Regissøren bak Persepolis gir oss en dramakomedie om depresjon, glede, kunst, liv og død. Filmen er visuelt vakker, men hovedpersonen er rimelig usympatisk. 

Originaltittel: Poulet aux prunes (2011) Kategori: Drama, Komedie Regi: Vincent Paronnaud, Marjane Satrapi Skuespillere: Mathieu Amalric, Edouard Baer, Maria de Medeiros, Golshifteh Farahani, Isabella Rosellini Spilletid: 1 time, 31 min

Bilde: Celluloïd Dreams. 

Poulet aux prunes (på norsk: Den lidenskapelige fiolinisten) forteller historien om den talentfulle fiolinisten Nasser-Ali. Når hans elskede fiolin blir ødelagt under en krangel med hans kone, bestemmer han seg bokstavelig talt for å legge seg ned og dø, til tross for at familien prøver å stoppe ham. Det tar åtte dager før han gir slipp på livet. Hver av disse åtte dagene brukes til å vise tilbakeblikk i livet til ham og hans nærmeste, samt glimt av fremtiden til barna hans.

Poulet aux prunes er regissert av Marjane Satrapi og basert på tegneserien hennes med samme navn. Noen av dere kjenner kanskje til den Oscar-nominerte Persepolis (2007), også regissert av Satrapi og basert på tegneseriene hennes. På Poulet aux prunes samarbeidet hun nok en gang med regissøren Vincent Paronnaud, og de har også tatt med seg komponist Olivier Bernet videre. Bernet gjør en helt grei jobb med blant annet melankolsk piano og strykere for å mane frem den tapte verdenen som er fortidens Iran og Nasser-Alis fortid.

Introen til Poulet er vakkert animert i Marjane Satrapis gjenkjennelige tegnestil, men i motsetning til Persepolis, er mesteparten av filmen live-action. Unntaket er et pent, helanimert innslag når dødsengelen Azrael forteller historien om en mann som prøvde å unnslippe døden. Landskapene er ofte også malt eller tegnet, men glir fint sammen med det mer realistiske. Fargebruken er nydelig i hele filmen. Den er befolket av skuespillere, ikke tegnede figurer, men dette er likevel en levende tegneserie, stappfull av melodrama, parodiske elementer og komisk overdrevne bevegelser— samtidig som det er et genuint drama med menneskelige følelser.

Bilde: Celluloïd Dreams. 

Dette er ikke en spenningsfilm, men en stemningsfilm. Vi vet allerede i traileren at Nasser-Ali dør. Det er ikke noe spørsmål om han skal dø, så det er ingen spenning knyttet til om at han kanskje blir reddet. Vi vet også at han er ulykkelig på grunn av at han ikke fikk kvinnen han egentlig elsket. Poenget er vel å få vite mer om Nasser-Ali, hans kjente og hans familie. Hvordan livene deres har vært. Hvordan de vil bli. Dette er en kjærlighetshistorie, og en historie om mange forskjellige deler av Satrapis familie og ting hun har hørt om eller opplevd— Nasser-Ali er basert på et bilde regissøren så av sin grandonkel, og historier hun hørte om ham. I likhet med Persepolis, er Poulet basert på noen virkelige hendelser, som så har blitt overdrevet og stiliserte, men i Poulet er det mer fiksjon enn i den selvbiografiske Persepolis.

Det største problemet til filmen er at det var vanskelig å sympatisere med Nasser-Ali, eller å vite hva jeg skulle synes om ham. Jeg ser tragedien både i oppveksten og det voksne livet hans, men han er egoistisk, lat og arrogant, og neglisjerer kone og barn. Marjane Satrapi sier at han ikke er en spesielt likandes kar som sårer alle, men at vi får se at han har sine grunner. Jeg vet ikke om det er en unnskyldning for hvordan han behandler dem rundt seg, spesielt siden det er barn inne i bildet.

