Små Hvite Løgner er en Fransk-regissert film som på realistisk vis tar oss med på et dykk i vennskapets positive og negative sider. Den er filmatisk vakker og hjerteskjærende og viser at ordinære ensamblefilmer kan være bedre enn superhelter.

Originaltittel: Les petits mouchoir Sjanger: Drama / Komedie Regi: Guillaume Canet Manus: Guillaume Canet Skuespillere: Marion Cotillard, François Cluzet, Benoît Magimel, Gilles Lellouche, Jean Dujardin, Laurent Lafitte, Valérie Bonneton, Pascale Arbillot, Joël Dupuch

Foto: Europafilm

Små Hvite Løgner introduserer oss for en vennegjeng som ferierer sammen hvert år. Når filmen starter blir en av dem utsatt for en livstruende ulykke som sender ham direkte på sykehuset. Fortsatt i sjokk og fornektelse bestemmer de andre seg for å reise på ferien for å leve livet og vente på at vennen skal komme på bedringens vei. For slik som det er nå, kan de ikke gjøre noe for ham.

Dette ligger som et bakteppe gjennom hele filmen, men det er de andre rollefigurene som står i sentrum av fortellingen og karakteriseringen filmen presenterer. Selv om vi aldri kan glemme mannen på sykehuset, blir vi aldri emosjonelt knyttet til ham, men dette blir overraskende nok ikke ett problem. For det er reaksjonene og følelsene til de andre som gjør filmen til det emosjonelle verket det er. Hver og en av karakterene er ekte og rå, og alle møter på sine egne personlige problemer hvor jeg virkelig ble engasjert i dem som personer.

Mye av det ligger nok i manuset, men det er virkelig de forskjellige skuespillerne som gir alt her. I så mange andre filmer er det krystallklart at skuespillerne faktisk spiller, men her går de inn i hver sine karakterer og blir ett med dem. Spesielt flinke er Marion Cotillard, François Cluzet, Benoît Magimel og Gilles Lellouche. I den siste akten var det disse prestasjonene som gjorde at jeg måtte felle en tåre, og det er garantert disse som vil bli husket lengst.

Selv om dette er en emosjonell dialogdrevet film på fransk er den veldig underholdende. Den er morsom og visuelt vakkert, men dessverre blir bruken av lisensmusikk ekstremt klisjèfylt, noe som ofte tok meg helt ut av opplevelsen. Men når alt kommer til alt er det fortsatt en fin, morsom og noe melankolsk film som bør bli sett av så mange som mulig.