Rust and Bone er mitt første møte med den franske regissøren Jacques Audiard, men etter dette er jeg nødt til å se flere!

Originaltittel: De rouille et d’os Sjanger: Drama Regi: Jacques Audiard Manus: Jacques Audiard, Thomas Bidegain Skuespillere: Marion Cotillard, Matthias Schoenaerts, Armand Verdure, Céline Sallette…

Bilde: Arthaus

I løpet av det siste året har jeg hørt mange snakke fint om den frankfødte regissøren Jacques Audiard, spesielt etter Rust and Bone-visningen under Cannes-festivalen tidligere i år. Til tross for dette har jeg ikke tatt meg tid til å se noen av de tidligere filmene, som A Self-Made Hero, eller den mer tidsaktuelle A Profet. Jeg gikk altså inn i Rust and Bone uten noen spesielle forventinger. Men jeg må jo innrømme at rollelisten og nasjonaliteten interesserte meg.

I Rust and Bone møter vi to tilsynelatende helt forskjellige karakterer, men noen minutter ut i filmen blir det klart at begge stiller med hvert sitt handikap. Marion Cotillards karakter, spekkhogger-instruktøren Stéphanie, må amputere begge bena etter en tragisk ulykke hvor en av spekkhoggerne mister kontrollen. På den andre siden møter vi alenefaren Alain, spilt av Matthias Schoenaerts, som sliter med forskjellige psykiske vansker, og forsørger seg selv og sønnen gjennom ulovlig gateboksing. Disse karakterene møtes uventet, men de utvikler et udefinert forhold i løp av filmen, som blir sterkere og sterkere.

De to forskjellige karakterene blir mesterlig presentert av de respektive skuespillerne, hvor spesielt Marion Cotillard klarer å visualisere den depressive tilstanden hun er i, både fysisk og psykisk. Det er flere sterke enkeltscener som kommer kun gjennom skuespillernes tolkninger, men dessverre blir historien som en direkte og uavbrutt reise hvor alle vendinger er forhåndsbestemt. De emosjonelle scenene Audiard presenterer sliter med å fengsle fordi presentasjonen er såpass generisk og fengslet som den er. Han lar ikke historien flyte, og definere seg selv i prosessen, men kaster oss fra en ting til en annen. Og først når jeg begynte å kjenne meg emosjonelt involvert i en sak, ble jeg kastet over til en annen, og det gjentar seg gjennom hele filmen. Det resulterte i at filmens siste minutter besto mer av å sjekke klokken, enn å kjenne på ukontrollerte følelser som den tydelig ønsket å gi seeren.

Filmen er da ikke helt frittstående fra gode elementer. Skuespillet er uten tvil filmens sterkeste side, men det må også poengteres at fotoarbeidet var med på å legge til grunne de bedre scenen i filmen. En scene hvor Stéphanie står ansikt til ansikt med en spekkhogger senere i filmen blir sterk nettopp fordi fotoarbeidet fremstiller det som en melankolsk drømmesekvens, selv om realismen er tydelig.

Jeg kan er interessert i å gå tilbake i Audiards filmografi for å se hvordan de er satt opp. Gjennom Rust and Bone kan jeg ikke kjenne på mer enn respekt for skuespillet, og en liten tro på at Audiard egentlig kan skape en bedre film, for alt lå til grunne.

Er du en som liker franske filmer som stiller noen provokative spørsmål, og skaper et karakterdrama er Rust and Bone kanskje verdt en titt. Den har sine mangler, men kunne fort blitt en av årets beste om historien fikk litt større pusterom. Men Marion Cotillard og Matthias Schoenaerts fortjener din tid.

** **