Satrapi sier at hun identifiserer seg med Nasser-Ali. At han ikke er en helt, ikke ond eller god, og at alle har sine gode og dårlige tider. Oppførselen hans er vel ment å gjøre ham til en komplisert, menneskelig figur i motsetning til en mer urealistisk «helt», men slik det er utført i filmen, gjorde det ham heller irriterende enn fascinerende. Det er i alle fall bra at filmen ikke alltid tar hans selvhøytidelighet og selvmedlidenhet særlig seriøst. Midt i en av Nasser-Alis pompøse avskjedstaler, før han skal dø, så promper den lille sønnen hans slik at søsteren begynner å le. Jeg liker vanligvis ikke prompehumor, men akkurat her passet det veldig bra. Ser man på det grunnleggende som skjer i filmen— at en mann bestemmer seg for å dø, og hvor mye ulykkelig kjærlighet som blir fremstilt— er det jo egentlig en tragedie, men den holder for det meste en (mørkere) komisk tone.

Bilde: Celluloïd Dreams. 

Det er ikke tilfeldig at kvinnen Nasser-Ali ikke fikk heter «Irane». Iran er hjemlandet Marjane Satrapi har mistet, etter at innføringen av strenge regimer (med regler særlig for kvinners oppførsel) førte til at hun flyttet derfra. I dag bor hun i Paris. Hun kan reise tilbake til Iran, sier hun, men hun kan ikke reise hjem igjen. Landet er ikke det samme. Det kan være litt rart (eller bare interessant) at filmen skal foregå i Iran, men er befolket av franske eller fransktalende skuespillere og er innspilt i Berlin. Men Satrapi ville kanskje ikke fått spilt inn denne filmen i Iran (om hun så hadde villet det), hvor Persepolis ble sensurert og bare tillatt noen få, begrensede visninger. I likhet med Persepolis, gir Poulet samtidig et annet, mer nyansert og hverdagslig bilde av Iran enn det vi har sett på nyhetene de siste årene, til tross for at filmens univers er overdrevet. Et mindre konservativt Iran, som var overraskende vestlig påvirket.

Et minus er at de bruker samme skuespiller når Nasser-Ali er i tyveårene og i førtiårene. Det blir svært lite troverdig at han fremdeles skal være veldig ung og ha god tid til å finne seg en annen kone når han spilles av da 46 år gamle Mathieu Amalric (Quantum of Solace, Dykkerklokken og sommerfuglen). Man får ikke et overbevisende bilde av et misforstått ungt par mot en konservativ gammel far når skuespilleren som spiller faren (Serge Avedikian) knapt er ti år eldre enn han som spiller Nasser-Ali. Da er «aldringssminken» på den alltid like stilige Isabella Rosellini et hakket mer vellykket trekk, selv om hun i virkeligheten ikke er i nærheten av å være gammel nok til å spille Nasser-Alis mor.

Bilde: Celluloïd Dreams. 

I anledning denne anmeldelsen sjekket jeg ut tegneserien filmen er basert på. Jeg skjønner at man forandret visse elementer i filmen for å appellere til et større publikum, men jeg liker å lære nye ting, så for meg var det for eksempel ikke nødvendig å forandre det persiske strengeinstrumentet taren til en fiolin. Det var dessuten slitsomt hvordan de utvidet eller overdrev rollen til en viss pågående butikkeier. Han var ment å være morsom, men var ikke det. Men dette er egentlig bare detaljer. Historien forble stort sett den samme i filmen som i tegneserien, så man kan kalle det en vellykket adaptasjon. Mot slutten av filmen er det derimot en lang montasje hvor jeg mistet interessen og bare ventet på rulleteksten. Jeg kommer kanskje aldri helt til å vite om dette var fordi jeg allerede hadde lest tegneserien og visste hva som skulle skje, eller fordi jeg egentlig ikke brydde meg om Nasser-Ali.

Når Den lidenskapelige fiolinisten kommer på BluRay i Norge, kan forhåpentligvis de av oss som ikke har så god peiling på iransk historie, kultur og politikk få litt interessant bakgrunnsinformasjon i bonusmaterialet. Men velger du å se den på kino, får du nok ikke problemer med å henge med. Dette er en nokså universell kjærlighetshistorie som man ikke trenger spesialkunnskaper for å skjønne. Og filmens fargerike estetikk, med innslag av animasjon og magisk realisme, gjør seg godt på det store lerretet.