør i fremtiden.