Nicolas Winding Refn og Ryan Gosling er tilbake ilag for å ta oss med på en reise til Bangkoks neonbelyste gater. Fungerer det, eller onanerer Refn til sin egen regissørrefleksjon?

Originaltittel: Only God Forgives Sjanger: Drama, Thriller Regissør: Nicolas Winding Refn Skuespillere: Ryan Gosling, Kristin Scott Thomas, Tom Burke, Vithaya Pansringarm

Only God Forgives Foto: Scanbox

Dette er en meditativ, surrealistisk og emosjonelt eksplorativ film som kjører stil over substans på ultra vulgært vis. Historien er ikke-eksisterende, men grunnmuren for en hevnhistorie er lagt frem. Julian (Ryan Gosling) og broren (Tom Burke) importerer og distribuerer kokain og andre rusmidler til Bangkoks lokalbefolkning. Moren (Kristin Scott Thomas) kommer til byen, og presser Julian til å finne og drepe den skyldige i et nylig dødsfall. Uten å avsløre hvem, hva og hvordan, er dette et klassisk utgangspunkt for en hevnhistorie.

Refn har da valgt å kjøre stil over substans hele veien. Såpass at historien forsvinner under lange- og neonbelyste innstillinger som avbilder en monoton Ryan Gosling og en ekspresjonistisk Vithaya Pansringarm i subtile konfrontasjoner med hverandre, og biroller.

Only God Forgives 2Filmen er en eneste lang konnotasjon av fargetablåer som for meg uttrykker en regissør som elsker sitt eget arbeid såpass at han lager en korrektur av seg selv. Dette til tross er det vanskelig å holde det mot han. Dette er en film som går bort ifra Drive_s struktur, men heller tilbake til _Valhalla Risining fra 2009. Hovedpersonen, i dette tilfellet Gosling, er en stum helt med en ekstrem tilstedeværelse, bare overskygget av sin motpart Pansringarm. Det er langt mer mediterende enn Drive, og forlanger at seeren er villig til å gi slipp på realitet, logikk og ønsket om et standard narrativ. En film som forlanger at du drar dine egne tolkninger og assosiasjoner i alt du ser. Fra fargesymbolikk, med blå og røde noenlys som for meg representerer gud og djevelen, og Ryan Goslings konstante t-skjorte skift fra svart til hvit, hvor den hvite for meg representerer et urealistisk drømmeland for Julian.

Den observante leser har kanskje fått med seg den enorme kritikken filmen har mottat. Fra buing under premieren i Cannes, og anmeldelser som kaller den kvinnehatende, mannsjåvinistisk og hypervoldelig. Denne voldsforløsningen er langt ifra like brutal eller dominerende som det vi så i Drive, Bronson eller Valhalla Risning for den saks skyld, men oppbygningen til det store smellet har en større slagkraft enn de nevnte filmene. Dessverre blir det ofte uforløst og kjedelig. Ofte ventet jeg på å bli sjokkert, men fikk heller et klipp til en annen scene. Slike jump cuts kan ofte fungere, men her ble det en smørje av kolliderende scener som kun irriterte.

Det er da foto og klipp som er filmens sterkeste side, med herlig akkompagnert musikk av Cliff Martinez. Det er lange tagninger som sklir gjennom miljøet, og ofte tar deg med inn i en tilstand hvor munnen er åpen og øynene låst på de nydelige bildene prosjektert på lerretet. Dessverre blir også dette en smule langtrekkelig, og mot slutten var det slik at jeg nesten ventet på rulleteksten. Det er ikke bra når filmen varer i omtrent 90 minutter.

Du kan velge å lete etter symbolske meninger, og få en helt annen versjon av den underliggende historien enn meg. Du kan også se på det som en typisk hevnfortelling, men da blir nok skuffelsen stor for de som kjenner Refn gjennom Drive. Her er det mye og ingenting, og hvorvidt Refn er like pretensiøs som mange liker å si blir en helt annen diskusjon, men Only God Forgives er i hvert fall pretensiøs, men på en måte som fungerer.